1 And Job made answer and said,
2 How long will you make my life bitter, crushing me with words?
3 Ten times now you have made sport of me; it gives you no sense of shame to do me wrong.
4 And, truly, if I have been in error, the effect of my error is only on myself.
5 If you make yourselves great against me, using my punishment as an argument against me,
6 Be certain that it is God who has done me wrong, and has taken me in his net.
7 Truly, I make an outcry against the violent man, but there is no answer: I give a cry for help, but no one takes up my cause.
8 My way is walled up by him so that I may not go by: he has made my roads dark.
9 He has put off my glory from me, and taken the crown from my head.
10 I am broken down by him on every side, and I am gone; my hope is uprooted like a tree.
11 His wrath is burning against me, and I am to him as one of his haters.
12 His armies come on together, they make their road high against me, and put up their tents round mine.
13 He has taken my brothers far away from me; they have seen my fate and have become strange to me.
14 My relations and my near friends have given me up, and those living in my house have put me out of their minds.
15 I am strange to my women-servants, and seem to them as one from another country.
16 At my cry my servant gives me no answer, and I have to make a prayer to him.
17 My breath is strange to my wife, and I am disgusting to the offspring of my mother's body.
18 Even young children have no respect for me; when I get up their backs are turned on me.
19 All the men of my circle keep away from me; and those dear to me are turned against me.
20 My bones are joined to my skin, and I have got away with my flesh in my teeth.
21 Have pity on me, have pity on me, O my friends! for the hand of God is on me.
22 Why are you cruel to me, like God, for ever saying evil against me?
23 If only my words might be recorded! if they might be put in writing in a book!
24 And with an iron pen and lead be cut into the rock for ever!
25 But I am certain that he who will take up my cause is living, and that in time to come he will take his place on the dust;
26 And ... without my flesh I will see God;
27 Whom I will see on my side, and not as one strange to me. My heart is broken with desire.
28 If you say, How cruel we will be to him! because the root of sin is clearly in him:
29 Be in fear of the sword, for the sword is the punishment for such things, so that you may be certain that there is a judge.
1 Da tok Job til orde og sa:
2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
7 Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
25 Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv*. / {* av lengsel herefter, 2KO 5, 2.}
28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.