1 En bønn av profeten Habakuk; efter Sjigjonot. 2 Herre, jeg har hørt budskapet om dig, jeg er forferdet. Herre, din gjerning(-)kall den til live før mange år er lidd, ja, kunngjør den før mange år er lidd! I din vrede komme du i hu å forbarme dig!

3 Gud kommer fra Teman, den Hellige fra Paran-fjellet. Sela. Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet.

4 En glans som solens lys bryter frem, stråler omgir ham, og i dem er hans makt skjult. 5 Pest går frem for hans åsyn, og sott følger hans fottrin. 6 Han stiger frem og ryster jorden; han ser op og får folkene til å skjelve; de evige fjell sprenges i stykker, de eldgamle hauger synker sammen; hans gang er som i eldgammel tid. 7 Jeg ser Kusans telter i sorg, teltteppene i Midians land bever. 8 Harmes du, Herre, på elvene, er din vrede optendt mot dem, eller din harme mot havet, siden du farer frem på dine hester, på dine seierrike vogner? 9 Bar og naken er din bue(-)dine eder til stammene, ditt ord! {blir nu synlig fullbyrdet} (-)Sela. Til elver kløver du jorden. 10 Fjellene ser dig og bever, vannstrømmer styrter frem; avgrunnen lar sin røst høre, den løfter sine hender mot det høie. 11 Sol og måne treder inn i sin bolig for lyset av dine piler, som farer frem, for glansen av ditt lynende spyd. 12 I harme skrider du frem over jorden, i vrede treder du folkene ned. 13 Du drar ut til frelse for ditt folk, til frelse for din salvede; du knuser taket på den ugudeliges {kaldeerkongens.} hus, du avdekker grunnvollen like til halsen. Sela. 14 Du gjennemborer med hans {den ugudeliges} eget spyd hodene på hans skarer, som stormer frem for å sprede mig og gleder sig likesom de skulde til å opete en arming i lønndom. 15 Du farer gjennem havet med dine hester, gjennem en haug av store vann.

16 Jeg hørte det; da bevet mitt indre, ved lyden dirret mine leber; det kommer råttenhet i mine ben, og jeg bever hvor jeg står, fordi jeg rolig må bie på nødens dag, bie på at han drar op mot folket, han som skal trenge det.

17 For fikentreet springer ikke ut, og vintrærne bærer ikke, oljetreets frukt slår feil, og markene gir ingen føde; han {kaldeeren.} har utryddet fårene av kveen, og det finnes ikke fe i fjøsene.

18 Men jeg vil fryde mig i Herren, jeg vil juble i min frelses Gud. 19 Herren, Israels Gud, er min kraft, han gjør mine føtter som hindenes og lar mig skride frem over mine høider. Til sangmesteren, med min strengelek.

1 Oração do profeta Habacuque sobre Sigionote.

2 Ouvi, Senhor, a tua palavra,

e temi;

aviva, ó Senhor, a tua obra

no meio dos anos,

no meio dos anos

faze-a conhecida;

na tua ira lembra-te

da misericórdia.

3 Deus veio de Temã,

e do monte de Parã o Santo.

A sua glória cobriu os céus,

e a terra encheu-se

do seu louvor.

4 E o resplendor se fez como a luz,

raios brilhantes saíam

da sua mão,

e ali estava o esconderijo

da sua força.

5 Adiante dele ia a peste,

e brasas ardentes saíam

dos seus passos.

6 Parou, e mediu a terra;

olhou, e separou as nações;

e os montes perpétuos

foram esmiuçados;

os outeiros eternos se abateram,

porque os caminhos eternos

lhe pertencem.

7 Vi as tendas de Cusã

em aflição;

tremiam as cortinas

da terra de Midiã.

8 Acaso é contra os rios,

Senhor, que estás irado?

É contra os ribeiros a tua ira,

ou contra o mar o teu furor,

visto que andas montado

sobre os teus cavalos,

e nos teus carros de salvação?

9 Descoberto se movimentou

o teu arco;

os juramentos feitos às tribos

foram uma palavra segura.

Tu fendeste a terra com rios.

10 Os montes te viram,

e tremeram;

a inundação das águas passou;

o abismo deu a sua voz,

levantou ao alto as suas mãos.

11 O sol e a lua pararam

nas suas moradas;

andaram à luz das tuas flechas,

ao resplendor do relâmpago

da tua lança.

12 Com indignação marchaste

pela terra,

com ira trilhaste os gentios.

13 Tu saíste para salvação

do teu povo,

para salvação do teu ungido;

tu feriste a cabeça

da casa do ímpio,

descobrindo o alicerce

até ao pescoço.

14 Tu traspassaste

com as suas próprias lanças

a cabeça das suas vilas;

eles me acometeram tempestuosos

para me espalharem;

alegravam-se, como se

estivessem para devorar

o pobre em segredo.

15 Tu com os teus cavalos

marchaste pelo mar,

pela massa de grandes águas.

16 Ouvindo-o eu,

o meu ventre se comoveu,

à sua voz tremeram

os meus lábios;

entrou a podridão

nos meus ossos,

e estremeci dentro de mim;

no dia da angústia descansarei,

quando subir contra o povo

que invadirá com suas tropas.

17 Porque ainda que a figueira

não floresça,

nem haja fruto na vide;

ainda que decepcione

o produto da oliveira,

e os campos não produzam

mantimento;

ainda que as ovelhas da malhada

sejam arrebatadas,

e nos currais não haja gado;

18 Todavia eu me alegrarei

no Senhor;

exultarei no Deus

da minha salvação.

19 O Senhor Deus

é a minha força,

e fará os meus pés

como os das cervas,

e me fará andar

sobre as minhas alturas.

(Para o cantor-mor sobre os meus instrumentos de corda).