1 Judas synd er skrevet med en jerngriffel, med en diamantspiss; den er inngravet på deres hjertes tavle og på deres alteres horn, 2 likesom også deres barn kommer deres altere og deres Astarte-billeder i hu ved de grønne trær og på de høie bakker. 3 Du mitt berg på marken! {de. Sion} Ditt gods, alle dine skatter vil jeg overgi til plyndring, likeså dine hauger, til straff for den synd som er gjort i hele ditt land. 4 Og du skal, og det ved din egen skyld, la din arv som jeg gav dig, hvile efter dig, og jeg vil la dig tjene dine fiender i et land du ikke kjenner; for en ild har I optendt i min vrede, den skal brenne til evig tid.

5 Så sier Herren: Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker og holder kjød for sin arm, og hvis hjerte viker fra Herren.

6 Han skal bli som en hjelpeløs mann på den øde mark og ikke få se at det kommer noget godt; men han skal bo på avsvidde steder i ørkenen, i et saltland som ingen bor i. 7 Velsignet er den mann som stoler på Herren, og hvis tillit Herren er. 8 Han skal bli lik et tre som er plantet ved vann og skyter sine røtter ut ved en bekk, og som ikke frykter når heten kommer, men alltid har grønne blad, og som ikke sørger i tørre år og ikke holder op å bære frukt. 9 Svikefullt er hjertet, mere enn noget annet, og ondt er det; hvem kjenner det?

10 Jeg, Herren, ransaker hjerter og prøver nyrer og gir enhver efter hans ferd, efter frukten av hans gjerninger. 11 Lik en rapphøne som samler unger den ikke har utklekket, er den som vinner rikdom, men ikke med rett; midt i sine dager skal han forlate den, og til sist skal han være en dåre.

12 En herlighetens trone, høit ophøiet fra begynnelsen av, er vår helligdoms sted.

13 Herre, du Israels håp! Alle de som forlater dig, skal bli til skamme; de som viker fra dig, skal skrives i støvet; for de har forlatt kilden med det levende vann, Herren. 14 Læg mig, Herre, så blir jeg lægt! Frels mig, så blir jeg frelst! For du er min lovsang. 15 Se, de sier til mig: Hvor blir det av Herrens ord? La det komme!

16 Men jeg har ikke nektet å følge dig og være hyrde, heller ikke har jeg ønsket en ubotelig ulykkes dag, {over dem} du vet det; (-)det som kom fra mine leber, det kjente du. 17 Vær ikke til forferdelse for mig! Du er min tilflukt på ulykkens dag. 18 La mine forfølgere bli til skamme, og la ikke mig bli til skamme! La dem forferdes, og la ikke mig forferdes! La ulykkens dag komme over dem, og knus dem med dobbelt knusende slag!

19 Så sa Herren til mig: Gå og still dig i folkets port, som Judas konger går inn og ut gjennem, og i alle Jerusalems porter!

20 Og du skal si til dem: Hør Herrens ord, Judas konger og hele Juda og alle Jerusalems innbyggere, I som går inn gjennem disse porter! 21 Så sier Herren: Ta eder i vare så sant I har eders liv kjært, og bær ikke nogen byrde og før ikke nogen byrde inn gjennem Jerusalems porter på sabbatens dag! 22 Og I skal ikke bære nogen byrde ut av eders hus og ikke gjøre nogen gjerning på sabbatens dag; men I skal holde sabbatens dag hellig, som jeg bød eders fedre. 23 Men de hørte ikke og vendte ikke sitt øre til; de gjorde sin nakke hård, så de ikke hørte og ikke tok imot tukt. 24 Men hvis I hører på mig, sier Herren, så I ikke lar nogen byrde komme gjennem denne bys porter på sabbatens dag, men holder sabbatens dag hellig og ikke gjør nogen gjerning på den dag, 25 da skal konger og fyrster som sitter på Davids trone, dra inn gjennem denne bys porter på vogner og hester, de selv og deres fyrster, Judas menn og Jerusalems innbyggere, og denne by skal bli stående til evig tid, 26 og fra Judas byer og fra landet omkring Jerusalem og fra Benjamins land og fra lavlandet og fra fjellbygdene og fra sydlandet skal de komme og bære frem brennoffer og slaktoffer og matoffer og virak, og bære frem takkoffer til Herrens hus. 27 Men dersom I ikke hører på mig, så I holder sabbatens dag hellig og ikke bærer nogen byrde inn gjennem Jerusalems porter på sabbatens dag, da vil jeg tende ild på dets porter, og den skal fortære Jerusalems palasser og ikke slukkes.

1 O pecado de Judá está escrito com um ponteiro de ferro, com ponta de diamante, gravado na tábua do seu coração e nas pontas dos vossos altares; 2 Como também seus filhos se lembram dos seus altares, e dos seus bosques, junto às árvores frondosas, sobre os altos outeiros. 3 Ó meu monte no campo! A tua riqueza e todos os teus tesouros darei por presa, como também os teus altos, por causa do pecado, em todos os teus termos. 4 Assim por ti mesmo te privarás da tua herança que te dei, e far-te-ei servir os teus inimigos, na terra que não conheces; porque o fogo que acendeste na minha ira arderá para sempre.

5 Assim diz o Senhor:

Maldito o homem que confia no homem,

e faz da carne o seu braço,

e aparta o seu coração do Senhor!

6 Porque será como a tamargueira no deserto,

e não verá quando vem o bem;

antes morará nos lugares secos do deserto,

na terra salgada e inabitável.

7 Bendito o homem que confia no Senhor,

e cuja confiança é o Senhor.

8 Porque será como a árvore plantada junto às águas,

que estende as suas raízes para o ribeiro,

e não receia quando vem o calor,

mas a sua folha fica verde;

e no ano de sequidão não se preocupa,

nem deixa de dar fruto.

9 Enganoso é o coração,

mais do que todas as coisas,

e perverso; quem o conhecerá?

10 Eu, o Senhor,

esquadrinho o coração e provo as entranhas;

e isto para dar a cada um

segundo os seus caminhos e

segundo o fruto das suas ações.

11 Como a perdiz,

que choca ovos que não pôs,

assim é aquele que ajunta riquezas,

mas não retamente;

no meio de seus dias as deixará,

e no seu fim será um insensato.

12 Um trono de glória,

posto bem alto desde o princípio,

é o lugar do nosso santuário.

13 Ó Senhor, esperança de Israel,

todos aqueles que te deixam serão envergonhados;

os que se apartam de mim serão escritos sobre a terra;

porque abandonam o Senhor,

a fonte das águas vivas.

14 Cura-me, Senhor, e sararei;

salva-me, e serei salvo;

porque tu és o meu louvor.

15 Eis que eles me dizem:

Onde está a palavra do Senhor? Venha agora.

16 Porém eu não me apressei em ser o pastor seguindo-te;

nem tampouco desejei o dia da aflição,

tu o sabes;

o que saiu dos meus lábios

está diante de tua face.

17 Não me sejas por espanto;

meu refúgio és tu no dia do mal.

18 Envergonhem-se os que me perseguem,

e não me envergonhe eu;

assombrem-se eles, e não me assombre eu;

traze sobre eles o dia do mal,

e destrói-os com dobrada destruição.

19 Assim me disse o Senhor: Vai, e põe-te à porta dos filhos do povo, pela qual entram os reis de Judá, e pela qual saem; como também em todas as portas de Jerusalém.

20 E dize-lhes: Ouvi a palavra do Senhor, vós, reis de Judá e todo o Judá, e todos os moradores de Jerusalém que entrais por estas portas. 21 Assim diz o Senhor: Guardai as vossas almas, e não tragais cargas no dia de sábado, nem as introduzais pelas portas de Jerusalém; 22 Nem tireis cargas de vossas casas no dia de sábado, nem façais obra alguma; antes santificai o dia de sábado, como eu ordenei a vossos pais. 23 Mas não escutaram, nem inclinaram os seus ouvidos; antes endureceram a sua cerviz, para não ouvirem, e para não receberem correção. 24 Mas se vós diligentemente me ouvirdes, diz o Senhor, não introduzindo cargas pelas portas desta cidade no dia de sábado, e santificardes o dia de sábado, não fazendo nele obra alguma, 25 Então entrarão pelas portas desta cidade reis e príncipes, que se assentem sobre o trono de Davi, andando em carros e em cavalos; e eles e seus príncipes, os homens de Judá, e os moradores de Jerusalém; e esta cidade será habitada para sempre. 26 E virão das cidades de Judá, e dos arredores de Jerusalém, e da terra de Benjamim, e das planícies, e das montanhas, e do sul, trazendo holocaustos, e sacrifícios, e ofertas de alimentos, e incenso, trazendo também sacrifícios de louvores à casa do Senhor. 27 Mas, se não me ouvirdes, para santificardes o dia de sábado, e para não trazerdes carga alguma, quando entrardes pelas portas de Jerusalém no dia de sábado, então acenderei fogo nas suas portas, o qual consumirá os palácios de Jerusalém, e não se apagará.