1 Dersom du vender om, Israel, sier Herren, skal du få komme tilbake til mig, og dersom du tar dine vederstyggeligheter bort fra mitt åsyn, skal du ikke vanke hjemløs om, 2 og sverger du: Så sant Herren lever! i sannhet, med rett og rettferdighet, da skal hedningefolk velsigne sig i ham og rose sig av ham.

3 For så sier Herren til Judas menn og til Jerusalem: Bryt eder nytt land og så ikke blandt torner!

4 Omskjær eder for Herren og ta bort eders hjertes forhud, I Judas menn og Jerusalems innbyggere, forat ikke min harme skal fare ut som ild og brenne, uten at nogen slukker, for eders onde gjerningers skyld!

5 Forkynn det i Juda og kunngjør det i Jerusalem og si: Støt i basun i landet! Rop ut med full røst og si: Samle eder og la oss gå inn i de faste byer!

6 Løft op banner bortimot Sion, flytt bort, stans ikke! Jeg lar ulykke komme fra nord og stor ødeleggelse. 7 En løve er steget op fra sitt kratt, og folkenes ødelegger har brutt op, har draget ut fra sitt hjem for å gjøre ditt land til en ørken; dine byer skal ødelegges, så ingen bor der. 8 Derfor omgjord eder med sekk, klag og skrik! For Herrens brennende vrede har ikke vendt sig fra oss. 9 Og på den dag, sier Herren, skal kongens forstand og høvdingenes forstand svikte, og prestene skal forferdes og profetene bli fylt av redsel. 10 Da sa jeg: Akk, Herre, Herre! Sannelig, ille har du sveket dette folk og Jerusalem, da du sa: Fred skal bli eder til del. Og nu er sverdet trengt inn i sjelen. 11 På den tid skal det sies til dette folk og til Jerusalem: En brennende vind fra de bare hauger i ørkenen blåser mot mitt folks datter, ikke til å kaste eller rense korn med. 12 Nei, en sterkere vind skal jeg la komme; nu vil også jeg avsi dom over dem. 13 Se, som skyer drar han {fienden.} op, og som stormvind er hans vogner, hans hester er lettere enn ørner; ve oss, vi er ødelagt. 14 Tvett ondskapen av ditt hjerte, Jerusalem, så du kan bli frelst! Hvor lenge skal dine syndige tanker bo i ditt indre? 15 For en røst kommer med tidende fra Dan og varsler ondt fra Efra’ms fjell. 16 Forkynn det for folkene, kunngjør det for Jerusalem: Voktere kommer fra det fjerne land, og de lar sin røst høre mot Judas byer. 17 Som markvoktere leirer de sig mot det rundt omkring; for mot mig har det vært gjenstridig, sier Herren. 18 Din ferd og dine gjerninger har voldt dig dette; dette er frukten av din ondskap, at det er bittert, at det når like til ditt hjerte.

19 Mine innvoller, mine innvoller! Jeg pines! Å mitt hjertes vegger! Mitt hjerte bruser i mig, jeg kan ikke tie! For basunlyd, krigsskrik har du hørt, min sjel!

20 ¥deleggelse på ødeleggelse roper de om; for hele landet er ødelagt; brått er mine telt ødelagt, i et øieblikk mine telttepper. 21 Hvor lenge skal jeg se banneret, skal jeg høre basunlyd? 22 For uklokt er mitt folk, mig kjenner de ikke; de er uvettige barn, og uforstandige er de; de er vise til å gjøre det onde, men å gjøre det gode skjønner de ikke. 23 Jeg så jorden, og se, den var øde og tom; jeg så til himmelen, og dens lys var borte. 24 Jeg så fjellene, og se, de bevet, og alle haugene skalv. 25 Jeg så, og se, det var intet menneske mere, og alle himmelens fugler var fløiet bort. 26 Jeg så, og se, den fruktbare mark var en ørken, og alle dens byer var brutt ned av Herren, av hans brennende vrede. 27 For så sier Herren: En ørken skal hele landet bli; men jeg vil ikke gjøre aldeles ende på det. 28 Derfor skal jorden sørge, og himmelen der oppe sortne, fordi jeg har talt det og villet det så, og jeg angrer det ikke og tar det ikke tilbake. 29 For larmen av ryttere og bueskyttere er alle byer på flukt; de går inn i skogene og stiger op på fjellene; alle byene er forlatt, det er ingen som bor i dem. 30 Og du, når du blir ødelagt, hvad vil du da gjøre? Om du klær dig i purpur, om du pryder dig med gullstas, om du gjør dine øine store med sminke, så er det fåfengt at du gjør dig yndig; dine elskere forsmår dig, de vil ta ditt liv. 31 For jeg hører et rop som av en kvinne i barnsnød, et angstskrik som av en kvinne når hun føder sitt første barn; det er Sions datter som roper; hun stønner, hun strekker ut sine hender og sier: Ve mig! Maktløs synker min sjel i morderes vold.

1 Se voltares, ó Israel,

diz o Senhor, volta para mim;

e se tirares as tuas abominações de diante de mim,

não andarás mais vagueando,

2 E jurarás: Vive o Senhor na verdade,

no juízo e na justiça;

e nele se bendirão as nações,

e nele se gloriarão.

3 Porque assim diz o Senhor aos homens de Judá e a Jerusalém: Preparai para vós o campo de lavoura, e não semeeis entre espinhos.

4 Circuncidai-vos ao Senhor,

e tirai os prepúcios do vosso coração,

ó homens de Judá e habitantes de Jerusalém,

para que o meu furor não venha a sair como fogo,

e arda de modo que não haja quem o apague,

por causa da malícia das vossas obras.

5 Anunciai em Judá,

e fazei ouvir em Jerusalém,

e dizei: Tocai a trombeta na terra,

gritai em alta voz, dizendo:

Ajuntai-vos,

e entremos nas cidades fortificadas.

6 Arvorai a bandeira rumo a Sião,

fugi, não vos detenhais;

porque eu trago do norte um mal,

e uma grande destruição.

7 Já um leão subiu da sua ramada,

e um destruidor dos gentios;

ele já partiu,

e saiu do seu lugar para

fazer da tua terra uma desolação,

a fim de que as tuas cidades sejam destruídas,

e ninguém habite nelas.

8 Por isto cingi-vos de sacos,

lamentai, e uivai,

porque o ardor da ira do

Senhor não se desviou de nós.

9 E sucederá naquele tempo, diz o Senhor, que se desfará o coração do rei e o coração dos príncipes; e os sacerdotes pasmarão, e os profetas se maravilharão.

10 Então disse eu: Ah, Senhor Deus! Verdadeiramente enganaste grandemente a este povo e a Jerusalém, dizendo: Tereis paz; pois a espada penetra-lhe até à alma.

11 Naquele tempo se dirá a este povo e a Jerusalém: Um vento seco das alturas do deserto veio ao caminho da filha do meu povo; não para padejar, nem para limpar;

12 Mas um vento mais veemente virá da minha parte; agora também eu pronunciarei juízos contra eles.

13 Eis que virá subindo como

nuvens e os seus carros como a tormenta;

os seus cavalos serão mais ligeiros do que as águias;

ai de nós, que somos assolados!

14 Lava o teu coração da malícia,

ó Jerusalém, para que sejas salva;

até quando permanecerão no

meio de ti os pensamentos da tua iniquidade?

15 Porque uma voz anuncia desde Dã,

e faz ouvir a calamidade

desde o monte de Efraim.

16 Lembrai isto às nações;

fazei ouvir contra Jerusalém,

que vigias vêm de uma terra remota,

e levantarão a sua voz

contra as cidades de Judá.

17 Como os guardas de um campo,

estão contra ela ao redor;

porquanto ela se rebelou contra mim,

diz o Senhor.

18 O teu caminho e as tuas obras te fizeram estas coisas;

esta é a tua maldade,

e amargosa é, que te chega até ao coração.

19 Ah, entranhas minhas, entranhas minhas!

Estou com dores no meu coração!

O meu coração se agita em mim.

Não posso me calar; porque tu,

ó minha alma,

ouviste o som da trombeta e

o alarido da guerra.

20 Destruição sobre destruição se apregoa;

porque já toda a terra está destruída;

de repente foram destruídas as minhas tendas,

e as minhas cortinas num momento.

21 Até quando verei a bandeira,

e ouvirei a voz da trombeta?

22 Deveras o meu povo está louco,

já não me conhece;

são filhos néscios, e não entendidos;

são sábios para fazer mal,

mas não sabem fazer o bem.

23 Observei a terra,

e eis que era sem forma e vazia;

também os céus, e não tinham a sua luz.

24 Observei os montes,

e eis que estavam tremendo;

e todos os outeiros estremeciam.

25 Observei, e eis que não havia homem algum;

e todas as aves do céu tinham fugido.

26 Vi também que a terra fértil era um deserto;

e todas as suas cidades

estavam derrubadas diante do Senhor,

diante do furor da sua ira.

27 Porque assim diz o Senhor:

Toda esta terra será assolada;

de todo, porém, não a consumirei.

28 Por isto lamentará a terra,

e os céus em cima se enegrecerão;

porquanto assim o disse,

assim o propus,

e não me arrependi nem me desviarei disso.

29 Ao clamor dos cavaleiros e

dos flecheiros fugiram todas as cidades;

entraram pelas matas e treparam pelos penhascos;

todas as cidades ficaram abandonadas,

e já ninguém habita nelas.

30 Agora, pois, que farás, ó assolada?

Ainda que te vistas de carmesim,

ainda que te adornes com enfeites de ouro,

ainda que te pintes em volta dos teus olhos,

em vão te farias bela;

os amantes te desprezam,

e procuram tirar-te a vida.

31 Porquanto ouço uma voz,

como a de uma mulher que está de parto,

uma angústia como a de que

está com dores de parto do primeiro filho;

a voz da filha de Sião,

ofegante, que estende as suas mãos,

dizendo: Oh! Ai de mim agora,

porque já a minha alma

desmaia por causa dos assassinos.