1 Så lot Herren, Israels Gud, mig se dette syn: Der stod en kurv med moden frukt. 2 Og han sa: Hvad ser du, Amos? Jeg svarte: En kurv med moden frukt. Da sa Herren til mig: Enden er kommet for mitt folk Israel; jeg vil ikke lenger bære over med dets synd. 3 Palassets sanger skal bli til klageskrik på den dag, sier Herren, Israels Gud; der ligger lik i mengde, overalt kastes de til side i stillhet.

4 Hør dette, I som higer efter å opsluke den fattige og gjøre ende på de saktmodige i landet,

5 I som sier: Når er nymånedagen slutt, så vi kan selge korn, og sabbaten, så vi kan åpne kornbodene og gjøre efaen liten og sekelen stor og forfalske vekten 6 og kjøpe de ringe for penger og den fattige for et par sko og selge avfall av korn? 7 Herren har svoret ved Jakobs stolthet: Jeg skal aldri glemme alt det de har gjort. 8 Må ikke derfor jorden skjelve, og alle som bor på den, sørge? Må ikke hele jorden heve sig som Nilen, stige og falle som Egyptens elv? 9 Og det skal skje på den dag, sier Herren, Israels Gud, at jeg vil la solen gå ned om middagen og gjøre det mørkt på jorden ved høilys dag. 10 Og jeg vil omskifte eders høitider til sorg og alle eders sanger til klage, jeg vil legge sekk om alle lender og la hvert hode bli skallet; jeg vil gjøre det så som når en sørger over sin eneste sønn, og la enden bli som en ulykkens dag.

11 Se, dager kommer, sier Herren, Israels Gud, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger efter brød og ikke tørst efter vann, men efter å høre Herrens ord.

12 Da skal de vanke om fra hav til hav og fra nord til øst; de skal flakke omkring og søke efter Herrens ord, men de skal ikke finne det. 13 På den dag skal de fagre jomfruer og de unge menn vansmekte av tørst, 14 de som sverger ved Samarias synd {avgud} og sier: Så sant din gud lever, Dan, og så sant han lever han de dyrker i Be’rseba! Og de skal falle og ikke reise sig mere.

1 O Senhor Deus assim me fez ver: E eis aqui um cesto de frutos do verão. 2 E disse: Que vês, Amós? E eu disse: Um cesto de frutos do verão. Então o Senhor me disse:

Chegou o fim sobre o meu povo

Israel;

nunca mais passarei por ele.

3 Mas os cânticos do templo

naquele dia serão gemidos,

diz o Senhor Deus;

multiplicar-se-ão os cadáveres;

em todos os lugares

serão lançados fora em silêncio.

4 Ouvi isto, vós que anelais

o abatimento do necessitado;

e destruís os miseráveis

da terra,

5 Dizendo: Quando passará

a lua nova,

para vendermos o grão,

e o sábado, para abrirmos

os celeiros de trigo,

diminuindo o efa,

e aumentando o siclo,

e procedendo dolosamente

com balanças enganosas,

6 Para comprarmos os pobres

por dinheiro,

e os necessitados

por um par de sapatos,

e para vendermos

o refugo do trigo?

7 Jurou o Senhor

pela glória de Jacó:

Eu não me esquecerei

de todas as suas obras

para sempre.

8 Por causa disto

não estremecerá a terra,

e não chorará todo aquele

que nela habita?

Certamente levantar-se-á toda ela

como o grande rio,

e será agitada, e baixará

como o rio do Egito.

9 E sucederá que, naquele dia,

diz o Senhor Deus,

farei que o sol se ponha

ao meio-dia,

e a terra se entenebreça

no dia claro.

10 E tornarei as vossas festas

em luto,

e todos os vossos cânticos

em lamentações;

e porei pano de saco

sobre todos os lombos,

e calva sobre toda cabeça;

e farei que isso seja

como luto por um filho único,

e o seu fim como dia

de amarguras.

11 Eis que vêm dias,

diz o Senhor Deus,

em que enviarei fome sobre a terra;

não fome de pão,

nem sede de água,

mas de ouvir as palavras

do Senhor.

12 E irão errantes

de um mar até outro mar,

e do norte até ao oriente;

correrão por toda a parte,

buscando a palavra do Senhor,

mas não a acharão.

13 Naquele dia as virgens formosas

e os jovens desmaiarão de sede.

14 Os que juram pela culpa

de Samaria, dizendo:

Vive o teu deus, ó Dã;

e vive o caminho de Berseba;

esses mesmos cairão,

e não se levantarão jamais.