1 Men også for min egen skyld foresatte jeg mig at jeg ikke atter vilde komme til eder med sorg. 2 For hvis jeg gjør eder sorg, hvem er det da som gjør mig glad, uten den som jeg gjør sorg? 3 Og just i det øiemed skrev jeg, forat jeg ikke, når jeg kom, skulde få sorg av dem som jeg burde ha glede av, idet jeg har den tillit til eder alle at min glede er eders alles glede. 4 For med megen trengsel og angst i hjertet skrev jeg til eder under mange tårer, ikke for å gjøre eder sorg, men forat I skulde kjenne den kjærlighet som jeg særlig har til eder.

5 Men er det nogen som har voldt sorg, da er det ikke mig han har voldt sorg, men delvis(-)at jeg ikke skal være for hård-eder alle. 6 Det er nok for ham med den straff han har fått av de fleste, 7 så at I derimot heller skal tilgi og trøste ham, forat han ikke skal gå til grunne i ennu større sorg. 8 Derfor ber jeg eder å la kjærlighet råde mot ham. 9 For derfor var det også jeg skrev, for å få vite om I holder prøve, om I er lydige i alt. 10 Men den som I tilgir noget, ham tilgir og jeg; for det jeg har tilgitt(-)om jeg har hatt noget å tilgi(-)det har jeg gjort for eders skyld, for Kristi åsyn, forat vi ikke skal dåres av Satan; 11 for ikke er vi uvitende om hans tanker.

12 Da jeg kom til Troas for Kristi evangeliums skyld, og en dør var mig oplatt i Herren, hadde jeg ingen ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror, 13 men jeg sa farvel til dem og drog videre til Makedonia. 14 Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer sin kunnskaps duft på hvert sted! 15 For vi er en Kristi vellukt for Gud, blandt dem som blir frelst, og blandt dem som går fortapt, 16 for disse en duft av død til død, for hine en duft av liv til liv. Og hvem er vel duelig til dette? 17 For vi er ikke, som de mange, slike at vi forfalsker Guds ord til egen vinning; men som i renhet, ja som av Gud, taler vi for Guds åsyn i Kristus.

1 Avevo infatti deciso in me stesso di non venire a rattristarvi una seconda volta. 2 Perché, se io vi rattristo, chi sarà dunque colui che mi rallegrerà, se non colui che sarà stato da me rattristato? 3 E vi ho scritto a quel modo affinché, al mio arrivo, io non abbia tristezza da coloro dai quali dovrei avere gioia, avendo di voi tutti fiducia che la mia gioia è la gioia di tutti voi. 4 Poiché in grande afflizione e in angoscia di cuore vi scrissi con molte lacrime, non già per rattristarvi, ma per farvi conoscere l’amore grandissimo che nutro per voi.

5 Ora, se qualcuno ha causato tristezza, egli non ha rattristato me, ma, in parte, per non esagerare, voi tutti. 6 Basta a quel tale la punizione inflittagli dalla maggioranza 7 e quindi ora, al contrario, dovreste piuttosto perdonarlo e confortarlo, perché non abbia a essere sopraffatto da troppa tristezza. 8 Perciò vi prego di confermargli il vostro amore, 9 poiché anche per questo vi ho scritto: per mettervi alla prova e vedere se siete ubbidienti in ogni cosa. 10 A chi voi perdonate qualcosa, perdono anch’io, poiché anch’io quello che ho perdonato, se ho perdonato qualcosa, l’ho fatto per amor vostro, davanti a Cristo, 11 affinché non siamo raggirati da Satana, poiché non ignoriamo le sue macchinazioni.

12 Giunto a Troas per l’evangelo di Cristo ed essendomi aperta una porta nel Signore, 13 non ebbi pace nel mio spirito perché non vi trovai Tito, mio fratello; così, congedatomi da loro, partii per la Macedonia.

14 Ma grazie siano rese a Dio che sempre ci fa trionfare in Cristo e che per mezzo nostro spande dappertutto il profumo della sua conoscenza. 15 Poiché noi siamo dinanzi a Dio il profumo di Cristo fra quelli che sono sulla via della salvezza e fra quelli che sono sulla via della perdizione; 16 a questi, un odore di morte che conduce a morte; a quelli, un odore di vita che conduce a vita. E chi è sufficiente a queste cose? 17 Poiché noi non siamo come quei molti che falsificano la parola di Dio, ma parliamo mossi da sincerità, da parte di Dio, in presenza di Dio, in Cristo.