1 Og Israels barn gjorde det som var ondt i Herrens øine, og Herren gav dem i midianittenes hånd i syv år. 2 Og midianittenes hånd blev overmektig over Israel; det var for midianittenes skyld Israels barn gjorde sig de hulninger som finnes i fjellene, og hulene og fjellborgene. 3 Hver gang Israel hadde sådd, kom midianittene og amalekittene og ¥stens barn og drog op mot dem; 4 de leiret sig mot dem og ødela landets grøde like til Gasa og levnet ikke noget å leve av i Israel, heller ikke småfe eller storfe eller asener. 5 For de drog op med sine hjorder og sine telt; de kom som gresshopper i mengde; det var ikke tall på dem og deres kameler, og de kom inn i landet og herjet det. 6 Og Israel blev rent utarmet ved midianittene; da ropte Israels barn til Herren.

7 Og da Israels barn ropte til Herren for midianittenes skyld,

8 da sendte Herren en profet til Israels barn, og han sa til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Jeg førte eder op fra Egypten og hentet eder ut av trælehuset, 9 jeg fridde eder av egypternes hånd og av alle deres hånd som undertrykte eder, jeg drev dem bort for eder og gav eder deres land. 10 Og jeg sa til eder: Jeg er Herren eders Gud; I skal ikke frykte de guder som dyrkes av amorittene, i hvis land I bor. Men I hørte ikke på min røst.

11 Og Herrens engel kom og satte sig under den ek som står i Ofra, der hvor Joas av Abiesers ætt rådet. Gideon, hans sønn, stod da og tresket hvete i vinpersen for å berge den for midianittene.

12 Og Herrens engel åpenbarte sig for ham og sa til ham: Herren er med dig, du djerve kjempe! 13 Men Gideon sa til ham: Hør på mig, Herre! Er Herren med oss, hvorfor har da alt dette rammet oss, og hvor er alle hans undergjerninger som våre fedre har fortalt oss om, idet de sa: Førte ikke Herren oss op av Egypten? Men nu har Herren forlatt oss og gitt oss i midianittenes hånd. 14 Da vendte Herren sig til ham og sa: Gå avsted, så sterk som du er, så skal du frelse Israel av midianittenes hånd; har jeg ikke sendt dig? 15 Men han sa til ham: Hør på mig, Herre! Hvorledes skal jeg frelse Israel? Min ætt er jo den ringeste i Manasse, og jeg er den yngste i min fars hus. 16 Da sa Herren til ham: Jeg vil være med dig, og du skal slå midianittene ned som én mann. 17 Da sa Gideon til ham: Dersom jeg har funnet nåde for dine øine, da gi mig et tegn på at det er du som taler med mig! 18 Gå ikke herfra før jeg kommer ut til dig med min gave og legger den frem for ditt åsyn! Og han sa: Jeg skal bli her til du kommer tilbake. 19 Så gikk Gideon inn og laget til et kje og en efa mel til usyrede kaker; kjøttet la han i en kurv, og suppen hadde han i en krukke og bar det ut til ham under eken og satte det frem.

20 Da sa Guds engel til ham: Ta kjøttet og de usyrede kaker og legg det på stenen der, og hell suppen over! Og han gjorde så. 21 Og Herrens engel rakte ut staven han hadde i hånden, og rørte med enden av den ved kjøttet og de usyrede kaker; da steg det ild op fra stenen og fortærte kjøttet og de usyrede kaker, mens Herrens engel fór bort for hans øine.

22 Da så Gideon at det var Herrens engel, og han sa: Ve mig, Herre, Herre, jeg som har sett Herrens engel åsyn til åsyn! 23 Men Herren sa til ham: Fred være med dig! Frykt ikke! Du skal ikke dø. 24 Da bygget Gideon der et alter for Herren og kalte det: Herren er fred. Det står ennu den dag idag i Abieser-ættens Ofra.

25 Samme natt sa Herren til ham: Ta din fars okse, den andre syvårsgamle okse, og du skal rive ned det Ba’ls-alter som din far har, og hugge ned det Astarte-billede som står ved siden av det,

26 og du skal bygge et alter for Herren din Gud øverst på denne faste plass og legge alt til rette; så skal du ta den andre okse og ofre den som brennoffer med veden av Astarte-billedet som du skal hugge ned. 27 Da tok Gideon ti av sine tjenere med sig og gjorde som Herren hadde sagt til ham; og da han av frykt for sin slekt og for mennene i byen ikke torde gjøre det om dagen, gjorde han det om natten. 28 Da mennene i byen stod op tidlig om morgenen, fikk de se at Ba’ls alter var nedrevet, og at Astarte-billedet som stod ved siden av, var hugget ned, og at den andre okse var ofret på det alter som var bygget.

29 Da sa de sig imellem: Hvem har gjort dette? Og de spurte og ransaket, og de sa: Gideon, Joas’sønn, har gjort det. 30 Da sa mennene i byen til Joas: Før din sønn ut, han skal dø! Han har revet ned Ba’ls alter, og han har omhugget Astarte-billedet som stod ved siden av. 31 Men Joas sa til alle dem som stod omkring ham: Vil I stride for Ba’l, vil I hjelpe ham? Den som strider for ham, skal miste livet innen imorgen. Er han Gud, da la ham stride for sig selv, siden de har revet ned hans alter. 32 Den dag fikk Gideon navnet Jerubba’l, {de. Ba’l stride!} fordi de sa: La Ba’l stride mot ham, fordi han har revet ned hans alter.

33 Og alle midianittene og amalekittene og ¥stens barn slo sig sammen og drog over Jordan, og de leiret sig i Jisre’l-dalen.

34 Men Herrens Ånd kom over Gideon; han støtte i basunen, og Abieser-ætten samlet sig og fulgte ham. 35 Og han sendte bud omkring i hele Manasse, og de samlet sig også og fulgte ham; og han sendte bud til Aser og til Sebulon og til Naftali, og de drog dem i møte. 36 Da sa Gideon til Gud: Dersom du vil frelse Israel ved min hånd, som du har sagt,

37 så legger jeg nu denne avklippede ull på treskeplassen; dersom det da kommer dugg på ullen alene, og hele marken er tørr, da vet jeg at du vil frelse Israel ved min hånd, som du har sagt. 38 Og således blev det; da han den næste morgen stod tidlig op og krystet ullen, krystet han ut dugg av den, en skål full av vann. 39 Og Gideon sa til Gud: La ikke din vrede optendes mot mig, om jeg taler ennu en gang! Jeg vilde bare få gjøre én prøve til med ullen! La ullen alene være tørr, og la det være dugg over hele marken! 40 Og natten efter gjorde Gud således; ullen alene var tørr, men over hele marken var det dugg.

1 Ma i figli d’Israele fecero ciò che è male agli occhi dell’Eterno, e l’Eterno li diede nelle mani di Madian per sette anni. 2 La mano di Madian fu potente contro Israele; e, per la paura dei Madianiti, i figli d’Israele si fecero quelle caverne che sono nei monti, e delle spelonche e dei forti. 3 Quando Israele aveva seminato, i Madianiti con gli Amalechiti e con i figli dell’oriente salivano contro di lui, 4 si accampavano contro gli Israeliti, distruggevano tutti i prodotti del paese fin verso Gaza, e non lasciavano in Israele né viveri, né pecore, né buoi, né asini. 5 Poiché salivano con le loro greggi e con le loro tende, e arrivavano come una moltitudine di cavallette; essi e i loro cammelli erano innumerevoli, e venivano nel paese per devastarlo. 6 Israele dunque fu ridotto in grande miseria a causa di Madian, e i figli d’Israele gridarono all’Eterno. 7 E avvenne che, quando i figli d’Israele ebbero gridato all’Eterno a causa di Madian, 8 l’Eterno mandò ai figli d’Israele un profeta, che disse loro: "Così dice l’Eterno, l’Iddio d’Israele: ‘Io vi feci salire dall’Egitto e vi trassi fuori dalla casa di schiavitù; 9 vi liberai dalla mano degli Egiziani e dalla mano di tutti quelli che vi opprimevano; li scacciai davanti a voi, vi diedi il loro paese, e vi dissi: 10 Io sono l’Eterno, il vostro Dio; non adorate gli dèi degli Amorei nel paese dei quali abitate; ma voi non avete dato ascolto alla mia voce’". 11 Poi venne l’angelo dell’Eterno e si sedette sotto il terebinto d’Ofra, che apparteneva a Ioas, Abiezerita; e Gedeone, figlio di Ioas, batteva il grano nello strettoio, per metterlo al sicuro dai Madianiti. 12 L’angelo dell’Eterno gli apparve e gli disse: "L’Eterno è con te, o uomo forte e valoroso!". 13 E Gedeone gli rispose: "Ahimè, signor mio, se l’Eterno è con noi, perché ci è avvenuto tutto questo? e dove sono tutte quelle sue meraviglie che i nostri padri ci hanno narrato dicendo: ‘L’Eterno non ci trasse forse fuori dall’Egitto?’. Ma ora l’Eterno ci ha abbandonato e ci ha dato nelle mani di Madian". 14 Allora l’Eterno si rivolse a lui, e gli disse: "Va’ con questa tua forza, e salva Israele dalla mano di Madian; non sono io che ti mando?". 15 Ed egli a lui: "Ah, signor mio, con che salverò io Israele? Ecco, la mia famiglia è la più povera di Manasse, e io sono il più piccolo nella casa di mio padre". 16 L’Eterno gli disse: "Perché io sarò con te, tu sconfiggerai i Madianiti come se fossero un uomo solo". 17 E Gedeone a lui: "Se ho trovato grazia agli occhi tuoi, dammi un segno che sei proprio tu che mi parli. 18 Ti prego, non te ne andare di qui prima che io torni da te, ti porti la mia offerta, e te la metta davanti". E l’Eterno disse: "Aspetterò finché tu ritorni". 19 Allora Gedeone entrò in casa, preparò un capretto e, con un efa di farina, fece delle focacce azzime; mise la carne in un canestro, il brodo in una pentola, gli portò tutto sotto il terebinto, e glielo offrì. 20 E l’angelo di Dio gli disse: "Prendi la carne e le focacce azzime, mettile su questa roccia, e versaci su il brodo". Ed egli fece così. 21 Allora l’angelo dell’Eterno stese la punta del bastone che aveva in mano e toccò la carne e le focacce azzime; e salì dalla roccia un fuoco, che consumò la carne e le focacce azzime; e l’angelo dell’Eterno scomparve dalla vista di lui. 22 E Gedeone vide che era l’angelo dell’Eterno, e disse: "Misero me, o Signore, o Eterno! poiché ho visto l’angelo dell’Eterno faccia a faccia!". 23 E l’Eterno gli disse: "Sta’ in pace, non temere, non morirai!". 24 Allora Gedeone costruì un altare all’Eterno e lo chiamò "l’Eterno pace". Esso esiste anche al giorno d’oggi a Ofra degli Abiezeriti. 25 In quella stessa notte, l’Eterno gli disse: "Prendi il giovenco di tuo padre e il secondo toro di sette anni, demolisci l’altare di Baal che è di tuo padre, abbatti l’idolo che gli sta vicino, 26 e costruisci un altare all’Eterno, al tuo Dio, in cima a questa roccia, disponendo ogni cosa con ordine; poi prendi il secondo toro e offrilo in olocausto sulla legna dell’idolo che avrai abbattuto". 27 Allora Gedeone prese dieci uomini fra i suoi servitori e fece come l’Eterno gli aveva detto; ma, non osando farlo di giorno, per paura della casa di suo padre e della gente della città, lo fece di notte. 28 E quando la gente della città l’indomani mattina si alzò, ecco che l’altare di Baal era stato demolito, che l’idolo posto accanto era abbattuto, e che il secondo toro era offerto in olocausto sull’altare che era stato costruito. 29 E dissero l’uno all’altro: "Chi ha fatto questo?". Ed essendosi informati e avendo fatto delle ricerche, fu loro detto: "Gedeone, figlio di Ioas, ha fatto questo". 30 Allora la gente della città disse a Ioas: "Conduci fuori tuo figlio, e sia messo a morte, perché ha demolito l’altare di Baal e ha abbattuto l’idolo che gli stava vicino". 31 E Ioas rispose a tutti quelli che insorgevano contro di lui: "Volete voi difendere la causa di Baal? volete venirgli in soccorso? chi vorrà difendere la sua causa sarà messo a morte prima di domattina; se esso è dio, difenda da sé la sua causa, poiché hanno demolito il suo altare". 32 Perciò quel giorno Gedeone fu chiamato Ierubbaal, perché si disse: "Difenda Baal la sua causa contro di lui, poiché egli ha demolito il suo altare". 33 Ora tutti i Madianiti, gli Amalechiti e i figli dell’oriente si radunarono, passarono il Giordano e si accamparono nella valle di Izreel. 34 Ma lo Spirito dell’Eterno rivestì Gedeone, il quale suonò la tromba, e gli Abiezeriti furono convocati per seguirlo. 35 Egli mandò anche dei messaggeri in tutto Manasse, che fu convocato per seguirlo; mandò anche dei messaggeri nelle tribù di Ascer, di Zabulon e di Neftali, le quali salirono a incontrare gli altri. 36 E Gedeone disse a Dio: "Se vuoi salvare Israele per mia mano, come hai detto, 37 ecco, io metterò un vello di lana sull’aia: se c’è della rugiada sul vello soltanto e tutto il terreno resta asciutto, io conoscerò che tu salverai Israele per mia mano come hai detto". 38 E così avvenne. La mattina dopo, Gedeone si alzò in tempo, strizzò il vello e ne spremette la rugiada: una coppa piena d’acqua. 39 E Gedeone disse a Dio: "Non si accenda l’ira tua contro di me; io non parlerò più che questa volta. Ti prego, che io faccia ancora un’altra prova sola con il vello: resti asciutto soltanto il vello, e ci sia della rugiada su tutto il terreno". 40 E Dio fece così quella notte: il vello soltanto restò asciutto, e ci fu della rugiada su tutto il terreno.