1 Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris. 2 Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys. 3 Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag. 4 Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben. 5 Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie. 6 På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde. 7 Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge. 8 Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn. 9 Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete. 10 En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul. 11 Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig. 12 Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil. 13 Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer. 14 Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen. 15 Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke. 16 Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken. 17 Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er, 18 og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren. 19 Kom i hu min elendighet og min landflyktighet(-)malurt og galle! 20 Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.

21 Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe:

22 Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende.

23 Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor. 24 Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham. 25 Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham. 26 Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse. 27 Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom, 28 at han sitter ene og tier, når han {Herren.} legger byrder på ham, 29 at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp(-) 30 at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån. 31 For Herren forkaster ikke til evig tid, 32 men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet; 33 for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn. 34 Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter, 35 bøier mannens rett for den Høiestes åsyn 36 eller gjør en mann urett i hans sak(-)mon Herren ikke ser det?

37 Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?

38 Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår? 39 Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd! 40 La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren! 41 La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!

42 Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.

43 Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke. 44 Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem. 45 Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene. 46 De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender. 47 Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang. 48 Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under. 49 Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile, 50 før Herrens øie ser ned fra himmelen. 51 Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld. 52 Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak. 53 De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig. 54 Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.

55 Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.

56 Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring! 57 Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke! 58 Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv. 59 Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak! 60 Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig. 61 Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig, 62 mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag. 63 Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig. 64 Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning.

65 Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del. 66 Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel.

1 Io sono l’uomo che ha visto l’afflizione sotto la verga del suo furore. 2 Egli mi ha condotto, mi ha fatto camminare nelle tenebre e non nella luce. 3 Sì, contro di me di nuovo volge la sua mano tutto il giorno.

4 Egli ha consumato la mia carne e la mia pelle, ha spezzato le mie ossa. 5 Ha costruito contro di me e mi ha circondato di veleno e di affanno. 6 Mi ha fatto abitare in luoghi tenebrosi, come quelli che sono morti da lungo tempo.

7 Egli mi ha circondato di un muro, perché non esca; mi ha caricato di pesanti catene. 8 Anche quando grido e chiedo aiuto, egli chiude l’accesso alla mia preghiera. 9 Egli mi ha sbarrato la strada con blocchi di pietra, ha sconvolto i miei sentieri.

10 Egli è stato per me come un orso in agguato, come un leone in luoghi nascosti. 11 Mi ha sviato dal mio cammino e mi ha lacerato, mi ha reso desolato. 12 Ha teso il suo arco, mi ha preso come bersaglio delle sue frecce.

13 Mi ha fatto penetrare nelle reni le frecce della sua faretra. 14 Io sono diventato lo scherno di tutto il mio popolo, la sua canzone di tutto il giorno. 15 Egli mi ha saziato di amarezza, mi ha abbeverato di assenzio.

16 Mi ha spezzato i denti con la ghiaia, mi ha affondato nella cenere. 17 Tu mi hai allontanato dalla pace, io ho dimenticato il benessere. 18 Io ho detto: "È sparita la mia fiducia, non ho più speranza nell’Eterno!".

19 Ricòrdati della mia afflizione, della mia vita raminga, dell’assenzio e del veleno! 20 La mia anima se ne ricorda sempre, ed è abbattuta dentro di me. 21 Questo voglio richiamare alla mente, per questo voglio sperare:

22 è una grazia dell’Eterno che non siamo stati interamente distrutti; le sue compassioni non sono esaurite, 23 si rinnovano ogni mattina. Grande è la tua fedeltà! 24 "L’Eterno è la mia parte", dice l’anima mia, "perciò spererò in lui".

25 L’Eterno è buono con quelli che sperano in lui, con l’anima che lo cerca. 26 Buona cosa è aspettare in silenzio la salvezza dell’Eterno. 27 Buona cosa è per l’uomo portare il giogo nella sua giovinezza.

28 Si sieda solitario e stia in silenzio quando l’Eterno glielo impone! 29 Metta la sua bocca nella polvere! forse c’è ancora speranza. 30 Porga la guancia a chi lo percuote, si sazi pure di umiliazioni!

31 Poiché il Signore non respinge per sempre, 32 ma se affligge ha pure compassione, secondo la sua grande bontà; 33 poiché non è volentieri che egli umilia e affligge i figli degli uomini.

34 Quando uno schiaccia sotto i piedi tutti i prigionieri della terra, 35 quando uno perverte il diritto di un uomo in presenza dell’Altissimo, 36 quando si fa torto a qualcuno nella sua causa, il Signore non lo vede?

37 Chi dice mai una cosa che si avveri, se il Signore non lo ha comandato? 38 Il male e il bene non procedono forse dalla bocca dell’Altissimo? 39 Perché un uomo si dovrebbe rammaricare, uno valoroso, per la punizione dei propri peccati?

40 Esaminiamo le nostre vie, scrutiamole e torniamo all’Eterno! 41 Eleviamo il nostro cuore insieme alle nostre mani a Dio nei cieli! 42 "Noi abbiamo peccato, siamo stati ribelli e tu non hai perdonato.

43 Ti sei avvolto nella tua ira e ci hai inseguiti; tu hai ucciso senza pietà; 44 ti sei avvolto in una nuvola, perché la preghiera non potesse passare; 45 tu hai fatto di noi delle spazzature, dei rifiuti in mezzo ai popoli.

46 Tutti i nostri nemici spalancano la bocca contro di noi. 47 Ci sono toccati il terrore, la fossa, la desolazione e la rovina". 48 I miei occhi si sciolgono in fiumi di lacrime, a causa della rovina della figlia del mio popolo.

49 Il mio occhio si scioglie in lacrime, senza posa, senza interruzione, 50 finché dal cielo l’Eterno non guardi e non veda il nostro stato. 51 Il mio occhio mi tormenta a causa di tutte le figlie della mia città.

52 Quelli che mi sono nemici senza motivo, mi hanno dato la caccia come a un uccello. 53 Mi hanno distrutto la vita nella fossa, mi hanno gettato delle pietre addosso. 54 Le acque salivano fin sopra il mio capo, io dicevo: "È finita per me!".

55 Io ho invocato il tuo nome, o Eterno, dal fondo della fossa. 56 Tu hai udito la mia voce; non nascondere il tuo orecchio al mio sospiro, al mio grido! 57 Nel giorno che io ti ho invocato ti sei avvicinato; tu hai detto: "Non temere!".

58 O Signore, tu hai difeso la mia causa, tu hai redento la mia vita. 59 O Eterno, tu vedi il torto che mi è fatto, giudica tu la mia causa! 60 Tu vedi tutto il loro rancore, tutte le loro macchinazioni contro di me.

61 Tu odi i loro oltraggi, o Eterno, tutte le loro macchinazioni contro di me, 62 il linguaggio di quelli che insorgono contro di me, quello che meditano contro di me tutto il giorno! 63 Guarda! quando si siedono, quando si alzano, io sono la loro canzone.

64 Tu li retribuirai, o Eterno, secondo l’opera delle loro mani. 65 Darai loro indurimento di cuore, la tua maledizione. 66 Li inseguirai nella tua ira e li sterminerai sotto i cieli dell’Eterno.