1 Og fariseerne og nogen av de skriftlærde, som var kommet fra Jerusalem, samlet sig om ham. 2 Og de fikk se at nogen av hans disipler åt med vanhellige, det er uvaskede, hender; 3 fariseerne og alle jøder eter ikke uten at de først omhyggelig har vasket hendene, for de holder fast ved de gamles vedtekt, 4 og når de kommer fra torvet, eter de ikke før de har vasket sig, og det er meget annet som de har vedtatt å holde: vaskninger av beger og krus og kobberkar og benker. 5 Og fariseerne og de skriftlærde spurte ham: Hvorfor følger ikke dine disipler de gamles vedtekt, men eter med vanhellige hender? 6 Men han sa til dem: Rett spådde Esaias om eder, I hyklere, således som skrevet er: Dette folk ærer mig med lebene, men deres hjerte er langt borte fra mig; 7 men de dyrker mig forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud. 8 I forlater Guds bud og holder fast ved menneskers vedtekt. 9 Og han sa til dem: Det er riktig vakkert at I gjør Guds bud til intet for å holde eders vedtekt. 10 For Moses har sagt: Hedre din far og din mor, og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø; 11 men I sier: Om et menneske sier til far eller mor: Det du skulde ha hatt til hjelp av mig, det skal være en korban, det er en gave til templet, 12 så lar I ham ikke lenger få lov til å gjøre noget for far eller mor, 13 og således gjør I Guds ord til intet ved eders vedtekt, som I har pålagt menneskene. Og meget av samme slag gjør I. 14 Og han kalte atter folket til sig og sa til dem: Hør på mig alle, og forstå hvad jeg sier!

15 Det er intet utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham; men det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent. 16 Om nogen har ører å høre med, han høre! 17 Og da han var kommet inn i et hus, bort fra folket, spurte hans disipler ham om denne lignelse. 18 Og han sa til dem: Er da også I så uforstandige? Skjønner I ikke at intet som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre ham uren? 19 Det kommer jo ikke inn i hans hjerte, mere bare i hans buk, og går ut den naturlige vei, hvorved all mat blir renset. 20 Men han sa: Det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent. 21 For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord, 22 hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øie, bespottelse, overmot, uforstand. 23 Alle disse onde ting kommer ut innenfra og gjør mennesket urent.

24 Og han stod op og gikk bort derfra til Tyrus’og Sidons landemerker. Og han gikk inn i et hus, og vilde ikke at nogen skulde få vite det, og det kunde dog ikke holdes skjult;

25 men en kvinne hvis datter hadde en uren ånd, hadde fått høre om ham, og kom straks og falt ned for hans føtter. 26 Men kvinnen var en hedensk kvinne, syrofønikisk av ætt; og hun bad ham at han vilde drive den onde ånd ut av hennes datter. 27 Og han sa til henne: La først barna bli mette! for det er ikke vakkert å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder. 28 Men hun svarte ham: Det er sant, Herre! de små hunder eter jo under bordet av barnas smuler. 29 Og han sa til henne: For dette ords skyld sier jeg dig: Gå bort! Den onde ånd er faret ut av din datter. 30 Og hun gikk bort til sitt hus og fant at barnet lå på sengen, og at den onde ånd var faret ut.

31 Og da han gikk ut igjen fra Tyrus’landemerker, kom han gjennem Sidon til den Galileiske Sjø, midt igjennem Dekapolis-landet.

32 Og de førte til ham en mann som var døv og hadde ondt for å tale, og de bad ham legge sin hånd på ham. 33 Og han tok ham avsides fra folket, og stakk sine fingrer i hans ører og spyttet og rørte ved hans tunge, 34 og så op mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! det er: lat dig op! 35 Og straks blev hans ører oplatt, og hans tunges bånd blev løst, og han talte rent. 36 Og han forbød dem å si det til nogen; men jo mere han forbød dem det, dess mere kunngjorde de det. 37 Og de var overvettes forundret og sa: Han har gjort alle ting vel; både gjør han at de døve hører, og at de målløse taler.

1 Allora si radunarono presso di lui i farisei e alcuni scribi venuti da Gerusalemme. 2 E videro che alcuni dei suoi discepoli prendevano cibo con mani impure, cioè non lavate. 3 Poiché i farisei e tutti i Giudei non mangiano se non si sono lavate le mani con grande cura, attenendosi alla tradizione degli antichi, 4 e quando tornano dalla piazza non mangiano se non si sono purificati con delle aspersioni. Vi sono molte altre cose cui si attengono per tradizione: lavaggio di calici, di boccali e di vasi di rame. 5 I farisei e gli scribi domandarono: "Perché i tuoi discepoli non seguono la tradizione degli antichi, ma prendono cibo con mani impure?". 6 Ma Gesù disse loro: "Ben profetizzò Isaia di voi ipocriti, com’è scritto:

‘Questo popolo mi onora con le labbra, ma il suo cuore è lontano da me.7 Invano mi rendono il loro culto insegnando dottrine che sono precetti di uomini’.

8 Voi, tralasciato il comandamento di Dio, restate attaccati alla tradizione degli uomini". 9 E diceva loro ancora: "Siete abili ad annullare il comandamento di Dio per osservare la vostra tradizione! 10 Mosè infatti ha detto: ‘Onora tuo padre e tua madre’; e: ‘Chi maledice padre o madre, sia punito di morte’; 11 voi invece, se uno dice a suo padre o a sua madre: ‘Quello con cui potrei assisterti è Corbàn (vale a dire, offerta a Dio)’, 12 non gli permettete più di fare niente per suo padre o sua madre, 13 annullando così la parola di Dio con la tradizione che voi vi siete tramandata. E di cose simili ne fate tante!".

14 Poi, chiamata di nuovo a sé la folla, diceva: "Ascoltatemi tutti e intendete: 15 Non c’è nulla fuori dell’uomo che, entrando in lui, possa contaminarlo, ma sono le cose che escono dall’uomo quelle che contaminano l’uomo. 16 [Se uno ha orecchi da udire, oda".]

17 Quando lasciò la folla ed entrò in casa, i suoi discepoli lo interrogarono intorno alla parabola. 18 Ed egli disse loro: "Siete anche voi così privi d’intendimento? Non capite che tutto ciò che dall’esterno entra nell’uomo non lo può contaminare, 19 perché non gli entra nel cuore ma nel ventre e se ne va nella latrina?". Così dicendo, dichiarava puri tutti quanti i cibi. 20 Diceva inoltre: "È quello che esce dall’uomo che contamina l’uomo, 21 poiché è dall’interno, dal cuore degli uomini, che escono cattivi pensieri, fornicazioni, furti, omicidi, 22 adultèri, cupidigie, malvagità, frode, lascivia, sguardo maligno, calunnia, superbia, stoltezza. 23 Tutte queste cose malvagie escono dal di dentro e contaminano l’uomo".

24 Poi Gesù partì di là e se ne andò verso i confini di Tiro. Entrato in una casa, non voleva che alcuno lo sapesse, ma non poté restare nascosto, 25 anzi subito una donna, la cui bambina aveva uno spirito immondo, avendo udito di lui, venne e gli si gettò ai piedi. 26 Quella donna era pagana, di nazione sirofenicia, e lo pregava di scacciare il demonio da sua figlia. 27 Ma Gesù le disse: "Lascia che prima siano saziati i figli, perché non è bene prendere il pane dei figli per buttarlo ai cagnolini". 28 Ma ella rispose: "Dici bene, Signore; eppure i cagnolini, sotto la tavola, mangiano delle briciole dei figli". 29 Allora Gesù le disse: "Per questa parola, va’; il demonio è uscito da tua figlia". 30 E la donna, tornata a casa sua, trovò la bambina coricata sul letto e il demonio uscito da lei.

31 Gesù partì di nuovo dalla regione di Tiro e, passando per Sidone, tornò verso il mar di Galilea attraversando il territorio della Decapoli.

32 Gli condussero un sordo che parlava a stento; e lo pregarono che gli imponesse le mani. 33 Egli, trattolo in disparte fuori dalla folla, gli mise le dita negli orecchi e con la saliva gli toccò la lingua; 34 poi, alzando gli occhi al cielo, sospirò e gli disse: "Effatà!", che vuol dire: "Apriti!". 35 E gli si aprirono gli orecchi e subito gli si sciolse la lingua e parlava bene. 36 Gesù ordinò loro di non parlarne ad alcuno; ma più lo vietava loro, più lo divulgavano 37 e, pieni di stupore, dicevano: "Egli ha fatto ogni cosa bene; i sordi li fa udire, e i muti li fa parlare".