1 Og han gikk atter inn i en synagoge, og der var en mann som hadde en vissen hånd. 2 Og de lurte på ham, om han vilde helbrede ham på sabbaten, forat de kunde føre klagemål imot ham. 3 Og han sa til mannen som hadde den visne hånd: Stå op og kom frem! 4 Og han sa til dem: Er det tillatt på sabbaten å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å slå ihjel? Men de tidde. 5 Og han så omkring på dem med harme, full av sorg over deres hjertes forherdelse, og sa til mannen: Rekk din hånd ut! Og han rakte den ut, og hans hånd blev frisk igjen. 6 Og fariseerne gikk ut og holdt straks råd imot ham sammen med herodianerne, hvorledes de skulde få ryddet ham av veien. 7 Og Jesus drog bort med sine disipler til sjøen, og en stor mengde fra Galilea og fra Judea fulgte ham, 8 og fra Jerusalem og fra Idumea og fra landet på hin side Jordan og omkring Tyrus og Sidon kom de til ham, en stor mengde, da de hørte hvor store gjerninger han gjorde. 9 Og han bød sine disipler at en båt skulde ligge ferdig til ham for folkets skyld, forat de ikke skulde trenge ham; 10 for han helbredet mange, så at alle de som hadde plager, trengte sig inn på ham for å få røre ved ham. 11 Og når de urene ånder så ham, falt de ned for ham og ropte: Du er Guds Sønn! 12 Og han bød dem med mange strenge ord at de ikke skulde gjøre ham kjent.

13 Og han gikk op i fjellet og kalte til sig dem han selv vilde, og de gikk til ham. 14 Og han utvalgte tolv, som skulde være med ham, og som han kunde sende ut for å forkynne ordet 15 og ha makt til å drive ut de onde ånder, 16 og han gav Simon navnet Peter, 17 og Jakob, Sebedeus’sønn, og Johannes, Jakobs bror, og han gav dem navnet Boanerges, det er tordensønner, 18 og Andreas og Filip og Bartolomeus og Matteus og Tomas og Jakob, Alfeus’sønn, og Taddeus og Simon Kananeus 19 og Judas Iskariot, han som forrådte ham. 20 Og de kom hjem, og folket kom atter sammen, så de ikke engang kunde få sig mat. 21 Og da hans nærmeste fikk høre om det, gikk de hjemmefra for å få fatt på ham; for de sa: Han er fra sig selv.

22 Og de skriftlærde, som var kommet ned fra Jerusalem, sa: Han er besatt av Be’lsebul, og: Det er ved de onde ånders fyrste han driver de onde ånder ut.

23 Og han kalte dem til sig og sa til dem i lignelser: Hvorledes kan Satan drive Satan ut? 24 Om et rike kommer i strid med sig selv, kan dette rike ikke bli stående, 25 og om et hus kommer i strid med sig selv, kan dette hus ikke bli stående. 26 Og dersom Satan setter sig op mot sig selv og kommer i strid med sig selv, kan han ikke bli stående, men det er ute med ham. 27 Men ingen kan gå inn i den sterkes hus og røve hans gods uten at han først har bundet den sterke; da kan han plyndre hans hus. 28 Sannelig sier jeg eder: Alle synder skal bli menneskenes barn forlatt, og alle bespottelser som de taler; 29 men den som taler bespottelig mot den Hellige Ånd, han får i all evighet ikke forlatelse, men er skyldig i en evig synd(-) 30 det var fordi de sa: Han er besatt av en uren ånd.

31 Så kom hans mor og hans brødre, og de stod utenfor og sendte bud til ham og bad ham komme ut.

32 Og folket satt omkring ham, og de sa til ham: Se, din mor og dine brødre er utenfor og spør efter dig. 33 Og han svarte dem og sa: Hvem er min mor og mine brødre? 34 Og han så på dem som satt omkring ham, og sa: Se, det er min mor og mine brødre! 35 Den som gjør Guds vilje, han er min bror og søster og mor.

1 Poi entrò di nuovo in una sinagoga; là stava un uomo che aveva la mano secca. 2 E l’osservavano per vedere se lo avrebbe guarito in giorno di sabato, per poterlo accusare. 3 Ed egli disse all’uomo che aveva la mano secca: "Alzati là nel mezzo!". 4 Poi disse loro: "È lecito, in giorno di sabato, fare del bene o fare del male? Salvare una persona o ucciderla?". Ma quelli tacevano. 5 Allora Gesù, guardatili tutt’intorno con indignazione, rattristato per la durezza del loro cuore, disse all’uomo: "Stendi la mano!". Egli la stese e la sua mano tornò sana.

6 I farisei, usciti, tennero subito consiglio con gli Erodiani contro di lui, con lo scopo di farlo morire.

7 Poi Gesù, con i suoi discepoli, si ritirò verso il mare; e dalla Galilea una gran folla lo seguì; 8 e dalla Giudea e da Gerusalemme e dall’Idumea e da oltre il Giordano e dai dintorni di Tiro e di Sidone una gran folla, udendo quante cose egli faceva, andò da lui. 9 Ed egli disse ai suoi discepoli che gli tenessero sempre pronta una barchetta per non farsi premere dalla folla. 10 Perché egli ne aveva guariti molti e tutti quelli che avevano qualche malattia gli si precipitavano addosso per toccarlo. 11 E gli spiriti immondi, quando lo vedevano, si gettavano davanti a lui e gridavano: "Tu sei il Figlio di Dio!". 12 Ed egli li sgridava forte, affinché non rivelassero chi fosse.

13 Poi Gesù salì sul monte e chiamò a sé quelli che egli stesso volle, ed essi andarono a lui. 14 Ne costituì dodici per tenerli con sé 15 e per mandarli a predicare con il potere di scacciare i demòni. 16 Costituì dunque i dodici, cioè: Simone, al quale mise nome Pietro; 17 Giacomo di Zebedeo e Giovanni fratello di Giacomo, ai quali pose nome Boanerges, che vuol dire "Figli del tuono"; 18 e Andrea, Filippo, Bartolomeo, Matteo, Tommaso, Giacomo di Alfeo, Taddeo, Simone il Cananeo 19 e Giuda Iscariota, quello che poi lo tradì.

20 Poi entrò in una casa e la folla si radunò di nuovo, tanto che egli e i suoi non potevano neppure mangiare.

21 I suoi parenti, udito ciò, vennero per prenderlo, perché dicevano: "È fuori di sé". 22 E gli scribi, che erano scesi da Gerusalemme, dicevano: "Egli ha Belzebù e scaccia i demòni con l’aiuto del principe dei demòni". 23 Ma egli, chiamatili a sé, diceva loro in parabole: "Come può Satana scacciare Satana? 24 Se un regno è diviso in parti contrarie, quel regno non può durare. 25 E se una casa è divisa in parti contrarie, quella casa non potrà reggere. 26 E se Satana insorge contro sé stesso ed è diviso, non può reggere, ma deve finire. 27 Anzi, nessuno può entrare nella casa dell’uomo forte e rubargli i suoi beni, se prima non avrà legato l’uomo forte; soltanto allora gli saccheggerà la casa. 28 In verità io vi dico: Ai figli degli uomini saranno perdonati tutti i peccati e qualunque bestemmia avranno proferita, 29 ma chiunque avrà bestemmiato contro lo Spirito Santo, non ha perdono in eterno, ma è colpevole di un peccato eterno". 30 Egli parlava così perché dicevano: "Ha uno spirito immondo".

31 Giunsero sua madre e i suoi fratelli e, fermatisi fuori, lo mandarono a chiamare. 32 Una folla gli stava seduta intorno, quando gli fu detto: "Ecco tua madre, i tuoi fratelli e le tue sorelle là fuori che ti cercano". 33 Egli rispose loro: "Chi è mia madre? E chi sono i miei fratelli?". 34 E, volgendo lo sguardo su coloro che gli sedevano intorno, disse: "Ecco mia madre e i miei fratelli! 35 Chiunque avrà fatto la volontà di Dio, mi è fratello, sorella e madre".