1 Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer? 2 Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder? 3 De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter. 4 Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem. 5 Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd, 6 det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig? 7 Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre. 8 Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå. 9 Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe? 10 Kan du binde villoksen med rep til furen? {de. tvinge den til å følge plogfuren} Vil den harve dalene efter dig? 11 Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid? 12 Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?

13 Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?

14 Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden, 15 og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker. 16 Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt. 17 For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand. 18 Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.

19 Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?

20 Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig. 21 Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer. 22 Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd. 23 Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse. 24 Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder. 25 Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.

26 Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?

27 Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden? 28 Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut. 29 Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine. 30 Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.

1 Knowest thou the time when the wild goats of the rock bring forth? or canst thou mark when the hinds do calve? 2 Canst thou number the months that they fulfil? or knowest thou the time when they bring forth? 3 They bow themselves, they bring forth their young ones, they cast out their sorrows. 4 Their young ones are in good liking, they grow up with corn; they go forth, and return not unto them. 5 Who hath sent out the wild ass free? or who hath loosed the bands of the wild ass? 6 Whose house I have made the wilderness, and the barren land his dwellings.*39.6 barren…: Heb. salt places 7 He scorneth the multitude of the city, neither regardeth he the crying of the driver.*39.7 of the driver: Heb. of the exactor 8 The range of the mountains is his pasture, and he searcheth after every green thing. 9 Will the unicorn be willing to serve thee, or abide by thy crib? 10 Canst thou bind the unicorn with his band in the furrow? or will he harrow the valleys after thee? 11 Wilt thou trust him, because his strength is great? or wilt thou leave thy labour to him? 12 Wilt thou believe him, that he will bring home thy seed, and gather it into thy barn?

13 Gavest thou the goodly wings unto the peacocks? or wings and feathers unto the ostrich?*39.13 wings and…: or, the feathers of the stork and ostrich 14 Which leaveth her eggs in the earth, and warmeth them in dust, 15 And forgetteth that the foot may crush them, or that the wild beast may break them. 16 She is hardened against her young ones, as though they were not hers: her labour is in vain without fear; 17 Because God hath deprived her of wisdom, neither hath he imparted to her understanding. 18 What time she lifteth up herself on high, she scorneth the horse and his rider.

19 Hast thou given the horse strength? hast thou clothed his neck with thunder? 20 Canst thou make him afraid as a grasshopper? the glory of his nostrils is terrible.*39.20 terrible: Heb. terror 21 He paweth in the valley, and rejoiceth in his strength: he goeth on to meet the armed men.*39.21 He paweth: or, His feet dig*39.21 the armed…: Heb. the armour 22 He mocketh at fear, and is not affrighted; neither turneth he back from the sword. 23 The quiver rattleth against him, the glittering spear and the shield. 24 He swalloweth the ground with fierceness and rage: neither believeth he that it is the sound of the trumpet. 25 He saith among the trumpets, Ha, ha; and he smelleth the battle afar off, the thunder of the captains, and the shouting.

26 Doth the hawk fly by thy wisdom, and stretch her wings toward the south? 27 Doth the eagle mount up at thy command, and make her nest on high?*39.27 at…: Heb. by thy mouth 28 She dwelleth and abideth on the rock, upon the crag of the rock, and the strong place. 29 From thence she seeketh the prey, and her eyes behold afar off. 30 Her young ones also suck up blood: and where the slain are, there is she.