1 Da tok Job til orde og sa: 2 Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten! 3 For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse. 4 For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig. 5 Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr? 6 Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite? 7 Det byr mig imot å røre ved det; {de. ved mine lidelser} det er for mig som utskjemt mat.

8 Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!

9 Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd! 10 Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord. 11 Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig? 12 Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber? 13 Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?

14 Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.

15 Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over, 16 som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i; 17 men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort. 18 Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer. 19 Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem; 20 de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet. 21 Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.

22 Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,

23 at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn? 24 Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill! 25 Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder? 26 Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til. 27 Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn. 28 Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet? 29 Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette. 30 Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?

1 But Job answered and said, 2 Oh that my grief were throughly weighed, and my calamity laid in the balances together!*6.2 laid: Heb. lifted up 3 For now it would be heavier than the sand of the sea: therefore my words are swallowed up.*6.3 my words…: that is, I want words to express my grief 4 For the arrows of the Almighty are within me, the poison whereof drinketh up my spirit: the terrors of God do set themselves in array against me. 5 Doth the wild ass bray when he hath grass? or loweth the ox over his fodder?*6.5 when he…: Heb. at grass? 6 Can that which is unsavoury be eaten without salt? or is there any taste in the white of an egg? 7 The things that my soul refused to touch are as my sorrowful meat.

8 Oh that I might have my request; and that God would grant me the thing that I long for!*6.8 the thing…: Heb. my expectation 9 Even that it would please God to destroy me; that he would let loose his hand, and cut me off! 10 Then should I yet have comfort; yea, I would harden myself in sorrow: let him not spare; for I have not concealed the words of the Holy One. 11 What is my strength, that I should hope? and what is mine end, that I should prolong my life? 12 Is my strength the strength of stones? or is my flesh of brass?*6.12 of brass: Heb. brasen? 13 Is not my help in me? and is wisdom driven quite from me?

14 To him that is afflicted pity should be shewed from his friend; but he forsaketh the fear of the Almighty.*6.14 is afflicted: Heb. melteth 15 My brethren have dealt deceitfully as a brook, and as the stream of brooks they pass away; 16 Which are blackish by reason of the ice, and wherein the snow is hid: 17 What time they wax warm, they vanish: when it is hot, they are consumed out of their place.*6.17 vanish: Heb. are cut off*6.17 when…: Heb. in the heat thereof*6.17 consumed: Heb. extinguished 18 The paths of their way are turned aside; they go to nothing, and perish. 19 The troops of Tema looked, the companies of Sheba waited for them. 20 They were confounded because they had hoped; they came thither, and were ashamed. 21 For now ye are nothing; ye see my casting down, and are afraid.*6.21 ye are…: or, ye are like to them: Heb. to it*6.21 nothing: Heb. not

22 Did I say, Bring unto me? or, Give a reward for me of your substance? 23 Or, Deliver me from the enemy’s hand? or, Redeem me from the hand of the mighty? 24 Teach me, and I will hold my tongue: and cause me to understand wherein I have erred. 25 How forcible are right words! but what doth your arguing reprove? 26 Do ye imagine to reprove words, and the speeches of one that is desperate, which are as wind? 27 Yea, ye overwhelm the fatherless, and ye dig a pit for your friend.*6.27 ye overwhelm: Heb. ye cause to fall upon 28 Now therefore be content, look upon me; for it is evident unto you if I lie.*6.28 evident…: Heb. before your face 29 Return, I pray you, let it not be iniquity; yea, return again, my righteousness is in it.*6.29 in it: that is, in this matter 30 Is there iniquity in my tongue? cannot my taste discern perverse things?*6.30 my taste: Heb. my palate