1 În anul al nouălea, în ziua a zecea a lunii a zecea, Cuvîntul Domnului mi -a vorbit astfel:

2 ,,Fiul omului, scrie numele zilei acesteia, numele zilei de azi! Căci chiar în ziua aceasta se apropie împăratul Babilonului de Ierusalim.

3 Spune o pildă acestei case de îndărătnici, şi zi-le: ,,Aşa vorbeşte Domnul, Dumnezeu: ,,Pune, pune cazanul, şi toarnă apă în el!

4 Pune bucăţi de carne în el, toate bucăţile cele bune, coapsa şi spata, şi umple -l cu cele mai bune oase.

5 Alege ce e mai bun din turmă, şi pune lemnele grămadă supt cazan; fă -l să fiarbă în clocot mare, şi să fiarbă şi oasele din el``.

6 De aceea, aşa vorbeşte Domnul, Dumnezeu: ,,Vai de cetatea cea setoasă de sînge, cazanul cel plin de rugină, şi de pe care nu se ia rugina! Scoateţi bucăţile din el unele după altele, fără să trageţi la sorţi.

7 Căci sîngele pe care l -a vărsat ea este încă în mijlocul ei. L -a pus pe stînca goală, nu l -a vărsat pe pămînt, ca să -l acopere apoi cu ţărînă.

8 Ca să-Mi arăt urgia, ca să Mă răzbun, i-am vărsat sîngele pe stînca goală, pentruca să nu fie acoperit.

9 De aceea, aşa vorbeşte Domnul, Dumnezeu: ,,Vai de cetatea cea setoasă de sînge! Vreau să fac un rug mare!

10 Îngrămădeşte multe lemne, aprinde focul, fierbe bine carnea, fă fertura groasă, ca să se ardă şi ciolanele.

11 Apoi pune cazanul gol pe jăratic, ca să se încălzească, să i se înferbînte arama, să i se topească murdăria din lăuntru, şi să i se şteargă rugina.

12 Trudă de geaba! Căci rugina de care este plin nu se deslipeşte de el; rugina nu se va lua de pe el de cît prin foc,

13 şi tu doreşti iarăş nelegiuire în spurcăciunea ta! Pentrucă am vrut să te curăţ şi nu te-ai făcut curată, nu vei mai fi curăţită de spurcăciunea ta pînă Îmi voi potoli mînia asupra ta.

14 Eu, Domnul, am vorbit! Lucrul acesta se va întîmpla, şi Eu îl voi împlini! Nu Mă voi lăsa, nu voi avea milă, nici nu Mă voi căi. Vei fi judecată după puterea ta şi după faptele tale, zice Domnul, Dumnezeu.``

15 Cuvîntul Domnului mi -a vorbit astfel:

16 ,,Fiul omului, iată, îţi voi răpi printr'o lovitură ce ţi -e mai scump în ochi. Dar să nu te jăleşti, nici să nu plîngi, şi să nu-ţi curgă lacrămile pentru ea.

17 Suspină în tăcere, dar nu plînge ca la morţi! Leagă-ţi turbanul, pune-ţi încălţămintea în picioare, nu-ţi acoperi barba, şi nu mînca pînea de jale!``

18 Vorbisem poporului dimineaţa, şi seara mi -a murit nevasta. A doua zi dimineaţa, am făcut cum mi se poruncise.

19 Poporul mi -a zis: ,,Nu vrei să ne lămureşti ce înseamnă pentru noi ceeace faci?``

20 Eu le-am răspuns: ,,Cuvîntul Domnului mi -a vorbit, astfel:

21 ,,Spune casei lui Israel: ,,Aşa vorbeşte Domnul, Dumnezeu: Iată, voi pîngări Locaşul Meu cel sfînt, fala puterii voastre, ce vă e mai scump în ochi, lucrul iubit de voi; şi fiii voştri şi fiicele voastre, pe cari i-aţi lăsat după voi, vor cădea ucişi de sabie.

22 Şi atunci veţi face cum am făcut şi eu. Nu vă veţi acoperi barba şi nu veţi mînca pînea de jale,

23 veţi sta cu turbane pe cap şi cu încălţămintea în picioare, nu vă veţi jăli şi nici nu veţi plînge; ci veţi tînji pentru nelegiuirile voastre, şi vă veţi văita între voi.

24 Ezechiel va fi un semn pentru voi. Veţi face întocmai cum a făcut el. Şi cînd se vor întîmpla aceste lucruri, veţi şti că Eu sînt Domnul, Dumnezeu.

25 Tu, însă, fiul omului, în ziua cînd le voi răpi ceeace face tăria lor, bucuria şi fala lor, ce le este scump ochilor şi lucrul iubit de ei, pe fiii şi fiicele lor,

26 în ziua aceea, va veni un fugar la tine, ca să-ţi dea de ştire şi să auzi cu urechile tale.

27 În ziua aceea, ţi se va deschide gura odată cu a fugarului, vei vorbi, şi nu vei mai fi mut. Vei fi un semn pentru ei, şi vor şti că Eu sînt Domnul.``

1 Og Herrens ord kom til mig i det niende år, i den tiende måned, på den tiende dag i måneden, og det lød så:

2 Menneskesønn! Skriv op for dig navnet på denne dag, just denne dag! Babels konge har leiret sig mot Jerusalem just på denne dag.

3 Og sett frem en lignelse for den gjenstridige ætt og si til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Sett gryten på, sett den på og øs så vann i den!

4 Legg kjøttstykkene sammen i den, alle gode stykker, lår og bog! Fyll den med de beste ben!

5 Ta det beste av småfeet og legg så et bål under den for å koke benene! La det koke til gagns! Benene koker allerede i den.

6 Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Ve blodstaden, den rustne gryte, som rusten ikke er gått av! Ta stykke for stykke ut av den! Det blir ikke kastet lodd derom.

7 For det blod den har utøst, er ennu i den; den har helt det ut på nakne berget, den har ikke utøst det på jorden, så mulden kunde dekke over det.

8 For å la min harme ha fritt løp, for å ta hevn lot jeg dens blod komme på nakne berget, så det ikke skulde bli tildekket.

9 Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Ve blodstaden! Også jeg vil gjøre bålet stort.

10 Legg meget ved på, tend op ilden! La kjøttet bli mørt og suppen koke inn, så benene blir forbrent,

11 og la den bli stående tom på sine glør, forat den kan bli het, og dens kobber bli glødende, og dens urenhet smeltes bort og dens rust fortæres!

12 Trettende arbeid har den voldt mig, og allikevel er dens tykke rust ikke gått av den. I ilden med dens rust!

13 Din urenhet er en skam; fordi jeg har renset dig, men du ikke er blitt ren, skal du ikke mere bli fri for din urenhet før jeg får stilt min harme på dig.

14 Jeg, Herren, har talt; det kommer, og jeg vil gjøre det; jeg lar det ikke være og sparer ikke og angrer ikke; efter din ferd og dine gjerninger skal du bli dømt, sier Herren, Israels Gud.

15 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:

16 Menneskesønn! Se, jeg tar dine øines lyst fra dig ved en brå død; men du skal ikke klage og ikke gråte, og dine tårer skal ikke rinne.

17 Sukk i stillhet og hold ikke sørgefest som efter en død! Bind din hue på dig og ta dine sko på dine føtter og dekk ikke skjegget til og et ikke mat som folk sender dig!

18 Så talte jeg til folket om morgenen, og min hustru døde om aftenen; og morgenen efter gjorde jeg som det var sagt mig.

19 Da sa folket til mig: Vil du ikke si oss hvad det betyr at du gjør så?

20 Jeg svarte dem: Herrens ord kom til mig, og det lød så:

21 Si til Israels hus: Så sier Herren, Israels Gud: Se, jeg vanhelliger min helligdom, eders herlige stolthet, eders øines lyst og eders sjels lengsel, og eders sønner og døtre, som I har latt tilbake, skal falle for sverdet.

22 Da skal I gjøre som jeg har gjort: Eders skjegg skal I ikke tildekke, og den mat som folk sender eder, skal I ikke ete;

23 eders huer skal I ha på hodet og eders sko på føttene; I skal ikke klage og ikke gråte; men I skal visne bort i eders misgjerninger og sukke med hverandre.

24 Esekiel skal være til et tegn for eder; aldeles som han har gjort, skal I gjøre. Når det kommer, da skal I kjenne at jeg er Herren, Israels Gud.

25 Og du menneskesønn! På den dag da jeg tar deres vern, deres herlige fryd, deres øines lyst og deres sjels lengsel, deres sønner og døtre, fra dem,

26 på den dag skal det komme flyktninger til dig og forkynne det for folk.

27 Den dag skal din munn åpnes, når flyktningene er kommet, og du skal tale og ikke mere være målløs, og du skal være til et tegn for dem*, og de skal kjenne at jeg er Herren. / {* de bortførte.}