1 Isus a început pe urmă să le vorbească în pilde. ,,Un om a sădit o vie. A împrejmuit -o cu un gard, a săpat un teasc în ea, şi a zidit un turn; apoi a arendat -o unor vieri şi a plecat din ţară.

2 La vremea roadelor, a trimes la vieri un rob, ca să ia dela ei din roadele viei.

3 Vierii au pus mîna pe el, l-au bătut, şi l-au trimes înapoi cu mînile goale.

4 A trimes iarăş la ei un alt rob; ei l-au rănit la cap, şi l-au batjocorit.

5 A mai trimes un altul, pe care l-au omorît; apoi a trimes mulţi alţii, dintre cari, pe unii i-au bătut, iar pe alţii i-au omorît.

6 Mai avea un singur fiu prea iubit; la urmă, l -a trimes şi pe el la ei. ,Vor primi cu cinste pe fiul meu!` zicea el.

7 Dar vierii aceia au zis între ei: ,Iată moştenitorul; veniţi să -l omorîm, şi moştenirea va fi a noastră.`

8 Şi au pus mîna pe el, l-au omorît, şi i-au aruncat trupul afară din vie.

9 Acum, ce va face stăpînul viei? Va veni, va nimici pe vierii aceia, şi via o va da altora.

10 Oare n'aţi citit locul acesta din Scriptură: ,Piatra pe care au lepădat -o zidarii, a ajuns să fie pusă în capul unghiului;

11 Domnul a făcut acest lucru, şi este minunat în ochii noştri?``

12 Ei căutau să -L prindă, dar se temeau de norod. Pricepuseră că împotriva lor spusese Isus pilda aceasta. Şi L-au lăsat, şi au plecat.

13 Apoi au trimes la Isus pe unii din Farisei şi din Irodiani, ca să -L prindă cu vorba.

14 Aceştia au venit, şi I-au zis: ,,Învăţătorule, ştim că spui adevărul, şi nu-Ţi pasă de nimeni; căci nu cauţi la faţa oamenilor, şi înveţi pe oameni calea lui Dumnezeu în adevăr. Se cade să plătim bir Cezarului sau nu?

15 Să plătim sau să nu plătim?`` Isus le -a cunoscut făţărnicia, şi le -a răspuns: ,,Pentruce Mă ispitiţi? Aduceţi-Mi un ban (Greceşte: dinar.) ca să -l văd.``

16 I-au adus un ban; şi Isus i -a întrebat: ,,Chipul acesta şi slovele scrise pe el, ale cui sînt?`` ,,Ale Cezarului``, I-au răspuns ei.

17 Atunci Isus le -a zis: ,,Daţi dar Cezarului ce este al Cezarului, şi lui Dumnezeu ce este al lui Dumnezeu.`` Şi se mirau foarte mult de El.

18 Saducheii, cari zic că nu este înviere, au venit la Isus şi I-au pus următoarea întrebare:

19 ,,Învăţătorule, iată ce ne -a scris Moise: ,Dacă moare fratele cuiva, şi -i rămîne nevasta fără să aibă copii, fratele său să ia pe nevasta lui, şi să ridice urmaş fratelui său.`

20 Erau dar şapte fraţi. Cel dintîi s'a însurat, şi a murit fără să lase urmaş.

21 Al doilea a luat de nevastă pe văduvă, şi a murit fără să lase urmaş. Tot aşa şi al treilea.

22 Şi nici unul din cei şapte n'a lăsat urmaş. După ei toţi, a murit şi femeia.

23 La înviere, nevasta căruia dintre ei va fi ea? Căci toţi şapte au avut -o de nevastă.``

24 Drept răspuns, Isus le -a zis: ,,Oare nu vă rătăciţi voi, din pricină că nu pricepeţi nici Scripturile, nici puterea lui Dumnezeu?

25 Căci după ce vor învia din morţi, nici nu se vor însura, nici nu se vor mărita, ci vor fi ca îngerii în ceruri.

26 În ce priveşte învierea morţilor, oare n'aţi citit în cartea lui Moise, în locul unde se vorbeşte despre ,Rug`, ce i -a spus Dumnezeu, cînd a zis: ,Eu sînt Dumnezeul lui Avraam, Dumnezeul lui Isaac şi Dumnezeul lui Iacov?`

27 Dumnezeu nu este un Dumnezeu al celor morţi, ci al celor vii. Tare vă mai rătăciţi!``

28 Unul din cărturari, care -i auzise vorbind, fiindcă ştia că Isus răspunsese bine Saducheilor, a venit la El, şi L -a întrebat: ,,Care este cea dintîi dintre toate poruncile?``

29 Isus i -a răspuns: ,,Cea dintîi este aceasta: ,Ascultă Israele! Domnul, Dumnezeul nostru, este un singur Domn;`

30 şi: ,Să iubeşti pe Domnul, Dumnezeul tău, cu toată inima ta, cu tot sufletul tău, cu tot cugetul tău, şi cu toată puterea ta`; iată porunca dintîi.

31 Iar a doua este următoarea: ,Să iubeşti pe aproapele tău ca pe tine însuţi.` Nu este altă poruncă mai mare decît acestea.``

32 Cărturarul I -a zis: ,,Bine, Învăţătorule. Adevărat ai zis că Dumnezeu este unul singur, că nu este altul afară de El,

33 şi că a -L iubi cu toată inima, cu tot cugetul, cu tot sufletul, şi cu toată puterea, şi a iubi pe aproapele ca pe sine, este mai mult decît toate arderile de tot şi decît ,,toate jertfele.``

34 Isus a văzut că a răspuns cu pricepere, şi i -a zis: ,,Tu nu eşti departe de Împărăţia lui Dumnezeu.`` Şi nimeni nu îndrăznea să -I mai pună întrebări.

35 Pe cînd învăţa pe norod în Templu, Isus a zis: ,,Cum zic cărturarii că Hristosul este fiul lui David?

36 Însuş David, fiind însuflat de Duhul Sfînt, a zis: ,,Domnul a zis Domnului meu: ,Şezi la dreapta Mea, pînă voi pune pe vrăjmaşii Tăi supt picioarele Tale.`

37 Deci chiar David Îl numeşte Domn; atunci cum este El fiul lui?`` Şi gloata cea mare Îl asculta cu plăcere.

38 În învăţătura, pe care le -o dădea, Isus le zicea: ,,Păziţi-vă de cărturari, cărora le place să umble în haine lungi, şi să le facă lumea plecăciuni prin pieţe.

39 Ei umblă după scaunele dintîi în sinagogi, şi după locurile dintîi la ospeţe;

40 casele văduvelor le mănîncă, şi fac rugăciuni lungi de ochii lumii. O mai mare osîndă va veni peste ei.``

41 Isus şedea jos în faţa vistieriei Templului, şi Se uita cum arunca norodul bani în vistierie. Mulţi, cari erau bogaţi, aruncau mult.

42 A venit şi o văduvă săracă, şi a aruncat doi bănuţi, cari fac un gologan.

43 Atunci Isus a chemat pe ucenicii Săi, şi le -a zis: ,,Adevărat vă spun că această văduvă săracă a dat mai mult decît toţi cei ce au aruncat în vistierie;

44 căci toţi ceilalţi au aruncat din prisosul lor, dar ea, din sărăcia ei, a aruncat tot ce avea, tot ce -i mai rămăsese ca să trăiască.``

1 Og han begynte å tale til dem i lignelser: En mann plantet en vingård, og satte et gjerde omkring den og gravde en vinperse og bygget et tårn, og så leide han den ut til vingårdsmenn og drog utenlands.

2 Og da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsmennene for å ta imot hans del av vingårdens frukt hos vingårdsmennene;

3 og de tok og slo ham, og lot ham gå bort med tomme hender.

4 Og atter sendte han en annen tjener til dem, og ham slo de i hodet og hånte ham.

5 Og han sendte en annen, og ham slo de ihjel, og så gjorde de med mange andre: somme slo de, og somme drepte de.

6 Nu hadde han bare sin eneste sønn igjen, som han elsket; ham sendte han til sist til dem, idet han sa: De vil undse sig for min sønn.

7 Men disse vingårdsmenn sa til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss slå ham ihjel, så blir arven vår!

8 Og de tok og slo ham ihjel, og kastet ham ut av vingården.

9 Hvad skal da vingårdens herre gjøre? Han skal komme og drepe vingårdsmennene, og overgi vingården til andre.

10 Og har I ikke lest dette sted i Skriften: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten;

11 av Herren er dette gjort, og det er underfullt i våre øine?

12 Og de søkte å gripe ham, men fryktet for folket; for de skjønte at det var om dem han hadde talt lignelsen. Og de forlot ham og gikk bort.

13 Og de sendte nogen av fariseerne og herodianerne til ham for å fange ham med ord.

14 Og de kom og sa til ham: Mester! vi vet at du er sanndru og ikke bryr dig om nogen; for du gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet: Er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke? skal vi gi, eller skal vi ikke gi?

15 Men da han så deres hykleri, sa han til dem: Hvorfor frister I mig? Kom hit med en penning og la mig få se den!

16 De gav ham en. Og han sier til dem: Hvis billede og påskrift er dette? De sa til ham: Keiserens.

17 Og Jesus sa til dem: Gi keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er! Og de undret sig storlig over ham.

18 Og det kom nogen sadduseere til ham, de som sier at det ikke er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa:

19 Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns bror dør og efterlater hustru, men ikke barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom.

20 Nu var det syv brødre; og den første tok sig en hustru, og efterlot ikke avkom da han døde.

21 Og den annen tok henne, og døde uten å efterlate avkom, og den tredje likeså;

22 og ingen av de syv efterlot avkom. Sist av alle døde også kvinnen.

23 Men i opstandelsen, når de står op, hvem av dem skal da få henne til hustru? for alle syv har jo hatt henne til hustru.

24 Jesus sa til dem: Er det ikke derfor I farer vill, fordi I ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft?

25 For når de står op fra de døde, da hverken tar de til ekte eller gis de til ekte, men de er som englene i himmelen.

26 Men om de døde, at de står op, har I da ikke lest i Mose bok, der hvor det tales om tornebusken, hvorledes Gud talte til ham og sa: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud?

27 Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. I farer storlig vill.

28 Og en av de skriftlærde, som hadde hørt deres ordskifte, gikk til ham, da han forstod at han hadde svart dem godt, og han spurte ham: Hvilket bud er det første av alle?

29 Jesus svarte ham: Det første er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én,

30 og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt; dette er det første bud.

31 Det annet, som er like så stort, er dette: Du skal elske din næste som dig selv. Større enn disse er intet annet bud.

32 Og den skriftlærde sa til ham: I sannhet, mester! med rette har du sagt at han er én, og at det ikke er nogen annen foruten ham.

33 Og å elske ham av alt sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin sjel og av all sin makt, og å elske sin næste som sig selv, det er mere enn alle brennoffer og slaktoffer.

34 Og da Jesus så at han svarte forstandig, sa han til ham: Du er ikke langt borte fra Guds rike. Og ingen vågde mere å spørre ham.

35 Og mens Jesus lærte i templet, tok han til orde og sa: Hvorledes kan de skriftlærde si at Messias er Davids sønn?

36 David selv har jo sagt i den Hellige Ånd: Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!

37 David selv kaller ham herre; hvorledes kan han da være hans sønn? Og den store mengde hørte ham gjerne.

38 Og han sa mens han lærte dem: Ta eder i vare for de skriftlærde, som gjerne vil gå i side klær og la sig hilse på torvene,

39 og ha de øverste seter i synagogene og sitte øverst ved gjestebudene;

40 de som opeter enkers hus og for et syns skyld holder lange bønner! Disse skal få dess hårdere dom.

41 Og han satte sig rett imot tempelkisten og så på hvorledes folket la penger i kisten; og mange rike la meget.

42 Og en fattig enke kom og la to skjerver, som er én øre.

43 Da kalte han sine disipler til sig og sa til dem: Sannelig sier jeg eder: Denne fattige enke har lagt mere enn alle de som la i kisten.

44 For de la alle av sin overflod, men hun la av sin fattigdom alt det hun eide, hele sitt livsophold.