1 I am the man that hath seen affliction by the rod of his wrath.
2 Me hath he led, and brought into darkness, and not into light.
3 Surely against me hath he turned again and again his hand all the day.
4 My flesh and my skin hath he wasted away, he hath broken my bones.
5 He hath built against me, and encompassed {me} with gall and toil.
6 He hath made me to dwell in dark places as those that have been long dead.
7 He hath hedged me about that I cannot get out: he hath made my chain heavy.
8 Even when I cry and shout, he shutteth out my prayer.
9 He hath inclosed my ways with hewn stone, he hath made my paths crooked.
10 He is unto me {as} a bear lying in wait, a lion in secret places.
11 He hath turned aside my ways, and pulled me in pieces; he hath made me desolate.
12 He hath bent his bow, and set me as a mark for the arrow.
13 He hath caused the arrows of his quiver to enter into my reins.
14 I am become a derision to all my people; their song all the day.
15 He hath sated me with bitterness, he hath made me drunk with wormwood.
16 He hath also broken my teeth with gravel stones, he hath covered me with ashes.
17 And thou hast removed my soul far off from peace: I have forgotten prosperity.
18 And I said, My strength is perished, and my hope in Jehovah.
19 Remember thou mine affliction and my wandering, the wormwood and the gall.
20 My soul hath {them} constantly in remembrance, and is humbled in me.
21 -This I recall to heart, therefore have I hope.
22 It is of Jehovah's loving-kindness we are not consumed, because his compassions fail not;
23 they are new every morning: great is thy faithfulness.
24 Jehovah is my portion, saith my soul; therefore will I hope in him.
25 Jehovah is good unto them that wait for him, to the soul {that} seeketh him.
26 It is good that one should both wait, and that in silence, for the salvation of Jehovah.
27 It is good for a man that he bear the yoke in his youth:
28 He sitteth solitary and keepeth silence, because he hath laid it upon him;
29 he putteth his mouth in the dust, if so be there may be hope;
30 he giveth his cheek to him that smiteth him; he is filled full with reproach.
31 For the Lord will not cast off for ever;
32 but if he have caused grief, he will have compassion according to the multitude of his loving-kindnesses:
33 for he doth not willingly afflict or grieve the children of men.
34 To crush under foot all the prisoners of the earth,
35 to turn aside the right of a man before the face of the Most High,
36 to wrong a man in his cause, -will not the Lord see it?
37 Who is he that saith, and there cometh to pass, what the Lord hath not commanded?
38 Out of the mouth of the Most High doth not there proceed evil and good?
39 Wherefore doth a living man complain, a man for the punishment of his sins?
40 Let us search and try our ways, and turn again to Jehovah.
41 Let us lift up our heart with {our} hands unto *God in the heavens.
42 We have transgressed and have rebelled: thou hast not pardoned.
43 Thou hast covered thyself with anger, and pursued us; thou hast slain, thou hast not spared.
44 Thou hast covered thyself with a cloud, that prayer should not pass through.
45 Thou hast made us the offscouring and refuse in the midst of the peoples.
46 All our enemies have opened their mouth against us.
47 Fear and the pit are come upon us, devastation and ruin.
48 Mine eye runneth down with streams of water for the ruin of the daughter of my people.
49 Mine eye poureth down, and ceaseth not, without any intermission,
50 till Jehovah look down and behold from the heavens.
51 Mine eye affecteth my soul, because of all the daughters of my city.
52 They that are mine enemies without cause have chased me sore like a bird.
53 They have cut off my life in a pit, and cast a stone upon me.
54 Waters streamed over my head; I said, I am cut off.
55 I called upon thy name, Jehovah, out of the lowest pit.
56 Thou hast heard my voice: hide not thine ear at my sighing, at my cry.
57 Thou drewest near in the day that I called upon thee; thou saidst, Fear not.
58 Lord, thou hast pleaded the cause of my soul, thou hast redeemed my life.
59 Jehovah, thou hast seen my wrong: judge thou my cause.
60 Thou hast seen all their vengeance, all their imaginations against me.
61 Thou hast heard their reproach, O Jehovah, all their imaginations against me;
62 the lips of those that rise up against me and their meditation against me all the day.
63 Behold thou their sitting down and their rising up: I am their song.
64 Render unto them a recompence, O Jehovah, according to the work of their hands;
65 give them obduracy of heart, thy curse unto them;
66 pursue them in anger, and destroy them from under the heavens of Jehovah.
1 Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris.
2 Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys.
3 Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag.
4 Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben.
5 Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie.
6 På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde.
7 Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge.
8 Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn.
9 Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete.
10 En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul.
11 Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig.
12 Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil.
13 Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer.
14 Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen.
15 Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke.
16 Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken.
17 Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er,
18 og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.
19 Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!
20 Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.
21 Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe:
22 Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende.
23 Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.
24 Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.
25 Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham.
26 Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse.
27 Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom,
28 at han sitter ene og tier, når han* legger byrder på ham, / {* Herren.}
29 at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp -
30 at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån.
31 For Herren forkaster ikke til evig tid,
32 men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;
33 for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.
34 Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter,
35 bøier mannens rett for den Høiestes åsyn
36 eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?
37 Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?
38 Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?
39 Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!
40 La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!
41 La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!
42 Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.
43 Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke.
44 Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem.
45 Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene.
46 De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender.
47 Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang.
48 Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under.
49 Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile,
50 før Herrens øie ser ned fra himmelen.
51 Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld.
52 Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak.
53 De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig.
54 Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.
55 Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.
56 Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring!
57 Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke!
58 Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv.
59 Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak!
60 Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig.
61 Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig,
62 mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag.
63 Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig.
64 Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning.
65 Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del.
66 Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel.