Lucas 1 - Bíblia Online

Eftersom mange har tatt sig fore å sette op en fortelling om de ting som er fullbyrdet iblandt oss, 
således som de som fra først av var øienvidner og blev ordets tjenere, har overgitt oss det, 
så har også jeg foresatt mig, efterat jeg nøie har gransket alt sammen fra først av, å nedskrive det i sammenheng for dig, gjæveste Teofilus, 
forat du kan lære å kjenne hvor pålitelige de lærdommer er som du er oplært i. 
I de dager da Herodes var konge i Jødeland, var det en prest ved navn Sakarias, av Abias skifte, og han hadde en hustru av Arons døtre, og hennes navn var Elisabet. 
De var begge rettferdige for Gud, og vandret ulastelig i alle Herrens bud og forskrifter. 
Og de hadde ikke barn; for Elisabet var ufruktbar, og de var begge kommet langt ut i årene. 
Men det skjedde mens han gjorde prestetjeneste for Gud, da raden var kommet til hans skifte, 
at det efter preste-tjenestens sedvane tilfalt ham å gå inn i Herrens tempel og ofre røkelse; 
og hele folkemengden stod utenfor og bad i røkofferets stund. 
Da åpenbarte en Herrens engel sig for ham og stod på høire side av røkoffer-alteret. 
Og da Sakarias så ham, blev han forferdet, og frykt falt på ham. 
Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarias! din bønn er hørt, og din hustru Elisabet skal føde dig en sønn, og du skal kalle ham Johannes; 
og han skal bli dig til glede og fryd, og mange skal glede sig over hans fødsel. 
For han skal være stor for Herren, og han skal ikke drikke vin og sterk drikk, og han skal fylles med den Hellige Ånd like fra mors liv; 
og han skal omvende mange av Israels barn til Herren deres Gud, 
og han skal gå i forveien for ham i Elias' ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag, for å berede Herren et velskikket folk. 
Og Sakarias sa til engelen: Hvorav skal jeg vite dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er langt ute i årene. 
Og engelen svarte ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn, og jeg er utsendt for å tale til dig og forkynne dig dette glade budskap; 
og se, du skal bli målløs, og ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal fullbyrdes i sin tid. 
Og folket stod og ventet på Sakarias, og de undredes over at han blev så lenge i templet. 
Men da han kom ut, kunde han ikke tale til dem, og de skjønte at han hadde sett et syn i templet, og han nikket til dem, og var og blev stum. 
Og det skjedde da hans tjenestedager var til ende, da drog han hjem til sitt hus. 
Men efter disse dager blev hans hustru Elisabet fruktsommelig, og hun trakk sig tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa: 
Så har Herren gjort med mig i de dager da han så til mig for å bortta min vanære iblandt menneskene. 
Men i den sjette måned blev engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, 
til en jomfru som var trolovet med en mann ved navn Josef, av Davids hus, og jomfruens navn var Maria. 
Og engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du benådede! Herren er med dig; velsignet er du blandt kvinner! 
Men hun blev forferdet over hans ord, og grundet på hvad dette skulde være for en hilsen. 
Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! for du har funnet nåde hos Gud; 
og se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus. 
Han skal være stor og kalles den Høiestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, 
og han skal være konge over Jakobs hus evindelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme. 
Men Maria sa til engelen: Hvorledes skal dette gå til, da jeg ikke vet av mann? 
Og engelen svarte henne: Den Hellige Ånd skal komme over dig, og den Høiestes kraft skal overskygge dig; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn. 
Og se, Elisabet, din slektning, har også undfanget en sønn i sin alderdom, og hun, som kaltes ufruktbar, er nu i sin sjette måned. 
For ingen ting er umulig for Gud. 
Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne; mig skje efter ditt ord! Og engelen skiltes fra henne. 
Men Maria stod op i de dager og skyndte sig til fjellbygdene, til en by i Juda, 
og hun kom inn i Sakarias' hus og hilste på Elisabet. 
Og det skjedde da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang fosteret i hennes liv, og Elisabet blev fylt med den Hellige Ånd 
og ropte med høi røst og sa: Velsignet er du blandt kvinner, og velsignet er ditt livs frukt! 
Og hvorledes times mig dette, at min Herres mor kommer til mig? 
For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang fosteret i mitt liv med fryd. 
Og salig er hun som trodde; for fullbyrdes skal det som er sagt henne av Herren. 
Da sa Maria: Min sjel ophøier Herren, 
og min ånd fryder sig i Gud, min frelser, 
han som har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nu av skal alle slekter prise mig salig, 
fordi han har gjort store ting imot mig, han, den mektige, og hellig er hans navn, 
og hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham. 
Han gjorde veldig verk med sin arm, han adspredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanke; 
han støtte stormenn fra deres høiseter og ophøiet de små; 
hungrige mettet han med gode gaver, og rikmenn lot han gå bort med tomme hender. 
Han tok sig av Israel, sin tjener, for å komme miskunn i hu 
- således som han talte til våre fedre - mot Abraham og hans ætt til evig tid. 
Og Maria blev hos henne omkring tre måneder, og vendte så hjem igjen til sitt hus. 
Men for Elisabet kom tiden da hun skulde føde, og hun fødte en sønn, 
og hennes granner og frender fikk høre at Herren hadde gjort sin miskunn stor mot henne, og de gledet sig med henne. 
Og det skjedde på den åttende dag, da kom de for å omskjære barnet, og de vilde kalle ham Sakarias efter hans far. 
Da tok hans mor til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes. 
Og de sa til henne: Men det er jo ingen i din ætt som har dette navn. 
De gjorde da tegn til hans far for å få vite hvad han vilde han skulde hete. 
Og han bad om en tavle og skrev disse ord: Johannes er hans navn. Og de undret sig alle. 
Men straks blev hans munn oplatt og hans tunge løst, og han talte og lovet Gud. 
Og det kom frykt på alle dem som bodde deromkring, og i alle Judeas fjellbygder talte de med hverandre om alle disse ting, 
og alle som hørte det, la det på hjerte og sa: Hvad skal det da bli av dette barn? For Herrens hånd var med ham. 
Og hans far Sakarias blev fylt med den Hellige Ånd og talte profetiske ord og sa: 
Lovet være Herren, Israels Gud, han som så til sitt folk og forløste det! 
Og han opreiste oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus, 
således som han talte gjennem sine hellige profeters munn fra fordums tid av, 
en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss, 
for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu, 
den ed han svor Abraham, vår far, 
for å fri oss av våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt 
i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle våre dager. 
Men også du, barn, skal kalles den Høiestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å rydde hans veier, 
for å lære hans folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse 
for vår Guds miskunnelige hjertelags skyld, som lot solopgang fra det høie gjeste oss, 
for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei. 
Men barnet vokste og blev sterkt i ånden, og han var i ødemarkene til den dag da han blev ført frem for Israel. 

Visto que muitos têm empreendido fazer uma narração coordenada dos fatos que entre nós se realizaram, 
segundo no-los transmitiram os que desde o princípio foram testemunhas oculares e ministros da palavra, 
também a mim, depois de haver investido tudo cuidadosamente desde o começo, pareceu-me bem, ó excelentíssimo Teófilo, escrever-te uma narração em ordem. 
para que conheças plenamente a verdade das coisas em que foste instruído. 
Houve nos dias do Rei Herodes, rei da Judéia, um sacerdote chamado Zacarias, da turma de Abias; e sua mulher era descendente de Arão, e chamava-se Isabel. 
Ambos eram justos diante de Deus, andando irrepreensíveis em todos os mandamentos e preceitos do Senhor. 
Mas não tinham filhos, porque Isabel era estéril, e ambos avançados em idade. 
Ora, estando ele a exercer as funções sacerdotais perante Deus, na ordem da sua turma, 
segundo o costume do sacerdócio, coube-lhe por sorte entrar no santuário do Senhor, para oferecer o incenso; 
e toda a multidão do povo orava da parte de fora, à hora do incenso. 
Apareceu-lhe, então, um anjo do Senhor, em pé à direita do altar do incenso. 
E Zacarias, vendo-o, ficou turbado, e o temor o assaltou. 
Mas o anjo lhe disse: Não temais, Zacarias; porque a tua oração foi ouvida, e Isabel, tua mulher, te dará à luz um filho, e lhe porás o nome de João; 
e terás alegria e regozijo, e muitos se alegrarão com o seu nascimento; 
porque ele será grande diante do Senhor; não beberá vinho, nem bebida forte; e será cheio do Espírito Santo já desde o ventre de sua mãe; 
converterá muitos dos filhos de Israel ao Senhor seu Deus; 
irá adiante dele no espírito e poder de Elias, para converter os corações dos pais aos filhos, e os rebeldes à prudência dos justos, a fim de preparar para o Senhor um povo apercebido. 
Disse então Zacarias ao anjo: Como terei certeza disso? pois eu sou velho, e minha mulher também está avançada em idade. 
Ao que lhe respondeu o anjo: Eu sou Gabriel, que assisto diante de Deus, e fui enviado para te falar e te dar estas boas novas; 
e eis que ficarás mudo, e não poderás falar até o dia em que estas coisas aconteçam; porquanto não creste nas minhas palavras, que a seu tempo hão de cumprir-se. 
O povo estava esperando Zacarias, e se admirava da sua demora no santuário. 
Quando saiu, porém, não lhes podia falar, e perceberam que tivera uma visão no santuário. E falava-lhes por acenos, mas permanecia mudo. 
E, terminados os dias do seu ministério, voltou para casa. 
Depois desses dias Isabel, sua mulher, concebeu, e por cinco meses se ocultou, dizendo: 
Assim me fez o Senhor nos dias em que atentou para mim, a fim de acabar com o meu opróbrio diante dos homens. 
Ora, no sexto mês, foi o anjo Gabriel enviado por Deus a uma cidade da Galiléia, chamada Nazaré, 
a uma virgem desposada com um varão cujo nome era José, da casa de Davi; e o nome da virgem era Maria. 
E, entrando o anjo onde ela estava disse: Salve, agraciada; o Senhor é contigo. 
Ela, porém, ao ouvir estas palavras, turbou-se muito e pôs-se a pensar que saudação seria essa. 
Disse-lhe então o anjo: Não temas, Maria; pois achaste graça diante de Deus. 
Eis que conceberás e darás à luz um filho, ao qual porás o nome de Jesus. 
Este será grande e será chamado filho do Altíssimo; o Senhor Deus lhe dará o trono de Davi seu pai; 
e reinará eternamente sobre a casa de Jacó, e o seu reino não terá fim. 
Então Maria perguntou ao anjo: Como se fará isso, uma vez que não conheço varão? 
Respondeu-lhe o anjo: Virá sobre ti o Espírito Santo, e o poder do Altíssimo te cobrirá com a sua sombra; por isso o que há de nascer será chamado santo, Filho de Deus. 
Eis que também Isabel, tua parenta concebeu um filho em sua velhice; e é este o sexto mês para aquela que era chamada estéril; 
porque para Deus nada será impossível. 
Disse então Maria. Eis aqui a serva do Senhor; cumpra-se em mim segundo a tua palavra. E o anjo ausentou-se dela. 
Naqueles dias levantou-se Maria, foi apressadamente à região montanhosa, a uma cidade de Judá, 
entrou em casa de Zacarias e saudou a Isabel. 
Ao ouvir Isabel a saudação de Maria, saltou a criancinha no seu ventre, e Isabel ficou cheia do Espírito Santo, 
e exclamou em alta voz: Bendita és tu entre as mulheres, e bendito é o fruto do teu ventre! 
E donde me provém isto, que venha visitar-me a mãe do meu Senhor? 
Pois logo que me soou aos ouvidos a voz da tua saudação, a criancinha saltou de alegria dentro de mim. 
Bem-aventurada aquela que creu que se hão de cumprir as coisas que da parte do Senhor lhe foram ditas. 
Disse então Maria: A minha alma engrandece ao Senhor, 
e o meu espírito exulta em Deus meu Salvador; 
porque atentou na condição humilde de sua serva. Desde agora, pois, todas as gerações me chamarão bem-aventurada, 
porque o Poderoso me fez grandes coisas; e santo é o seu nome. 
E a sua misericórdia vai de geração em geração sobre os que o temem. 
Com o seu braço manifestou poder; dissipou os que eram soberbos nos pensamentos de seus corações; 
depôs dos tronos os poderosos, e elevou os humildes. 
Aos famintos encheu de bens, e vazios despediu os ricos. 
Auxiliou a Isabel, seu servo, lembrando-se de misericórdia 
{como falou a nossos pais} para com Abraão e a sua descendência para sempre. 
E Maria ficou com ela cerca de três meses; e depois voltou para sua casa. 
Ora, completou-se para Isabel o tempo de dar à luz, e teve um filho. 
Ouviram seus vizinhos e parentes que o Senhor lhe multiplicara a sua misericórdia, e se alegravam com ela. 
Sucedeu, pois, no oitavo dia, que vieram circuncidar o menino; e queriam dar-lhe o nome de seu pai, Zacarias. 
Respondeu, porém, sua mãe: De modo nenhum, mas será chamado João. 
Ao que lhe disseram: Ninguém há na tua parentela que se chame por este nome. 
E perguntaram por acenos ao pai como queria que se chamasse. 
E pedindo ele uma tabuinha, escreveu: Seu nome é João. E todos se admiraram. 
Imediatamente a boca se lhe abriu, e a língua se lhe soltou; louvando a Deus. 
Então veio temor sobre todos os seus vizinhos; e em toda a região montanhosa da Judéia foram divulgadas todas estas coisas. 
E todos os que delas souberam as guardavam no coração, dizendo: Que virá a ser, então, este menino? Pois a mão do Senhor estava com ele. 
Zacarias, seu pai, ficou cheio do Espírito Santo e profetizou, dizendo: 
Bendito, seja o Senhor Deus de Israel, porque visitou e remiu o seu povo, 
e para nós fez surgir uma salvação poderosa na casa de Davi, seu servo; 
assim como desde os tempos antigos tem anunciado pela boca dos seus santos profetas; 
para nos livrar dos nossos inimigos e da mão de todos os que nos odeiam; 
para usar de misericórdia com nossos pais, e lembrar-se do seu santo pacto 
e do juramento que fez a Abrão, nosso pai, 
de conceder-nos que, libertados da mão de nossos inimigos, o servíssemos sem temor, 
em santidade e justiça perante ele, todos os dias da nossa vida. 
E tu, menino, serás chamado profeta do Altíssimo, porque irás ante a face do Senhor, a preparar os seus caminhos; 
para dar ao seu povo conhecimento da salvação, na remissão dos seus pecados, 
graças à entranhável misericórdia do nosso Deus, pela qual nos há de visitar a aurora lá do alto, 
para alumiar aos que jazem nas trevas e na sombra da morte, a fim de dirigir os nossos pés no caminho da paz. 
Ora, o menino crescia, e se robustecia em espírito; e habitava nos desertos até o dia da sua manifestação a Israel. 

Lucas 2

Veja também

Como entender o livro de Romanos e seus ensinamentos sobre graça e salvação?

Profecias do nascimento de Jesus no Antigo Testamento