1 Så blev himmelen og jorden med hele sin hær fullendt.

2 Og Gud fullendte på den syvende dag det verk som han hadde gjort, og han hvilte på den syvende dag fra all den gjerning som han hadde gjort.

3 Og Gud velsignet den syvende dag og helliget den; for på den hvilte han fra all sin gjerning, den som Gud gjorde da han skapte.

4 Dette er himmelens og jordens historie, da de blev skapt, den tid da Gud Herren gjorde jord og himmel:

5 Det var ennu ingen markens busk på jorden, og ingen markens urt var ennu vokset frem; for Gud Herren hadde ikke latt det regne på jorden, og der var intet menneske til å dyrke jorden.

6 Da steg det op en damp av jorden og vannet hele jordens overflate.

7 Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket blev til en levende sjel.

8 Og Gud Herren plantet en have i Eden, i Østen, og der satte han mennesket som han hadde dannet.

9 Og Gud Herren lot trær av alle slag vokse op av jorden, prektige å se til og gode å ete av, og midt i haven livsens tre og treet til kunnskap om godt og ondt.

10 Og det gikk en elv ut fra Eden og vannet haven; og siden delte den sig i fire strømmer.

11 Den første heter Pison; det er den som løper omkring hele landet Havila, der hvor det er gull.

12 Og gullet i dette land er godt; der er bdellium* og onyks-stenen. / {* et slags velluktende gummi.}

13 Den annen elv heter Gihon; det er den som løper omkring hele landet Kus.

14 Den tredje elv heter Hiddekel; det er den som går østenfor Assur. Og den fjerde elv er Frat.

15 Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens have til å dyrke og vokte den.

16 Og Gud Herren bød mennesket: Du må fritt ete av alle trær i haven;

17 men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.

18 Og Gud Herren sa: Det er ikke godt at mennesket er alene; jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like.

19 Og Gud Herren hadde dannet av jorden alle dyr på marken og alle fugler under himmelen, og han ledet dem til mennesket for å se hvad han vilde kalle dem; og som mennesket kalte hver levende skapning, så skulde den hete.

20 Så gav mennesket navn til alt feet og fuglene under himmelen og alle ville dyr; men for et menneske fant han ingen medhjelp som var hans like.

21 Da lot Gud Herren en dyp søvn falle på mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt.

22 Og Gud Herren bygget av det ribben han hadde tatt av mennesket, en kvinne og ledet henne til mennesket.

23 Da sa mennesket: Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt; hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt.

24 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.

25 Og de var nakne både Adam og hans hustru, men bluedes ikke.

1 Ainsi furent achevés les cieux et la terre, et toute leur multitude.

2 Et Dieu eut achevé au septième jour son oeuvre qu'il avait faite; et il se reposa au septième jour de toute son oeuvre qu'il avait faite.

3 Et Dieu bénit le septième jour, et le sanctifia, parce qu'en ce jour-là il se reposa de toute son oeuvre, pour l'accomplissement de laquelle Dieu avait créé et faite.

4 Telles sont les générations des cieux et de la terre, quand ils furent créés, lorsque l’Éternel Dieu fit la terre et les cieux.

5 Or aucun arbrisseau des champs n'était encore sur la terre, et aucune herbe des champs ne germait encore; car l'Éternel Dieu n'avait point fait pleuvoir sur la terre, et il n'y avait point d'homme pour maîtriser la terre;

6 Mais une vapeur montait de la terre, et arrosait toute la surface du sol.

7 Et l'Éternel Dieu forma l'homme de la poussière de la terre, et souffla dans ses narines un esprit de vie; et l'homme devint une âme vivante

8 Et l'Éternel Dieu détermina l’Enceinte de sa Grâce qui le précédait, et y mit l'homme qu'il avait formé.

9 Et l'Éternel Dieu fit surgir de la résolution de sa Grâce toute sorte d’assurances gracieuses à la perception, et favorables à recevoir; l’assurance de la Vie au milieu de l’Enceinte, et l’assurance de la connaissance du bien et du mal.

10 Et un fleuve sortait de la Grâce pour saturer l’Enceinte; et de là il se divisait et formait quatre principes.

11 Le nom du premier est Croissance (Pishon); c'est celui qui entoure le pays de la Confiance (Havila), où se trouve la prospérité (or).

12 Et la prospérité (or) de cette région est gracieuse; là se trouve la Sanctification (bdellion), et la pureté de l’édification (pierre d'onyx).

13 Le nom du second fleuve est Épreuve (Guihon); c'est celui qui entoure toute la région des passions (Cush).

14 Le nom du troisième fleuve est Diligence (Hiddékel); c'est celui qui va vers le devant de la droiture (l'Assyrie). Et le quatrième fleuve, c'est la Rémunération (l'Euphrate).

15 L'Éternel Dieu prit donc l'homme et le plaça dans l’Enceinte de sa Grâce, pour la posséder et pour la préserver.

16 Et l'Éternel Dieu commanda à l'homme, en disant: Tu peux accueillir librement toutes les assurances de l'Enceinte.

17 Mais, quant à l’assurance de la connaissance du bien et du mal, tu n’en recevras point; car au jour où tu t’en procurera, certainement tu mourras de dépérissement.

18 Et l'Éternel Dieu dit: Il n'est pas convenable que l'homme soit seul; je lui ferai une assistance pour l’aider.

19 Et l'Éternel Dieu forma de la terre une descendance de l’homme, une multitude d’êtres vivants à l’image d’Adam dans l’expansion de l’existence sublime de la connaissance de Dieu; et il les fit venir vers Adam, pour qu’il considère leurs accomplissements, et que la position qu'Adam donnerait à chacun des êtres vivants, fût son obligation.

20 Et Adam donna des positions à tous les Perceptifs, sublimes en connaissance, parmi tous les êtres vivants dans l’expansion de l’existence; mais, pour l'homme, il n’existait point d'aide qui lui correspondait.

21 Et l'Éternel Dieu produisit une torpeur profonde qui languissait sur Adam; et il prit cette inclination d’Adam, et l’entoura de chair.

22 Et l'Éternel Dieu forma une existence de l’inclination qu'il avait prise d'Adam, et forma son existence charnelle et la fit demeurer avec Adam.

23 Et Adam dit: Celle-ci est enfin la substance de ma puissance, et l'enchantement de ma chair. On la nommera l’Existence, mon Épouse (ISHA), car elle a été prise du Vivant, son Époux (ISH).

24 C'est pourquoi le Vivant laissera son père (son origine) et sa mère (sa source), et se joindra à son épouse, et ils seront une seule chair.

25 Or Adam et sa femme étaient tous deux rusés, et ils ne s’en relâchaient point.