1 Jakob, Guds og den Herre Jesu Kristi tjener, hilser de tolv stammer som er spredt omkring i landene.

2 Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser,

3 da I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet;

4 men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, forat I kan være fullkomne og hele og ikke mangle noget.

5 Men dersom nogen av eder mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham.

6 Men han bede i tro, uten å tvile; for den som tviler, ligner havsbølgen, som drives og kastes av vinden.

7 For ikke må det menneske tro at han skal få noget av Herren,

8 slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier.

9 Men den ringe bror rose sig av sin høihet,

10 og den rike av sin ringhet; for han skal forgå som blomst på gress;

11 solen gikk op med sin brand og tørket gresset bort, og blomsten på det falt av, og dets fagre skikkelse blev ødelagt; således skal og den rike visne bort på sine veier.

12 Salig er den mann som holder ut i fristelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.

13 Ingen si når han fristes: Jeg fristes av Gud. For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen.

14 Men hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst;

15 derefter, når lysten har undfanget, føder den synd; men når synden er blitt fullmoden, føder den død.

16 Far ikke vill, mine elskede brødre!

17 All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge.

18 Efter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, forat vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.

19 I vet det jo, mine elskede brødre! Men hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede;

20 for manns vrede virker ikke det som er rett for Gud.

21 Avlegg derfor all urenhet og all levning av ondskap, og ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i eder, og som er mektig til å frelse eders sjeler!

22 Men vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv.

23 For dersom en er ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige åsyn i et speil:

24 han så på sig selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut.

25 Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.

26 Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves.

27 En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde sig selv uplettet av verden.

1 Jacques, serviteur de notre Dieu et Seigneur, JÉSUS-CHRIST, aux douze tribus qui sont dispersées à l'étranger, salut!

2 Frères, regardez comme le sujet d'une parfaite joie les diverses épreuves qui vous arrivent,

3 Sachant que l'épreuve de votre foi produit la patience.

4 Mais laissez la patience accomplir parfaitement son oeuvre, afin que vous soyez épanouis et remplis, ne manquant en rien.

5 Et si quelqu'un de vous manque de sagesse, qu'il la demande à Dieu, qui donne à tous libéralement, sans reproche, et elle lui sera donnée.

6 Mais qu'il demande avec foi, sans douter; car celui qui doute, est semblable au flot de la mer qui est agité par le vent et ballotté çà et là.

7 Qu'un tel homme, en effet, ne s'attende pas à recevoir quelque chose du Seigneur.

8 L'homme dont le cœur est partagé, est inconstant en toutes ses voies.

9 Que le frère de condition humble se réjouisse de ce qu'il est exalté,

10 Et le riche dans ce qu'il est abaissé, car il passera comme la fleur de l'herbe.

11 En effet, le soleil s'est levé avec son ardeur, et il a séché l'herbe, et sa fleur est tombée, et la beauté de son éclat a disparu; ainsi le riche se flétrira dans ses voies.

12 Heureux est l'homme qui endure la tentation; car après avoir été éprouvé, il recevra la couronne de vie que le Seigneur a promise à ceux qui l'aiment.

13 Que personne ne dise, lorsqu'il est tenté: C'est Dieu qui me tente; car Dieu ne peut être tenté par le mal, et lui-même ne tente personne.

14 Mais chacun est tenté quand il est attiré et séduit par sa propre convoitise.

15 Et après que la convoitise a conçu, elle enfante le péché; et le péché étant consommé, engendre la mort.

16 Mes frères bien-aimés, ne vous y trompez point:

17 Toute grâce excellente et tout don parfait viennent d'en haut, et descendent du Père des lumières, en qui il n'y a ni variation, ni ombre de changement.

18 Il nous a engendrés selon sa volonté, par la Parole de la vérité, afin que nous fussions comme les prémices de ses créatures.

19 Ainsi, mes frères bien-aimés, que tout homme soit prompt à écouter, lent à parler, lent à se mettre en colère;

20 Car la colère de l'homme n'accomplit point la justice de Dieu.

21 C'est pourquoi, vous dépouillant de toute souillure et des excès de la malice, recevez avec douceur la Parole qui s'implante en vous, et qui peut sauver vos âmes.

22 Mettez en pratique la Parole, et ne vous bornez pas à l'écouter, en vous trompant vous-mêmes par de faux raisonnements.

23 Car, si quelqu'un écoute la Parole, et ne la met point en pratique, il est semblable à un homme qui regarde dans un miroir son visage naturel;

24 Et qui, dès qu'il s'est regardé, s'en va, et oublie aussitôt quel il était.

25 Mais celui qui aura plongé ses regards dans la loi parfaite, celle de la liberté, et qui aura persévéré, n'étant pas un auditeur oublieux, mais en exécute l'application, celui-là sera heureux dans ce qu'il aura fait.

26 Si quelqu'un d'entre vous pense être religieux, et ne tient point sa langue en bride, mais trompe son cœur, la religion d'un tel homme est vaine.

27 La religion pure et sans tache devant Dieu notre Père, c'est de visiter les orphelins et les veuves dans leur affliction, et de se conserver pur de la souillure du monde.