1 Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus,

2 han som var tro mot den som gjorde ham dertil, likesom og Moses var i hele hans hus.

3 For denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv.

4 Hvert hus blir jo gjort av nogen; men den som har gjort alt, er Gud;

5 og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vidne om det som skulde tales,

6 men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.

7 Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag, om I hører hans røst,

8 da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen,

9 hvor eders fedre fristet mig ved å sette mig på prøve, enda de så mine gjerninger i firti år;

10 derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier,

11 så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile!

12 Se til, brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud;

13 men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, forat ikke nogen av eder skal forherdes ved syndens svik;

14 for vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.

15 Når det sies: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen,

16 hvem var det da vel som hørte den og dog forbitret ham? var det ikke alle de som gikk ut av Egypten ved Moses?

17 Og hvem var det han harmedes på i firti år? var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?

18 Og om hvem var det han svor at de ikke skulde komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro?

19 Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.

1 Wherefore, holy brethren, partakers of a heavenly calling, consider the Apostle and High Priest of our confession, even Jesus; 2 who was faithful to him that appointed him, as also was Moses in all his house. 3 For he hath been counted worthy of more glory than Moses, by so much as he that built the house hath more honor than the house. 4 For every house is builded by some one; but he that built all things is God. 5 And Moses indeed was faithful in all his house as a servant, for a testimony of those things which were afterward to be spoken; 6 but Christ as a son, over his house; whose house are we, if we hold fast our boldness and the glorying of our hope firm unto the end. 7 Wherefore, even as the Holy Spirit saith,

To-day if ye shall hear his voice,

8 Harden not your hearts, as in the provocation,

Like as in the day of the trial in the wilderness,

9 Where your fathers tried me by proving me,

And saw my works forty years.

10 Wherefore I was displeased with this generation,

And said, They do always err in their heart:

But they did not know my ways;

11 As I sware in my wrath,

They shall not enter into my rest.

12 Take heed, brethren, lest haply there shall be in any one of you an evil heart of unbelief, in falling away from the living God: 13 but exhort one another day by day, so long as it is called To-day; lest any one of you be hardened by the deceitfulness of sin: 14 for we are become partakers of Christ, if we hold fast the beginning of our confidence firm unto the end: 15 while it is said,

To-day if ye shall hear his voice,

Harden not your hearts, as in the provocation.

16 For who, when they heard, did provoke? nay, did not all they that came out of Egypt by Moses? 17 And with whom was he displeased forty years? was it not with them that sinned, whose bodies fell in the wilderness? 18 And to whom sware he that they should not enter into his rest, but to them that were disobedient? 19 And we see that they were not able to enter in because of unbelief.