1 Om Moab. Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Ve over Nebo, for det er ødelagt; Kirjata'im er blitt til skamme, det er inntatt; festningen er blitt til skamme og slått med redsel.

2 Med Moabs ry er det forbi; i Hesbon legger de op onde råd mot det: Kom, la oss utrydde det, så det ikke mere er et folk! Også du Madmen skal bli målløs, efter dig skal sverdet fare.

3 Det lyder skrik fra Horona'im: herjing og stor ødeleggelse.

4 Moab er ødelagt; dets barn opløfter skrik.

5 For gråtende går de opover bakken til Luhut; på veien ned til Horona'im høres angstfulle klagerop over ødeleggelsen.

6 Fly, redd eders liv! Bli som hjelpeløse mennesker i ørkenen!

7 Fordi du satte din lit til dit gods og dine skatter, skal også du bli hærtatt, og Kamos skal gå i fangenskap, hans prester og hans høvdinger alle sammen.

8 Og en ødelegger skal komme over hver by, og ingen by skal gå fri; dalen skal gå til grunne og sletten bli ødelagt, som Herren har sagt.

9 Gi Moab vinger! For i flyvende fart skal det dra ut, og dets byer skal bli til en ørken, så ingen bor i dem.

10 Forbannet være den som gjør Herrens gjerning med lathet, og forbannet være den som holder sitt sverd fra blod!

11 Moab har levd i ro fra sin ungdom av; det har ligget stille på sin berme og er ikke blitt tappet om fra kar til kar og er ikke gått i fangenskap; derfor har det beholdt sin smak, og dets duft er ikke forandret.

12 Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da jeg sender det vintappere, og de skal legge det på hell og tømme dets kar og knuse dets krukker.

13 Da skal Moab ha skam av Kamos, likesom Israels hus hadde skam av Betel, som de satte sin lit til.

14 Hvorledes kan I si: Vi er helter og djerve krigsmenn?

15 Moab blir ødelagt, og de stiger op i dets byer, og dets utvalgte unge menn stiger ned for å slaktes, sier kongen, hvis navn er Herren, hærskarenes Gud.

16 Moabs nød er nær, og dets ulykke kommer hastig.

17 Ha medynk med det, alle I som bor rundt omkring det, og alle I som kjenner dets navn! Si: Hvor det er blitt knekket, det sterke spir, den herlige stav!

18 Stig ned fra din herlighet og sett dig i et tørt land, du Dibons datter som bor i byen! For Moabs ødelegger stiger op imot dig, han ødelegger dine festninger.

19 Still dig ved veien og se ut, du som bor i Aroer! Spør de flyktende og undkomne, si: Hvad har hendt?

20 Moab er blitt til skamme, for det er knust. Hyl og skrik! Kunngjør ved Arnon at Moab er ødelagt!

21 Dommen er kommet over slettelandet, over Holon og over Jahsa og over Mofa'at

22 og over Dibon og over Nebo og over Bet-Diblata'im

23 og over Kirjata'im og over Bet-Gamul og over Bet-Meon

24 og over Kerijot og over Bosra og over alle byene i Moabs land, fjernt og nær.

25 Moabs horn er avhugget, og dets arm er brutt, sier Herren.

26 Gjør det drukkent, fordi det har ophøiet sig mot Herren! Moab skal velte sig i sitt spy og bli til latter, det også.

27 Eller var ikke Israel til latter for dig? Eller er det grepet blandt tyver, siden du ryster på hodet så ofte du taler om det?

28 Forlat byene og bo på fjellet, I Moabs innbyggere, og bli lik duen som bygger rede på den andre siden av kløftens gap!

29 Vi har hørt om Moabs veldige overmot, om dets storaktighet, dets overmot, dets opblåsthet og dets stolte hjerte.

30 Jeg kjenner dets overmot, sier Herren, og dets tomme skryt; tomhet er det de har gjort.

31 Derfor jamrer jeg over Moab, over hele Moab klager jeg; over mennene i Kir-Heres må en sukke.

32 Som Jaser gråter, gråter jeg over dig, du Sibmas vintre! Dine kvister gikk ut over havet, de nådde like til Jasers hav; over din frukthøst og din vinhøst faller en ødelegger.

33 Og glede og fryd blir borte fra den fruktbare mark og fra Moabs land, og på vinen i persekarene gjør jeg ende; ingen skal trede persen med frydeskrik; det lyder frydeskrik som ikke er frydeskrik* / {* d.e. det lyder frydeskrik fra de seierrike fiender, ikke fra høstfolkene; JER 51, 14.}

34 Det lyder skrik fra Hesbon like til El'ale, ja like til Jahas, fra Soar til Horona'im, den treårige kvige; for også Nimrims vann blir til ørkener.

35 Og jeg utrydder av Moab, sier Herren, hver den som stiger op på en haug og brenner røkelse for sine guder.

36 Derfor klager mitt hjerte likesom fløiter over Moab, mitt hjerte klager likesom fløiter over mennene i Kir-Heres; derfor går det til grunne det som Moab har samlet sammen, dets opsparte gods.

37 For hvert hode er skallet og hvert skjegg avraket; på alle hender er det flenger og om lendene sekk.

38 På alle Moabs tak og på dets gater er hele folket bare veklage; for jeg har knust Moab lik et kar som ingen bryr sig om, sier Herren.

39 Hvor forferdet det er, hvor de hyler! Se hvorledes Moab vender ryggen til! Hvor det er blitt til skamme! Moab blir til latter og til en forferdelse for alle dem som bor rundt omkring det.

40 For så sier Herren: Se, han* flyver som en ørn og breder sine vinger ut over Moab. / {* Nebukadnesar. JER 49, 22.}

41 Byene blir inntatt, borgene blir stormet, og Moabs kjemper blir på den dag til mote som en kvinne i barnsnød.

42 Og Moab ødelegges, så det ikke mere er et folk, fordi det har ophøiet sig mot Herren.

43 Gru og grav og garn over dig, du Moabs innbygger, sier Herren.

44 Den som flyr for gruen, skal falle i graven, og den som kommer op av graven, skal fanges i garnet; for jeg lar hjemsøkelsens år komme over Moab, sier Herren.

45 I Hesbons skygge står flyktninger uten kraft; for det farer ild ut fra Hesbon og en lue fra Sihon, og den fortærer Moabs kinn og ufreds-ættens isse.

46 Ve dig, Moab! Fortapt er Kamos' folk; for dine sønner føres bort i fengsel og dine døtre i fangenskap.

47 Men i de siste dager vil jeg gjøre ende på Moabs fangenskap, sier Herren. Her ender dommen over Moab.

1 Of Moab. Thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel: Woe unto Nebo! for it is laid waste; Kiriathaim is put to shame, it is taken; Misgab is put to shame and broken down. 2 The praise of Moab is no more; in Heshbon they have devised evil against her: Come, and let us cut her off from being a nation. Thou also, O Madmen, shalt be brought to silence; the sword shall pursue thee. 3 The sound of a cry from Horonaim, desolation and great destruction! 4 Moab is destroyed; her little ones have caused a cry to be heard. 5 For by the ascent of Luhith with continual weeping shall they go up; for at the descent of Horonaim they have heard the distress of the cry of destruction. 6 Flee, save your lives, and be like the heath in the wilderness. 7 For, because thou hast trusted in thy works and in thy treasures, thou also shalt be taken: and Chemosh shall go forth into captivity, his priests and his princes together. 8 And the destroyer shall come upon every city, and no city shall escape; the valley also shall perish, and the plain shall be destroyed; as Jehovah hath spoken. 9 Give wings unto Moab, that she may fly and get her away: and her cities shall become a desolation, without any to dwell therein. 10 Cursed be he that doeth the work of Jehovah negligently; and cursed be he that keepeth back his sword from blood.

11 Moab hath been at ease from his youth, and he hath settled on his lees, and hath not been emptied from vessel to vessel, neither hath he gone into captivity: therefore his taste remaineth in him, and his scent is not changed. 12 Therefore, behold, the days come, saith Jehovah, that I will send unto him them that pour off, and they shall pour him off; and they shall empty his vessels, and break their bottles in pieces. 13 And Moab shall be ashamed of Chemosh, as the house of Israel was ashamed of Beth-el their confidence. 14 How say ye, We are mighty men, and valiant men for the war? 15 Moab is laid waste, and they are gone up into his cities, and his chosen young men are gone down to the slaughter, saith the King, whose name is Jehovah of hosts. 16 The calamity of Moab is near to come, and his affliction hasteth fast. 17 All ye that are round about him, bemoan him, and all ye that know his name; say, How is the strong staff broken, the beautiful rod! 18 O thou daughter that dwellest in Dibon, come down from thy glory, and sit in thirst; for the destroyer of Moab is come up against thee, he hath destroyed thy strongholds. 19 O inhabitant of Aroer, stand by the way, and watch: ask him that fleeth, and her that escapeth; say, What hath been done? 20 Moab is put to shame; for it is broken down: wail and cry; tell ye it by the Arnon, that Moab is laid waste. 21 And judgment is come upon the plain country, upon Holon, and upon Jahzah, and upon Mephaath, 22 and upon Dibon, and upon Nebo, and upon Beth-diblathaim, 23 and upon Kiriathaim, and upon Beth-gamul, and upon Beth-meon, 24 and upon Kerioth, and upon Bozrah, and upon all the cities of the land of Moab, far or near. 25 The horn of Moab is cut off, and his arm is broken, saith Jehovah.

26 Make ye him drunken; for he magnified himself against Jehovah: and Moab shall wallow in his vomit, and he also shall be in derision. 27 For was not Israel a derision unto thee? was he found among thieves? for as often as thou speakest of him, thou waggest the head. 28 O ye inhabitants of Moab, leave the cities, and dwell in the rock; and be like the dove that maketh her nest over the mouth of the abyss. 29 We have heard of the pride of Moab, that he is very proud; his loftiness, and his pride, and his arrogancy, and the haughtiness of his heart. 30 I know his wrath, saith Jehovah, that it is nought; his boastings have wrought nothing. 31 Therefore will I wail for Moab; yea, I will cry out for all Moab: for the men of Kir-heres shall they mourn. 32 With more than the weeping of Jazer will I weep for thee, O vine of Sibmah: thy branches passed over the sea, they reached even to the sea of Jazer: upon thy summer fruits and upon thy vintage the destroyer is fallen. 33 And gladness and joy is taken away from the fruitful field and from the land of Moab; and I have caused wine to cease from the winepresses: none shall tread with shouting; the shouting shall be no shouting. 34 From the cry of Heshbon even unto Elealeh, even unto Jahaz have they uttered their voice, from Zoar even unto Horonaim, to Eglath-shelishiyah: for the waters of Nimrim also shall become desolate. 35 Moreover I will cause to cease in Moab, saith Jehovah, him that offereth in the high place, and him that burneth incense to his gods.

36 Therefore my heart soundeth for Moab like pipes, and my heart soundeth like pipes for the men of Kir-heres: therefore the abundance that he hath gotten is perished. 37 For every head is bald, and every beard clipped: upon all the hands are cuttings, and upon the loins sackcloth. 38 On all the housetops of Moab and in the streets thereof there is lamentation every where; for I have broken Moab like a vessel wherein none delighteth, saith Jehovah. 39 How is it broken down! how do they wail! how hath Moab turned the back with shame! so shall Moab become a derision and a terror to all that are round about him. 40 For thus saith Jehovah: Behold, he shall fly as an eagle, and shall spread out his wings against Moab. 41 Kerioth is taken, and the strongholds are seized, and the heart of the mighty men of Moab at that day shall be as the heart of a woman in her pangs. 42 And Moab shall be destroyed from being a people, because he hath magnified himself against Jehovah. 43 Fear, and the pit, and the snare, are upon thee, O inhabitant of Moab, saith Jehovah. 44 He that fleeth from the fear shall fall into the pit; and he that getteth up out of the pit shall be taken in the snare: for I will bring upon him, even upon Moab, the year of their visitation, saith Jehovah.

45 They that fled stand without strength under the shadow of Heshbon; for a fire is gone forth out of Heshbon, and a flame from the midst of Sihon, and hath devoured the corner of Moab, and the crown of the head of the tumultuous ones. 46 Woe unto thee, O Moab! the people of Chemosh is undone; for thy sons are taken away captive, and thy daughters into captivity. 47 Yet will I bring back the captivity of Moab in the latter days, saith Jehovah. Thus far is the judgment of Moab.