1 Hør dette, I prester, og gi akt, du Israels hus, og du kongehus, vend øret til! For eder gjelder dommen; for en snare har I vært på Mispa og et utspent nett på Tabor.

2 De er falt dypt i en mangfoldighet av forvillelser; men jeg skal tukte dem alle.

3 Jeg kjenner Efra'im, og Israel er ikke skjult for mig; for nu har du drevet utukt, Efra'im! Israel er blitt urent.

4 Deres gjerninger tillater dem ikke å vende om til sin Gud; for de har en utuktens ånd i sitt indre, og Herren kjenner de ikke.

5 Og Israels stolthet skal vidne mot det like i dets åsyn, og Israel og Efra'im skal omkomme for sin misgjernings skyld; også Juda skal omkomme med dem.

6 Med sine får og okser skal de gå for å søke Herren, men ikke finne ham; han har dradd sig bort fra dem.

7 Mot Herren har de båret sig troløst at, for de har født uekte barn; nu skal nymånen* fortære både dem og alt det de eier. / {* som de feiret på hedensk vis.}

8 Støt i basun i Gibea, i trompet i Rama! Blås alarm i Bet-Aven*! Fienden er efter dig, Benjamin! / {* HSE 4, 15.}

9 Efra'im skal bli til en ørken på straffens dag; blandt Israels stammer har jeg kunngjort hvad sikkert vil skje.

10 Judas fyrster er blitt lik dem som flytter markeskjell; over dem vil jeg utøse min harme som vann.

11 Efra'im blir undertrykt, knust ved dom; for han fant for godt å følge menneskers bud.

12 Og jeg er som møll for Efra'im og som råttenhet for Judas hus.

13 Da Efra'im så sin sykdom og Juda sitt sår, da gikk Efra'im til Assur og sendte bud til kong Jareb*; men han skal ikke kunne helbrede eder, og eders sår skal ikke bli lægt. / {* den stridbare, Assyrias konge; HSE 10, 6.}

14 For jeg er som en løve mot Efra'im og som en ungløve mot Judas hus; selv sønderriver jeg og går min vei; jeg bærer byttet bort, og det er ingen som frelser.

15 Jeg vil gå min vei, jeg vil vende tilbake til mitt sted, inntil de erkjenner sig skyldige og søker mitt åsyn; i sin trengsel skal de lete efter mig.

1 Hear this, O ye priests, and hearken, O house of Israel, and give ear, O house of the king; for unto you pertaineth the judgment; for ye have been a snare at Mizpah, and a net spread upon Tabor. 2 And the revolters are gone deep in making slaughter; but I am a rebuker of them all. 3 I know Ephraim, and Israel is not hid from me; for now, O Ephraim, thou hast played the harlot, Israel is defiled. 4 Their doings will not suffer them to turn unto their God; for the spirit of whoredom is within them, and they know not Jehovah. 5 And the pride of Israel doth testify to his face: therefore Israel and Ephraim shall stumble in their iniquity; Judah also shall stumble with them. 6 They shall go with their flocks and with their herds to seek Jehovah; but they shall not find him: he hath withdrawn himself from them. 7 They have dealt treacherously against Jehovah; for they have borne strange children: now shall the new moon devour them with their fields.

8 Blow ye the cornet in Gibeah, and the trumpet in Ramah: sound an alarm at Beth-aven; behind thee, O Benjamin. 9 Ephraim shall become a desolation in the day of rebuke: among the tribes of Israel have I made known that which shall surely be. 10 The princes of Judah are like them that remove the landmark: I will pour out my wrath upon them like water. 11 Ephraim is oppressed, he is crushed in judgment; because he was content to walk after man’s command. 12 Therefore am I unto Ephraim as a moth, and to the house of Judah as rottenness. 13 When Ephraim saw his sickness, and Judah saw his wound, then went Ephraim to Assyria, and sent to king Jareb: but he is not able to heal you, neither will he cure you of your wound. 14 For I will be unto Ephraim as a lion, and as a young lion to the house of Judah: I, even I, will tear and go away; I will carry off, and there shall be none to deliver. 15 I will go and return to my place, till they acknowledge their offence, and seek my face: in their affliction they will seek me earnestly.