1 Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris.

2 Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys.

3 Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag.

4 Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben.

5 Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie.

6 På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde.

7 Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge.

8 Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn.

9 Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete.

10 En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul.

11 Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig.

12 Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil.

13 Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer.

14 Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen.

15 Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke.

16 Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken.

17 Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er,

18 og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.

19 Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!

20 Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.

21 Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe:

22 Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende.

23 Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.

24 Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.

25 Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham.

26 Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse.

27 Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom,

28 at han sitter ene og tier, når han* legger byrder på ham, / {* Herren.}

29 at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp -

30 at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån.

31 For Herren forkaster ikke til evig tid,

32 men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;

33 for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.

34 Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter,

35 bøier mannens rett for den Høiestes åsyn

36 eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?

37 Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?

38 Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?

39 Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!

40 La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!

41 La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!

42 Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.

43 Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke.

44 Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem.

45 Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene.

46 De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender.

47 Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang.

48 Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under.

49 Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile,

50 før Herrens øie ser ned fra himmelen.

51 Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld.

52 Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak.

53 De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig.

54 Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.

55 Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.

56 Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring!

57 Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke!

58 Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv.

59 Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak!

60 Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig.

61 Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig,

62 mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag.

63 Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig.

64 Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning.

65 Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del.

66 Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel.

1 Je suis l'homme qui a vu la misère Sous la verge de sa fureur.

2 Il m'a conduit, mené dans les ténèbres, Et non dans la lumière.

3 Contre moi il tourne et retourne sa main Tout le jour.

4 Il a fait dépérir ma chair et ma peau, Il a brisé mes os.

5 Il a bâti autour de moi, Il m'a environné de poison et de douleur.

6 Il me fait habiter dans les ténèbres, Comme ceux qui sont morts dès longtemps.

7 Il m'a entouré d'un mur, pour que je ne sorte pas; Il m'a donné de pesantes chaînes.

8 J'ai beau crier et implorer du secours, Il ne laisse pas accès à ma prière.

9 Il a fermé mon chemin avec des pierres de taille, Il a détruit mes sentiers.

10 Il a été pour moi un ours en embuscade, Un lion dans un lieu caché.

11 Il a détourné mes voies, il m'a déchiré, Il m'a jeté dans la désolation.

12 Il a tendu son arc, et il m'a placé Comme un but pour sa flèche.

13 Il a fait entrer dans mes reins Les traits de son carquois.

14 Je suis pour tout mon peuple un objet de raillerie, Chaque jour l'objet de leurs chansons.

15 Il m'a rassasié d'amertume, Il m'a enivré d'absinthe.

16 Il a brisé mes dents avec des cailloux, Il m'a couvert de cendre.

17 Tu m'as enlevé la paix; Je ne connais plus le bonheur.

18 Et j'ai dit: Ma force est perdue, Je n'ai plus d'espérance en l'Eternel!

19 Quand je pense à ma détresse et à ma misère, A l'absinthe et au poison;

20 Quand mon âme s'en souvient, Elle est abattue au dedans de moi.

21 Voici ce que je veux repasser en mon coeur, Ce qui me donnera de l'espérance.

22 Les bontés de l'Eternel ne sont pas épuisées, Ses compassions ne sont pas à leur terme;

23 Elles se renouvellent chaque matin. Oh! que ta fidélité est grande!

24 L'Eternel est mon partage, dit mon âme; C'est pourquoi je veux espérer en lui.

25 L'Eternel a de la bonté pour qui espère en lui, Pour l'âme qui le cherche.

26 Il est bon d'attendre en silence Le secours de l'Eternel.

27 Il est bon pour l'homme De porter le joug dans sa jeunesse.

28 Il se tiendra solitaire et silencieux, Parce que l'Eternel le lui impose;

29 Il mettra sa bouche dans la poussière, Sans perdre toute espérance;

30 Il présentera la joue à celui qui le frappe, Il se rassasiera d'opprobres.

31 Car le Seigneur Ne rejette pas à toujours.

32 Mais, lorsqu'il afflige, Il a compassion selon sa grande miséricorde;

33 Car ce n'est pas volontiers qu'il humilie Et qu'il afflige les enfants des hommes.

34 Quand on foule aux pieds Tous les captifs du pays,

35 Quand on viole la justice humaine A la face du Très-Haut,

36 Quand on fait tort à autrui dans sa cause, Le Seigneur ne le voit-il pas?

37 Qui dira qu'une chose arrive, Sans que le Seigneur l'ait ordonnée?

38 N'est-ce pas de la volonté du Très-Haut que viennent Les maux et les biens?

39 Pourquoi l'homme vivant se plaindrait-il? Que chacun se plaigne de ses propres péchés.

40 Recherchons nos voies et sondons, Et retournons à l'Eternel;

41 Elevons nos coeurs et nos mains Vers Dieu qui est au ciel:

42 Nous avons péché, nous avons été rebelles! Tu n'as point pardonné!

43 Tu t'es caché dans ta colère, et tu nous as poursuivis; Tu as tué sans miséricorde;

44 Tu t'es enveloppé d'un nuage, Pour fermer accès à la prière.

45 Tu nous as rendus un objet de mépris et de dédain Au milieu des peuples.

46 Ils ouvrent la bouche contre nous, Tous ceux qui sont nos ennemis.

47 Notre partage a été la terreur et la fosse, Le ravage et la ruine.

48 Des torrents d'eau coulent de mes yeux, A cause de la ruine de la fille de mon peuple.

49 Mon oeil fond en larmes, sans repos, Sans relâche,

50 Jusqu'à ce que l'Eternel regarde et voie Du haut des cieux;

51 Mon oeil me fait souffrir, A cause de toutes les filles de ma ville.

52 Ils m'ont donné la chasse comme à un oiseau, Ceux qui sont à tort mes ennemis.

53 Ils ont voulu anéantir ma vie dans une fosse, Et ils ont jeté des pierres sur moi.

54 Les eaux ont inondé ma tête; Je disais: Je suis perdu!

55 J'ai invoqué ton nom, ô Eternel, Du fond de la fosse.

56 Tu as entendu ma voix: Ne ferme pas l'oreille à mes soupirs, à mes cris!

57 Au jour où je t'ai invoqué, tu t'es approché, Tu as dit: Ne crains pas!

58 Seigneur, tu as défendu la cause de mon âme, Tu as racheté ma vie.

59 Eternel, tu as vu ce qu'on m'a fait souffrir: Rends-moi justice!

60 Tu as vu toutes leurs vengeances, Tous leurs complots contre moi.

61 Eternel, tu as entendu leurs outrages, Tous leurs complots contre moi,

62 Les discours de mes adversaires, et les projets Qu'ils formaient chaque jour contre moi.

63 Regarde quand ils sont assis et quand ils se lèvent: Je suis l'objet de leurs chansons.

64 Tu leur donneras un salaire, ô Eternel, Selon l'oeuvre de leurs mains;

65 Tu les livreras à l'endurcissement de leur coeur, A ta malédiction contre eux;

66 Tu les poursuivras dans ta colère, et tu les extermineras De dessous les cieux, ô Eternel!