1 Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris.

2 Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys.

3 Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag.

4 Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben.

5 Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie.

6 På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde.

7 Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge.

8 Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn.

9 Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete.

10 En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul.

11 Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig.

12 Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil.

13 Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer.

14 Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen.

15 Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke.

16 Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken.

17 Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er,

18 og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.

19 Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!

20 Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.

21 Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe:

22 Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende.

23 Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.

24 Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.

25 Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham.

26 Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse.

27 Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom,

28 at han sitter ene og tier, når han* legger byrder på ham, / {* Herren.}

29 at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp -

30 at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån.

31 For Herren forkaster ikke til evig tid,

32 men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;

33 for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.

34 Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter,

35 bøier mannens rett for den Høiestes åsyn

36 eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?

37 Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?

38 Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?

39 Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!

40 La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!

41 La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!

42 Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.

43 Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke.

44 Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem.

45 Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene.

46 De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender.

47 Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang.

48 Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under.

49 Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile,

50 før Herrens øie ser ned fra himmelen.

51 Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld.

52 Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak.

53 De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig.

54 Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.

55 Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.

56 Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring!

57 Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke!

58 Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv.

59 Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak!

60 Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig.

61 Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig,

62 mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag.

63 Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig.

64 Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning.

65 Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del.

66 Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel.

1 [Aleph.] Je suis l’homme qui ai vu l’affliction par la verge de sa fureur.

2 Il m’a conduit et amené dans les ténèbres, et non dans la lumière.

3 Certes il s’est tourné contre moi, il a tous les jours tourné sa main [contre moi].

4 [Beth.] Il a fait vieillir ma chair et ma peau, il a brisé mes os.

5 Il a bâti contre moi, et m’a environné de fiel et de travail.

6 Il m’a fait tenir dans des lieux ténébreux, comme ceux qui sont morts dès longtemps.

7 [Guimel.] Il a fait une cloison autour de moi, afin que je ne sorte point; il a appesanti mes fers.

8 Même quand je crie et que j’élève ma voix, il rejette ma requête.

9 Il a fait un mur de pierres de taille [pour fermer] mes chemins, il a renversé mes sentiers.

10 [Daleth.] Ce m’est un ours qui est aux embûches, et un lion qui se tient dans un lieu caché.

11 Il a détourné mes chemins, et m’a mis en pièces, il m’a rendu désolé.

12 Il a tendu son arc, et m’a mis comme une butte pour la flèche.

13 [He.] Il a fait entrer dans mes reins les flèches dont son carquois est plein.

14 J’ai été en risée à tous les peuples, et leur chanson, tout le jour.

15 Il m’a rassasié d’amertume, il m’a enivré d’absinthe.

16 [Vau.] Il m’a cassé les dents avec du gravier, il m’a couvert de cendre;

17 Tellement que la paix s’est éloignée de mon âme; j’ai oublié ce que c’est que d’être à son aise.

18 Et j’ai dit : ma force est perdue, et mon espérance aussi que j’avais en l’Eternel.

19 [Zajin.] Souviens-toi de mon affliction, et de mon pauvre état, qui n’est qu’absinthe et que fiel.

20 Mon âme s’[en] souvient sans cesse, et elle est abattue au dedans de moi.

21 [Mais] je rappellerai ceci en mon cœur, [et] c’est pourquoi j’aurai espérance;

22 [Heth.] Ce sont les gratuités de l’Eternel que nous n’avons point été consumés, parce que ses compassions ne sont point taries.

23 Elles se renouvellent chaque matin; [c’est] une chose grande que ta fidélité.

24 L’Eternel est ma portion, dit mon âme, c’est pourquoi j’aurai espérance en lui.

25 [Teth.] L’Eternel est bon à ceux qui s’attendent à lui, [et] à l’âme qui le recherche.

26 C’est une chose bonne qu’on attende, même en se tenant en repos, la délivrance de l’Eternel.

27 C’est une chose bonne à l’homme de porter le joug en sa jeunesse.

28 [Jod.] Il est assis solitaire et se tient tranquille, parce qu’on l’a chargé sur lui.

29 Il met sa bouche dans la poussière, si peut-être il y aura quelque espérance.

30 Il présente la joue à celui qui le frappe; il est accablé d’opprobre.

31 [Caph.] Car le Seigneur ne rejette point à toujours.

32 Mais s’il afflige quelqu’un, il en a aussi compassion selon la grandeur de ses gratuités.

33 Car ce n’est pas volontiers qu’il afflige et contriste les fils des hommes.

34 [Lamed.] Lorsqu’on foule sous ses pieds tous les prisonniers du monde;

35 Lorsqu’on pervertit le droit de quelqu’un en la présence du Très-haut;

36 Lorsqu’on fait tort à quelqu’un dans son procès, le Seigneur ne le voit-il point?

37 [Mem.] Qui est-ce qui dit que cela a été fait, [et] que le Seigneur ne l’[a] point commandé?

38 Les maux, et les biens ne procèdent-ils point de l’ordre du Très-haut?

39 Pourquoi se dépiterait l’homme vivant, l’homme, [dis-je], à cause de ses péchés?

40 [Nun.] Recherchons nos voies, et [les] sondons, et retournons jusqu’à l’Eternel.

41 Levons nos cœurs et nos mains au [Dieu] Fort qui est aux cieux, [en disant] :

42 Nous avons péché, nous avons été rebelles, tu n’as point pardonné.

43 [Samech.] Tu nous as couverts de [ta] colère, et nous as poursuivis, tu as tué, tu n’as point épargné.

44 Tu t’es couvert d’une nuée, afin que la requête ne passât point.

45 Tu nous as fait être la raclure et le rebut au milieu des peuples.

46 [Pe.] Tous nos ennemis ont ouvert leur bouche sur nous.

47 La frayeur et la fosse, le dégât et la calamité nous sont arrivés.

48 Mon œil s’est fondu en ruisseaux d’eaux à cause de la plaie de la fille de mon peuple.

49 [Hajin.] Mon œil verse des larmes, et ne cesse point, parce qu’il n’y a aucun relâche.

50 Jusques à ce que l’Eternel regarde et voie des cieux.

51 Mon œil afflige mon âme à cause de toutes les filles de ma ville.

52 [Tsadi.] Ceux qui me sont ennemis sans cause m’ont poursuivi à outrance, comme on chasse après l’oiseau.

53 Ils ont enserré ma vie dans une fosse, et ont roulé une pierre sur moi.

54 Les eaux ont regorgé par-dessus ma tête; je disais : je suis retranché.

55 [Koph.] J’ai invoqué ton Nom, ô Eternel! d’une des plus basses fosses.

56 Tu as ouï ma voix, ne ferme point ton oreille, afin que je n’expire point à force de crier.

57 Tu t’es approché au jour que je t’ai invoqué, et tu as dit : ne crains rien.

58 [Resch.] Ô Seigneur! tu as plaidé la cause de mon âme; et tu as garanti ma vie.

59 Tu as vu, ô Eternel! le tort qu’on me fait, fais-moi droit.

60 Tu as vu toutes les vengeances dont ils ont usé, et toutes leurs machinations contre moi.

61 [Scin.] Tu as ouï, ô Eternel! leur opprobe et toutes leurs machinations contre moi.

62 Les discours de ceux qui s’élèvent contre moi, et leur dessein qu’ils ont contre moi tout le long du jour.

63 Considère quand ils s’asseyent, et quand ils se lèvent, [car] je suis leur chanson.

64 [Thau.] Rends-leur la pareille, ô Eternel! selon l’ouvrage de leurs mains.

65 Donne-leur un tel ennui qu’il leur couvre le cœur; donne-leur ta malédiction.

66 Poursuis-les en ta colère, et les efface de dessous les cieux de l’Eternel.