1 Og han gikk ut derfra og kom til sitt hjemsted, og hans disipler fulgte ham.

2 Og da sabbaten kom, begynte han å lære i synagogen. Og mange som hørte ham, var slått av forundring og sa: Hvorfra har han dette, og hvad er det for en visdom som er ham gitt? Og slike kraftige gjerninger som skjer ved hans hender!

3 Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn og bror til Jakob og Joses og Judas og Simon, og er ikke hans søstre her hos oss? Og de tok anstøt av ham.

4 Og Jesus sa til dem: En profet blir ikke foraktet annensteds enn på sitt hjemsted og blandt sine slektninger og i sitt hus.

5 Og han kunde ikke gjøre nogen kraftig gjerning der, undtagen at han la sine hender på nogen få syke og helbredet dem;

6 og han undret sig over deres vantro. Og han gikk omkring i byene og lærte.

7 Og han kalte de tolv til sig og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem makt over de urene ånder.

8 Og han bød dem at de ikke skulde ta noget med på veien, uten bare en stav, ikke brød, ikke skreppe, ikke kobber i beltet,

9 men ha sko på, og ikke to kjortler.

10 Og han sa til dem: Hvor I kommer inn i et hus, der skal I bli til I drar videre fra det sted.

11 Og hvor de ikke tar imot eder og ikke hører på eder, der skal I gå ut fra det sted og ryste av støvet under eders føtter til et vidnesbyrd mot dem.

12 Og de gikk ut og forkynte for folket at de skulde omvende sig,

13 og de drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje og helbredet dem.

14 Og kong Herodes fikk høre om dette - for Jesu navn blev kjent vidt og bredt - og han sa: Døperen Johannes er opstanden fra de døde, og derfor er det disse krefter er virksomme i ham.

15 Andre sa: Det er Elias; andre igjen sa: Det er en profet, som en av profetene.

16 Men da Herodes hørte det, sa han: Johannes, som jeg lot halshugge, han er opstanden fra de døde.

17 For Herodes hadde selv sendt folk avsted og grepet Johannes og lagt ham i bånd og kastet ham i fengsel for Herodias' skyld, som var hans bror Filips hustru; for han hadde giftet sig med henne.

18 Men Johannes hadde sagt til Herodes: Det er dig ikke tillatt å ha din brors hustru.

19 Og Herodias bar hat til ham og vilde gjerne slå ham ihjel, men kunde ikke utvirke det.

20 For Herodes fryktet Johannes, fordi han kjente ham som en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham, og når han hørte ham, var han i tvil om mangt og meget, og han hørte ham gjerne.

21 Så kom det en beleilig dag, da Herodes gjorde et gjestebud på sin fødselsdag for sine stormenn og krigshøvdingene og de fornemste i Galilea,

22 og Herodias' datter kom inn og danset, og Herodes og de som satt til bords med ham, syntes om henne. Og kongen sa til piken: Be mig om hvad du vil, og jeg vil gi dig det!

23 Og han svor henne til: Hvad du ber mig om, det vil jeg gi dig, om det så var halvdelen av mitt rike.

24 Hun gikk da ut og sa til sin mor: Hvad skal jeg be om? Hun sa: Om døperen Johannes' hode.

25 Og straks skyndte hun sig inn til kongen og bad ham og sa: Jeg vil at du straks skal gi mig døperen Johannes' hode på et fat.

26 Og kongen blev meget bedrøvet; men for sine eders skyld og for deres skyld som satt til bords, vilde han ikke si nei til henne.

27 Og straks sendte kongen en av sin livvakt avsted og bød ham hente hans hode.

28 Han gikk da avsted og halshugget ham i fengslet, og kom med hans hode på et fat og gav det til piken, og piken gav det til sin mor.

29 Og da hans disipler hørte det, kom de og tok hans legeme og la det i en grav.

30 Og apostlene samlet sig igjen hos Jesus, og fortalte ham alt det de hadde gjort og lært.

31 Og han sa til dem: Kom nu I med mig avsides til et øde sted og hvil eder litt ut! For det var mange som gikk til og fra, og det blev ikke engang tid for dem til å få sig mat.

32 Så drog de avsted i båten til et øde sted for sig selv.

33 Og folk så dem dra bort, og mange kjente dem; og fra alle byene løp de til fots dit og kom før dem.

34 Og da han gikk i land, så han meget folk, og han ynkedes inderlig over dem; for de var lik får som ikke har hyrde; og han begynte å lære dem meget.

35 Og da det alt var sent på dagen, gikk hans disipler til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt sent på dagen;

36 la dem fare, så de kan gå bort i bygdene og byene heromkring og kjøpe sig noget å ete!

37 Men han svarte og sa til dem: Gi I dem å ete! Og de sa til ham: Skal vi gå bort og kjøpe brød for to hundre penninger og gi dem å ete?

38 Men han sa til dem: Hvor mange brød har I? Gå bort og se efter! Og da de hadde sett efter, sa de: Fem, og to fisker.

39 Og han bød dem å la alle sette sig ned i det grønne gress, lag ved lag.

40 Og de satte sig ned, hop ved hop, somme på hundre og somme på femti.

41 Og han tok de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem; og han brøt brødene og gav dem til disiplene, forat de skulde dele ut til folket, og de to fisker delte han imellem dem alle.

42 Og de åt alle og blev mette;

43 og de tok op tolv kurver fulle av stykker, og likeså av fiskene.

44 Og de som hadde ett brødene, var fem tusen menn.

45 Og straks nødde han sine disipler til å gå i båten og fare i forveien over til hin side, til Betsaida, mens han selv sendte folket avsted.

46 Og da han skiltes fra dem, gikk han op i fjellet for å bede.

47 Og da det var blitt aften, var båten midt på sjøen, og han var alene på land.

48 Og da han så at de var i nød mens de rodde - for vinden var imot - kom han til dem ved den fjerde nattevakt, vandrende på sjøen, og han vilde gå forbi dem.

49 Men da de så ham vandre på sjøen, trodde de at det var et spøkelse, og de skrek;

50 for de så ham alle sammen og blev forferdet. Men han talte straks til dem og sa: Vær frimodige; det er mig, frykt ikke!

51 Og han steg inn i båten til dem, og vinden la sig; og de blev ute av sig selv av forundring.

52 For de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene; men deres hjerte var forherdet.

53 Og da de hadde faret over, kom de til Gennesarets land og la til der.

54 Og da de gikk ut av båten, kjente folket ham straks igjen,

55 og de løp omkring i alt landet der, og de begynte å føre de syke omkring i sine senger dit hvor de hørte at han var.

56 Og hvor han gikk inn i landsbyer eller byer eller gårder, der la de sine syke på torvene og bad ham at de måtte få røre, om det så bare var ved det ytterste av hans klædebon; og alle de som rørte ved ham, blev helbredet.

1 Puis il partit de là, et vint en son pays; et ses Disciples le suivirent.

2 Et le jour du Sabbat étant venu, il se mit à enseigner dans la Synagogue; et beaucoup de ceux qui l'entendaient, étaient dans l'étonnement, et ils disaient : d'où viennent ces choses à celui-ci? et quelle est cette sagesse qui lui est donnée; et que même de tels prodiges se fassent par ses mains?

3 Celui-ci n'est-il pas charpentier? fils de Marie, frère de Jacques, et de Joses, et de Jude, et de Simon? et ses sœurs ne sont-elles pas ici parmi nous? et ils étaient scandalisés à cause de lui.

4 Mais Jésus leur dit : un Prophète n'est sans honneur que dans son pays, et parmi ses parents et ceux de sa famille.

5 Et il ne put faire là aucun miracle, sinon qu'il guérit quelque peu de malades, en leur imposant les mains.

6 Et il s'étonnait de leur incrédulité, et parcourait les villages d'alentour, en enseignant.

7 Alors il appela les douze, et commença à les envoyer deux à deux, et leur donna puissance sur les esprits immondes.

8 Et il leur commanda de ne rien prendre pour le chemin, qu'un seul bâton, [et de ne porter] ni sac, ni pain, ni monnaie dans leur ceinture;

9 Mais d'être chaussés de souliers, et de ne porter point deux robes.

10 Il leur disait aussi : partout où vous entrerez dans une maison, demeurez-y jusqu'à ce que vous partiez de là.

11 Et tous ceux qui ne vous recevront point, et ne vous écouteront point, en partant de là, secouez la poussière de vos pieds, pour être un témoignage contre eux. En vérité je vous dis, que ceux de Sodome et de Gomorrhe seront traités moins rigoureusement au jour du jugement que cette ville-là.

12 Etant donc partis, ils prêchèrent qu'on s'amendât.

13 Et ils chassèrent plusieurs démons hors [des possédés], et oignirent d'huile plusieurs malades, et les guérirent.

14 Or le Roi Hérode en ouït parler, car le nom [de Jésus] était devenu fort célèbre, et il dit : Ce Jean qui baptisait, est ressuscité des morts; c'est pourquoi la vertu de faire des miracles agit puissamment en lui.

15 Les autres disaient : c'est Elie; et les autres disaient : c'est un Prophète, ou comme un des Prophètes.

16 Quand donc Hérode eut appris cela, il dit : c'est Jean que j'ai fait décapiter, il est ressuscité des morts.

17 Car Hérode avait envoyé prendre Jean, et l'avait fait lier dans une prison, à cause d'Hérodias femme de Philippe son frère, parce qu'il l'avait prise en mariage.

18 Car Jean disait à Hérode : il ne t'est pas permis d'avoir la femme de ton frère.

19 C'est pourquoi Hérodias lui en voulait, et désirait de le faire mourir, mais elle ne pouvait.

20 Car Hérode craignait Jean, sachant que c'était un homme juste et saint, et il avait du respect pour lui, et lorsqu'il l'avait entendu, il faisait beaucoup de choses [que Jean avait dit de faire], car il l’écoutait volontiers.

21 Mais un jour étant venu à propos, qu'Hérode faisait le festin du jour de sa naissance aux grands Seigneurs, et aux Capitaines, et aux Principaux de la Galilée,

22 La fille d'Hérodias y entra, et dansa, et ayant plu à Hérode, et à ceux qui étaient à table avec lui, le Roi dit à la jeune fille : demande-moi ce que tu voudras, et je te le donnerai.

23 Et il lui jura, disant : tout ce que tu me demanderas, je te le donnerai, jusqu'à la moitié de mon Royaume.

24 Et elle étant sortie, dit à sa mère : qu'est-ce que je demanderai? Et [sa mère lui] dit : la tête de Jean Baptiste.

25 Puis étant aussitôt rentrée avec empressement vers le Roi, elle lui fit sa demande, en disant : je voudrais qu'incessamment tu me donnasses dans un plat la tête de Jean Baptiste.

26 Et le Roi en fut très marri, mais il ne voulut pas la refuser à cause du serment, et de ceux qui étaient à table avec lui :

27 Et il envoya incontinent un de ses gardes, et lui commanda d'apporter la tête de Jean : [le garde] y alla, et décapita [Jean] dans la prison;

28 Et apporta sa tête dans un plat, et la donna à la jeune fille, et la jeune fille la donna à sa mère.

29 Ce que les disciples [de Jean] ayant appris, ils vinrent et emportèrent son corps, et le mirent dans un sépulcre.

30 Or les Apôtres se rassemblèrent vers Jésus, et lui racontèrent tout ce qu'ils avaient fait, et enseigné.

31 Et il leur dit : venez-vous-en à l'écart dans un lieu retiré, et vous reposez un peu; car il y avait beaucoup de gens qui allaient et qui venaient, de sorte qu'ils n'avaient pas même le loisir de manger.

32 Ils s'en allèrent donc dans une nacelle en un lieu retiré, pour y être en particulier.

33 Mais le peuple vit qu'ils s'en allaient, et plusieurs l'ayant reconnu, y accoururent à pied de toutes les villes, et y arrivèrent avant eux, et s'assemblèrent auprès de lui.

34 Et Jésus étant sorti, vit là de grandes troupes, et il fut ému de compassion envers elles, de ce qu'elles étaient comme des brebis qui n'ont point de pasteur; et il se mit à leur enseigner plusieurs choses.

35 Et comme il était déjà tard, ses Disciples s'approchèrent de lui, en disant : ce lieu est désert, et il est déjà tard.

36 Donne-leur congé, afin qu'ils s'en aillent aux villages et aux bourgades d'alentour, et qu'ils achètent des pains pour eux; car ils n'ont rien à manger.

37 Et il leur répondit, et dit : donnez-leur vous-mêmes à manger. Et ils lui dirent : irions-nous acheter pour deux cents deniers de pain, afin de leur donner à manger?

38 Et il leur dit : combien avez-vous de pains? allez et regardez. Et après l'avoir su, ils dirent : cinq, et deux poissons.

39 Alors il leur commanda de les faire tous asseoir par troupes sur l'herbe verte.

40 Et ils s'assirent par troupes, les unes de cent, et les autres de cinquante personnes.

41 Et quand il eut pris les cinq pains et les deux poissons, regardant vers le ciel, il bénit [Dieu], et rompit les pains, puis il les donna à ses Disciples, afin qu'ils les missent devant eux, et il partagea à tous les deux poissons.

42 Et ils en mangèrent tous, et furent rassasiés.

43 Et on emporta des pièces de pain douze corbeilles pleines, et quelques restes des poissons.

44 Or ceux qui avaient mangé des pains étaient environ cinq mille hommes.

45 Et aussitôt après il obligea ses Disciples de monter sur la nacelle, et d'aller devant lui au delà de la [mer] vers Bethsaïda, pendant qu'il donnerait congé aux troupes.

46 Et quand il leur eut donné congé, il s'en alla sur la montagne pour prier .

47 Et le soir étant venu, la nacelle était au milieu de la mer, et lui seul était à terre.

48 Et il vit qu'ils avaient grande peine à ramer, parce que le vent leur était contraire; et environ la quatrième veille de la nuit, il alla vers eux marchant sur la mer, et il les voulait devancer.

49 Mais quand ils le virent marchant sur la mer, ils crurent que ce fût un fantôme, et ils s'écrièrent.

50 Car ils le virent tous, et ils furent troublés ; mais il leur parla aussitôt, et leur dit : rassurez-vous, c'est moi; n'ayez point de peur.

51 Et il monta vers eux dans la nacelle, et le vent cessa; ce qui augmenta beaucoup leur étonnement et leur admiration.

52 Car ils n'avaient pas bien fait réflexion au [miracle des] pains; à cause que leur cœur était stupide.

53 Et quand ils furent passés au delà de la mer, ils arrivèrent en la contrée de Génézareth, où ils abordèrent.

54 Et après qu'ils furent sortis de la nacelle, ceux du lieu le reconnurent d'abord.

55 Et ils coururent çà et là par toute la contrée d'alentour, et se mirent à lui apporter de tous côtés les malades dans de petits lits, là où ils entendaient dire qu'il était.

56 Et partout où il était entré dans les bourgs, ou dans les villes, ou dans les villages, ils mettaient les malades dans les marchés, et ils le priaient de permettre qu'au moins ils pussent toucher le bord de sa robe; et tous ceux qui le touchaient, étaient guéris.