1 Dette er den velsignelse som Moses, den Guds mann, lyste over Israels barn før sin død.

2 Han sa: Herren kom fra Sinai, han steg op for dem fra Se'ir; han strålte frem fra Parans fjell og kom fra hellige titusener; ved hans høire hånd lyste lovens ild* for dem. / {* den ild som ledsaget lovgivningen.}

3 Ja, han elsker sitt folk; alle dine* hellige er i din hånd; de ligger for din fot, de tar imot dine ord. / {* Guds.}

4 En lov gav Moses oss, en arvedel for Jakobs menighet.

5 Og han* blev konge i Jesurun**, da folkets høvdinger samlet sig, Israels stammer alle sammen. / {* Gud.} / {** 5MO 32, 15.}

6 Måtte Ruben leve og aldri dø, men hans menn bli få i tall!

7 Og dette sa han om Juda: Hør, Herre, Judas røst, og før ham hjem til sitt folk! Med sine hender strider han for det, og du skal være hans hjelp mot hans fiender.

8 Og om Levi sa han: Dine tummim og urim hører din fromme mann til, han som du fristet ved Massa, som du trettet med ved Meribas vann,

9 han som sa om sin far og sin mor: Jeg ser dem ikke, og som ikke kjentes ved sine brødre og ikke visste av sine barn, fordi han tok vare på ditt ord og aktet vel på din pakt.

10 Han skal lære Jakob dine bud og Israel din lov, han skal legge røkelse for ditt ansikt og heloffer på ditt alter.

11 Velsign, Herre, hans kraft, og la hans henders gjerning tekkes dig! Knus lendene på hans motstandere og dem som hater ham, så de ikke reiser sig mere!

12 Om Benjamin sa han: Herrens elskede er han, trygt bor han hos ham; hele dagen holder han sin hånd over ham - han hviler mellem hans skuldrer.

13 Og om Josef sa han: Velsignet av Herren være hans land med himmelens ypperste gaver, med dugg og med vann fra det store dyp der nede,

14 med det ypperste av det som solen fostrer, med det ypperste av det som måneskiftene driver frem,

15 med det herligste fra de eldgamle fjell og det ypperste fra de evige hauger,

16 med det ypperste av jorden og dens fylde og med nåde fra ham som bodde i tornebusken; det komme over Josefs hode, over hans isse som er fyrste blandt sine brødre!

17 Herlig er den førstefødte av hans okser*, og hans horn er som villoksens horn; med dem stanger han alle folkene like til jordens ender; det er Efra'ims titusener, det er Manasses tusener. / {* d.e. stammens kraftigste krigere.}

18 Og om Sebulon sa han: Gled dig, Sebulon, i din utferd, og du, Issakar, i dine telt!

19 Folkeslag kaller de til sitt fjell; der ofrer de rettferdighets offere; for havets overflod og sandens skjulte skatter suger de inn.

20 Og om Gad sa han: Lovet være han som gir Gad vidt rum! Som en løvinne har han lagt sig ned, og han sønderriver både arm og isse.

21 Han utså sig den første lodd, for der er den del gjemt som lovgiveren har tiltenkt ham; og så drog han frem foran folket; det som var rett for Herren, det som han hadde fastsatt, gjorde han, sammen med Israel.

22 Og om Dan sa han: Dan er en løveunge som springer frem fra Basan.

23 Og om Naftali sa han: Naftali, mettet med nåde og fylt med Herrens velsignelse - Vesten og Syden ta han i eie!

24 Og om Aser sa han: Velsignet fremfor sønner være Aser! han være den kjæreste blandt sine brødre og dyppe i olje sin fot!

25 Av jern og kobber være din lås, og din hvile så lang som dine dager!

26 Det er ingen som Gud, Jesurun! - Han farer frem over himmelen med hjelp for dig, og i sin høihet på skyene.

27 En bolig er den eldgamle Gud, og her nede er evige armer; han driver fienden bort for dig og sier: Rydd ut!

28 Og Israel bor trygt for sig selv, Jakobs øie er vendt mot et land med korn og most, ja, hans himmel drypper av dugg.

29 Salig er du, Israel! Hvem er som du, et folk som har sin frelse i Herren, ditt hjelpende skjold og ditt høie sverd! Dine fiender hykler for dig, mens du skrider frem over deres høider.

1 Esta é a bênção que antes da sua morte deu Moisés, homem de Deus, aos filhos de Israel.

2 Ele disse: Jeová veio do Sinai, E de Seir lhes raiou; Resplandeceu desde o monte Parã, E chegou das miríades de santos; Da sua mão direita saía-lhes fogo ardente.

3 Sim, amas os povos; Todos os santos de Israel estão na tua mão; Seguiram por onde os teus pés guiaram. Cada um receberá das tuas palavras.

4 Uma lei nos prescreveu Moisés, Uma possessão para a assembléia de Jacó.

5 Tornou-se rei em Jesurum, Quando se reuniram os cabeças do povo, Com todas as tribos de Israel.

6 Viva Rúben, e não morra; Porém sejam os seus homens poucos em número.

7 Esta é a bênção de Judá. Ele disse: Ouve, Jeová, a voz de Judá, E faze-o vir ao seu povo; Com as suas mãos pelejou por ele; E sê tu auxílio contra os seus adversários.

8 De Levi disse: Sejam teu Tumim e teu Urim para o homem, teu piedoso, A quem provaste em Massá, Com o qual contendeste junto às águas de Meribá;

9 Para aquele que diz de seu pai e de sua mãe: Não os tenho visto; Nem reconhece a seus irmãos, Nem conhece a seus filhos, Pois observam a tua palavra, E guardam a tua aliança.

10 Mostram os teus juízos a Jacó, E a tua lei a Israel; Põem incenso no teu nariz, E holocausto sobre o teu altar.

11 Abençoa, Jeová, o seu poder, E aceita a obra das suas mãos. Fere os lombos dos que se levantam contra ele, E dos que o odeiam, para que nunca mais se levantem.

12 De Benjamim disse: O amado de Jeová habita seguro junto a ele. Jeová o cerca o dia todo, E ele habita entre os seus ombros.

13 De José disse: Bendita de Jeová seja a sua terra, Pelos mais excelentes frutos do céu, pelo orvalho, E pelo abismo que jaz abaixo;

14 Pelos mais excelentes frutos das novidades do sol, E pelos mais excelentes frutos dos produtos dos meses,

15 E pelos cumes dos montes antigos, E pelos mais excelentes frutos dos outeiros eternos,

16 E pelos mais excelentes frutos da terra e da sua plenitude. A benevolência daquele que habitava na sarça Venha sobre a cabeça de José, E sobre o alto da cabeça daquele que é príncipe entre seus irmãos.

17 Quanto ao seu novilho primogênito-este tem majestade, E os seus chifres são chifres de um boi selvagem: Com eles rechassa a povos, Sim, todas as extremidades da terra. Esses são as miríades de Efraim, E estas são os milhares de Manassés.

18 De Zebulom disse: Alegra-te, Zebulom, nas tuas saídas, E, Issacar, nas tuas tendas.

19 Eles chamam povos ao monte, Ali oferecem sacrifícios de justiça, Porque chupam a abundância dos mares, E os escondidos tesouros da areia,

20 De Gade disse: Bendito seja aquele que dilata a Gade. Habita como leoa, E despedaça o braço, sim o alto da cabeça.

21 Proveu para si a primeira parte, Porque ali for reservada a porção dum comandante. Veio com os cabeças do povo, Executou a justiça de Jeová, E os seus juízos para com Israel.

22 Disse acerca de Dã: Dã é cachorro de leão, Que salta de Basã.

23 De Naftali disse: Ó Naftali, saciado de favores, E farto da bênção de Jeová; Possue o lago e o sul.

24 De Aser disse: Bendito seja Aser, mais do que filhos o são; Seja o favorecido de seus irmãos; E banhe em azeite o seu pé,

25 Sejam de ferro e de bronze os teus ferrolhos, E como os teus dias, assim seja a tua força.

26 Não há quem seja semelhante ao Deus de Jesurum, Que cavalga pelo céu como teu auxílio, E na sua dignidade pelas mais altas nuvens.

27 O Deus da antiguidade é uma morada, E por baixo estão os braços eternos. E ele expulsou os inimigos de diante de ti, E disse: Destrói.

28 Assim Israel habita seguro, A fonte de Jeová a sós, Na terra de grãos e de mosto! Sim o seu céu destila o orvalho.

29 Feliz és tu, ó Israel; quem é semelhante a ti? Um povo salvo por Jeová, Escudo do teu socorro, Espada da tua dignidade. Assim virão os teus inimigos rojando-se aos teus pés, E tu pisarás sobre os seus altos.