1 Så hendte det en dag at Jonatan, Sauls sønn, sa til svennen som bar hans våben: Kom, la oss gå over til filistrenes forpost der borte på den andre side! Men han sa ikke noget om det til sin far.

2 Saul lå dengang i utkanten av Gibea under granatepletreet ved Migron, og krigsfolket som han hadde hos sig, var omkring seks hundre mann;

3 der var også Akia, sønn til Akitub, som var bror til Ikabod, sønn av Pinehas, sønn av Eli, Herrens prest i Silo; han bar dengang livkjortelen. Men folket visste ikke at Jonatan var gått bort.

4 Mellem skarene som Jonatan søkte å komme frem igjennem for å nå til filistrenes forpost, var det en bratt klippe på hver side; den ene hette Boses og den andre Sene.

5 Den ene klippe reiser sig bratt i nord midt imot Mikmas, den andre i syd midt imot Geba.

6 Så sa Jonatan til svennen som bar hans våben: Kom, la oss gå over til disse uomskårnes forpost! Kanskje Herren gjør noget for oss; for intet hindrer Herren fra å frelse, enten det er ved mange eller ved få.

7 Hans våbensvenn svarte ham: Gjør alt hvad du har i sinne! Gå du bare! Jeg skal følge dig hvor du vil.

8 Da sa Jonatan: Nu går vi over til mennene der, og de vil få se oss.

9 Hvis de da sier til oss: Stå stille til vi kommer bort til eder! - så blir vi stående hvor vi er, og går ikke op til dem.

10 Men hvis de sier: Kom op til oss! - så går vi op; for da har Herren gitt dem i vår hånd. Dette skal vi ha til tegn.

11 Da de nu begge var kommet så langt at de kunde sees fra filistrenes forposter, sa filistrene: Se, der kommer hebreerne ut fra hulene som de har skjult sig i.

12 Og mennene på forposten ropte til Jonatan og hans våbensvenn og sa: Kom op til oss, så skal vi si eder noget! Da sa Jonatan til sin våbensvenn: Stig op efter mig, for Herren har gitt dem i Israels hånd.

13 Så kløv Jonatan op på hender og føtter, og hans våbensvenn efter ham; og de falt for Jonatan, og hans våbensvenn gikk efter ham og slo dem ihjel.

14 Ved det første angrep Jonatan og hans våbensvenn gjorde, falt omkring tyve mann på en strekning som halvparten av den mark som kan pløies på en dag.

15 Da blev det redsel i leiren, på marken omkring og blandt alt folket; også forposten og herjeflokken blev grepet av redsel. Jorden skalv, og det kom en redsel fra Gud.

16 Og da Sauls vakter i Gibea i Benjamin fikk se at hopen opløste sig, og at de holdt på å støte og trenge hverandre,

17 sa Saul til de folk han hadde hos sig: Tell efter og se hvem som er gått fra oss! Så tellet de efter, og det viste sig at Jonatan og hans våbensvenn ikke var der.

18 Da sa Saul til Akia: Kom hit med Guds ark! Guds ark var på den tid der blandt Israels barn.

19 Men mens Saul talte med presten, blev bulderet i filistrenes leir større og større; da sa Saul til presten: La det være!

20 Og Saul og alt folket som han hadde hos sig, samlet sig, og da de kom dit hvor striden stod, fikk de se at den ene hadde løftet sverdet mot den andre, og alt var i ett røre.

21 Også de hebreere som nu likesom før var med filistrene, og som hadde draget op med dem og var rundt omkring i deres leir, slo sig sammen med de israelitter som var med Saul og Jonatan.

22 Og da de israelitter som hadde skjult sig i Efra'im-fjellene, hørte at filistrene flyktet, satte også de alle efter dem og stred mot dem.

23 Således hjalp Herren Israel den dag, og striden drog sig bortover forbi Bet-Aven.

24 Mens nu Israels menn var hårdt anstrengt den dag, lot Saul folket sverge og sa: Forbannet være den mann som nyter nogen mat innen aften, før jeg får hevnet mig på mine fiender! Og det var ingen av folket som smakte mat.

25 Så kom alt folket inn i skogen; der var det honning på marken,

26 og med det samme folket kom inn i skogen, fikk de se en hel strøm av honning; men ingen av folket førte sin hånd til munnen av frykt for eden.

27 Men Jonatan hadde ikke hørt på at hans far lot folket sverge; han rakte ut staven han hadde i hånden, og dyppet enden av den i honningen og førte så hånden til munnen igjen; da blev hans øine klare.

28 Da tok en mann av folket til orde og sa: Din far har latt folket sverge og sagt: Forbannet være den mann som nyter mat idag! Og således er folket blitt utmattet.

29 Jonatan svarte: Min far har ført ulykke over landet; se bare hvor klare mine øine er blitt fordi jeg har smakt litt av denne honning;

30 hvor meget større vilde ikke mannefallet blandt filistrene være blitt dersom folket idag hadde fått ete av det hærfang de har tatt fra sine fiender!

31 Den dag slo de filistrene og forfulgte dem fra Mikmas til Ajalon, og folket blev meget utmattet

32 og tok straks fatt på hærfanget; de tok småfe og storfe og kalver og slaktet dem på marken og åt kjøttet med blodet i.

33 Så kom det nogen og fortalte Saul det og sa: Folket synder mot Herren og eter kjøtt med blodet i. Han sa: I har båret eder troløst* at; velt nu en stor sten hit til mig! / {* mot Herren.}

34 Så sa Saul: Gå omkring blandt folket og si til dem at hver av dem skal komme hit til mig med sin okse og sitt lam og slakte dem her og så ete, forat de ikke skal synde mot Herren og ete kjøttet med blodet i. Da førte hver mann av folket med egen hånd sin okse frem om natten og slaktet dem der.

35 Og Saul bygget et alter for Herren; det var det første alter han bygget for Herren.

36 Derefter sa Saul: La oss inatt dra nedover og sette efter filistrene og plyndre blandt dem til morgenen lyser frem, og ikke la en eneste mann blandt dem bli i live. De svarte: Gjør aldeles som du synes! Da sa presten: La oss trede hit frem for Gud!

37 Så spurte Saul Gud: Skal jeg dra nedover og sette efter filistrene? Vil du gi dem i Israels hånd? Men han svarte ham ikke den dag.

38 Da sa Saul: Tred hit alle høvdinger blandt folket, så I kan få vite og se hvorledes det har sig med den synd som er gjort idag!

39 For så sant Herren lever, han som frelser Israel: Om så skylden er hos Jonatan, min sønn, skal han sannelig dø! Men ingen av hele folket svarte ham.

40 Så sa han til hele Israel: Stå I på den ene side, så skal jeg og Jonatan, min sønn, stå på den andre side. Folket svarte Saul: Gjør som du synes!

41 Da sa Saul til Herren, Israels Gud: La sannheten komme frem! Og loddet falt på Jonatan og Saul, men folket gikk fri.

42 Så sa Saul: Kast lodd mellem mig og Jonatan, min sønn! Og loddet falt på Jonatan.

43 Da sa Saul til Jonatan: Si mig hvad du har gjort! Jonatan fortalte ham det og sa: Jeg tok litt honning på enden av staven jeg hadde i min hånd, og smakte på den; her står jeg, jeg må dø.

44 Da sa Saul: Gud la det gå mig ille både nu og siden om du ikke nu skal dø, Jonatan!

45 Men folket sa til Saul: Skulde Jonatan dø, han som har vunnet denne store seier i Israel? Langt derifra! Så sant Herren lever, skal det ikke falle et hår av hans hode til jorden; for med Guds hjelp har han gjort sin gjerning idag. Således fridde folket Jonatan fra døden.

46 Men Saul holdt op med å forfølge filistrene og drog hjem, og filistrene drog tilbake til sitt land.

47 Da Saul hadde tatt kongedømmet over Israel, førte han krig mot alle sine fiender rundt omkring: mot Moab og mot Ammons barn og mot Edom og mot kongene i Soba og mot filistrene, og overalt hvor han vendte sig hen, seiret han.

48 Og han vant sig makt og slo amalekittene og utfridde Israel av deres hånd som plyndret dem.

49 Sauls sønner var Jonatan og Jisvi og Malkisua, og av hans to døtre hette den førstefødte Merab og den yngste Mikal.

50 Sauls hustru hette Akinoam; hun var datter til Akima'as. Hans hærfører hette Abner; han var sønn til Ner, som var farbror til Saul;

51 for Kis, Sauls far, og Ner, Abners far, var sønner av Abiel.

52 Krigen mot filistrene var hård alle Sauls dager, og hvor Saul så en sterk og krigsdyktig mann, tok han ham i sin tjeneste.

1 Now it happened on a day that Jonathan the son of Saul said to the young man who bore his armor, "Come! Let’s go over to the Philistines’ garrison that is on the other side." But he didn’t tell his father. 2 Saul stayed in the uttermost part of Gibeah under the pomegranate tree which is in Migron; and the people who were with him were about six hundred men, 3 including Ahijah the son of Ahitub, Ichabod’s brother, the son of Phinehas, the son of Eli the priest of Yahweh in Shiloh, wearing an ephod. The people didn’t know that Jonathan was gone.

4 Between the passes, by which Jonathan sought to go over to the Philistines’ garrison, there was a rocky crag on the one side and a rocky crag on the other side; and the name of the one was Bozez, and the name of the other Seneh. 5 The one crag rose up on the north in front of Michmash, and the other on the south in front of Geba. 6 Jonathan said to the young man who bore his armor, "Come! Let’s go over to the garrison of these uncircumcised. It may be that Yahweh will work for us, for there is no restraint on Yahweh to save by many or by few."

7 His armor bearer said to him, "Do all that is in your heart. Go, and behold, I am with you according to your heart."

8 Then Jonathan said, "Behold, we will pass over to the men, and we will reveal ourselves to them. 9 If they say this to us, ‘Wait until we come to you!’ then we will stand still in our place and will not go up to them. 10 But if they say this, ‘Come up to us!’ then we will go up, for Yahweh has delivered them into our hand. This shall be the sign to us."

11 Both of them revealed themselves to the garrison of the Philistines; and the Philistines said, "Behold, the Hebrews are coming out of the holes where they had hidden themselves!" 12 The men of the garrison answered Jonathan and his armor bearer, and said, "Come up to us, and we will show you something!"

Jonathan said to his armor bearer, "Come up after me, for Yahweh has delivered them into the hand of Israel." 13 Jonathan climbed up on his hands and on his feet, and his armor bearer after him, and they fell before Jonathan; and his armor bearer killed them after him. 14 That first slaughter, which Jonathan and his armor bearer made, was about twenty men, within as it were half a furrow’s length in an acre of land.

15 There was a trembling in the camp, in the field, and among all the people; the garrison and the raiders also trembled; and the earth quaked, so there was an exceedingly great trembling. 16 The watchmen of Saul in Gibeah of Benjamin looked; and behold, the multitude melted away and scattered. 17 Then Saul said to the people who were with him, "Count now, and see who is missing from us." When they had counted, behold, Jonathan and his armor bearer were not there.

18 Saul said to Ahijah, "Bring God’s ark here." For God’s ark was with the children of Israel at that time. 19 While Saul talked to the priest, the tumult that was in the camp of the Philistines went on and increased; and Saul said to the priest, "Withdraw your hand!"

20 Saul and all the people who were with him were gathered together, and came to the battle; and behold, they were all striking each other with their swords in very great confusion. 21 Now the Hebrews who were with the Philistines before and who went up with them into the camp from all around, even they also turned to be with the Israelites who were with Saul and Jonathan. 22 Likewise all the men of Israel who had hidden themselves in the hill country of Ephraim, when they heard that the Philistines fled, even they also followed hard after them in the battle. 23 So Yahweh saved Israel that day; and the battle passed over by Beth Aven.

24 The men of Israel were distressed that day; for Saul had adjured the people, saying, "Cursed is the man who eats any food until it is evening, and I am avenged of my enemies." So none of the people tasted food.

25 All the people came into the forest; and there was honey on the ground. 26 When the people had come to the forest, behold, honey was dripping, but no one put his hand to his mouth, for the people feared the oath. 27 But Jonathan didn’t hear when his father commanded the people with the oath. Therefore he put out the end of the rod that was in his hand and dipped it in the honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes brightened. 28 Then one of the people answered, and said, "Your father directly commanded the people with an oath, saying, ‘Cursed is the man who eats food today.’" So the people were faint.

29 Then Jonathan said, "My father has troubled the land. Please look how my eyes have brightened because I tasted a little of this honey. 30 How much more, if perhaps the people had eaten freely today of the plunder of their enemies which they found? For now there has been no great slaughter among the Philistines." 31 They struck the Philistines that day from Michmash to Aijalon. The people were very faint; 32 and the people pounced on the plunder, and took sheep, cattle, and calves, and killed them on the ground; and the people ate them with the blood. 33 Then they told Saul, saying, "Behold, the people are sinning against Yahweh, in that they eat meat with the blood."

He said, "You have dealt treacherously. Roll a large stone to me today!" 34 Saul said, "Disperse yourselves among the people, and tell them, ‘Every man bring me here his ox, and every man his sheep, and kill them here, and eat; and don’t sin against Yahweh in eating meat with the blood.’" All the people brought every man his ox with him that night, and killed them there.

35 Saul built an altar to Yahweh. This was the first altar that he built to Yahweh. 36 Saul said, "Let’s go down after the Philistines by night, and take plunder among them until the morning light. Let’s not leave a man of them."

They said, "Do whatever seems good to you."

Then the priest said, "Let’s draw near here to God."

37 Saul asked counsel of God: "Shall I go down after the Philistines? Will you deliver them into the hand of Israel?" But he didn’t answer him that day. 38 Saul said, "Draw near here, all you chiefs of the people, and know and see in whom this sin has been today. 39 For as Yahweh lives, who saves Israel, though it is in Jonathan my son, he shall surely die." But there was not a man among all the people who answered him. 40 Then he said to all Israel, "You be on one side, and I and Jonathan my son will be on the other side."

The people said to Saul, "Do what seems good to you."

41 Therefore Saul said to Yahweh, the God of Israel, "Show the right."

Jonathan and Saul were chosen, but the people escaped.

42 Saul said, "Cast lots between me and Jonathan my son."

Jonathan was selected.

43 Then Saul said to Jonathan, "Tell me what you have done!"

Jonathan told him, and said, "I certainly did taste a little honey with the end of the rod that was in my hand; and behold, I must die."

44 Saul said, "God do so and more also; for you shall surely die, Jonathan."

45 The people said to Saul, "Shall Jonathan die, who has worked this great salvation in Israel? Far from it! As Yahweh lives, there shall not one hair of his head fall to the ground, for he has worked with God today!" So the people rescued Jonathan, so he didn’t die. 46 Then Saul went up from following the Philistines; and the Philistines went to their own place.

47 Now when Saul had taken the kingdom over Israel, he fought against all his enemies on every side: against Moab, and against the children of Ammon, and against Edom, and against the kings of Zobah, and against the Philistines. Wherever he turned himself, he defeated them. 48 He did valiantly and struck the Amalekites, and delivered Israel out of the hands of those who plundered them. 49 Now the sons of Saul were Jonathan, Ishvi, and Malchishua; and the names of his two daughters were these: the name of the firstborn Merab, and the name of the younger Michal. 50 The name of Saul’s wife was Ahinoam the daughter of Ahimaaz. The name of the captain of his army was Abner the son of Ner, Saul’s uncle. 51 Kish was the father of Saul, and Ner the father of Abner was the son of Abiel.

52 There was severe war against the Philistines all the days of Saul; and when Saul saw any mighty man or any valiant man, he took him into his service.