1 En bønn av profeten Habakuk; efter Sjigjonot*. / {* SLM 7, 1.}
2 Herre, jeg har hørt budskapet om dig, jeg er forferdet. Herre, din gjerning* - kall den til live før mange år er lidd, ja, kunngjør den før mange år er lidd! I din vrede komme du i hu å forbarme dig! / {* HAB 1, 5; 2, 2 fg.}
3 Gud kommer fra Teman, den Hellige fra Paran-fjellet. Sela. Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet.
4 En glans som solens lys bryter frem, stråler omgir ham, og i dem er hans makt skjult.
5 Pest går frem for hans åsyn, og sott følger hans fottrin.
6 Han stiger frem og ryster jorden; han ser op og får folkene til å skjelve; de evige fjell sprenges i stykker, de eldgamle hauger synker sammen; hans gang er som i eldgammel tid.
7 Jeg ser Kusans telter i sorg, teltteppene i Midians land bever.
8 Harmes du, Herre, på elvene, er din vrede optendt mot dem, eller din harme mot havet, siden du farer frem på dine hester, på dine seierrike vogner?
9 Bar og naken er din bue - dine eder til stammene, ditt ord*! - Sela. Til elver kløver du jorden. / {* blir nu synlig fullbyrdet.}
10 Fjellene ser dig og bever, vannstrømmer styrter frem; avgrunnen lar sin røst høre, den løfter sine hender mot det høie.
11 Sol og måne treder inn i sin bolig for lyset av dine piler, som farer frem, for glansen av ditt lynende spyd.
12 I harme skrider du frem over jorden, i vrede treder du folkene ned.
13 Du drar ut til frelse for ditt folk, til frelse for din salvede; du knuser taket på den ugudeliges* hus, du avdekker grunnvollen like til halsen. Sela. / {* kaldeerkongens.}
14 Du gjennemborer med hans* eget spyd hodene på hans skarer, som stormer frem for å sprede mig og gleder sig likesom de skulde til å opete en arming i lønndom. / {* den ugudeliges; HAB 3, 13.}
15 Du farer gjennem havet med dine hester, gjennem en haug av store vann.
16 Jeg hørte det*; da bevet mitt indre, ved lyden dirret mine leber; det kommer råttenhet i mine ben, og jeg bever hvor jeg står, fordi jeg rolig må bie på nødens dag, bie på at han drar op mot folket, han som skal trenge det. / {* HAB 3, 2.}
17 For fikentreet springer ikke ut, og vintrærne bærer ikke, oljetreets frukt slår feil, og markene gir ingen føde; han* har utryddet fårene av kveen, og det finnes ikke fe i fjøsene. / {* kaldeeren.}
18 Men jeg vil fryde mig i Herren, jeg vil juble i min frelses Gud.
19 Herren, Israels Gud, er min kraft, han gjør mine føtter som hindenes og lar mig skride frem over mine høider. Til sangmesteren, med min strengelek.
1 A prayer of Habakkuk, the prophet, set to victorious music.
2 Yahweh, I have heard of your fame.
I stand in awe of your deeds, Yahweh.
Renew your work in the middle of the years.
In the middle of the years make it known.
In wrath, you remember mercy.
3 God came from Teman,
the Holy One from Mount Paran. Selah.
His glory covered the heavens,
and his praise filled the earth.
4 His splendor is like the sunrise.
Rays shine from his hand, where his power is hidden.
5 Plague went before him,
and pestilence followed his feet.
6 He stood, and shook the earth.
He looked, and made the nations tremble.
The ancient mountains were crumbled.
The age-old hills collapsed.
His ways are eternal.
7 I saw the tents of Cushan in affliction.
The dwellings of the land of Midian trembled.
8 Was Yahweh displeased with the rivers?
Was your anger against the rivers,
or your wrath against the sea,
that you rode on your horses,
on your chariots of salvation?
9 You uncovered your bow.
You called for your sworn arrows. Selah.
You split the earth with rivers.
10 The mountains saw you, and were afraid.
The storm of waters passed by.
The deep roared and lifted up its hands on high.
11 The sun and moon stood still in the sky
at the light of your arrows as they went,
at the shining of your glittering spear.
12 You marched through the land in wrath.
You threshed the nations in anger.
13 You went out for the salvation of your people,
for the salvation of your anointed.
You crushed the head of the land of wickedness.
You stripped them head to foot. Selah.
14 You pierced the heads of his warriors with their own spears.
They came as a whirlwind to scatter me,
gloating as if to devour the wretched in secret.
15 You trampled the sea with your horses,
churning mighty waters.
16 I heard, and my body trembled.
My lips quivered at the voice.
Rottenness enters into my bones, and I tremble in my place
because I must wait quietly for the day of trouble,
for the coming up of the people who invade us.
17 For even though the fig tree doesn’t flourish,
nor fruit be in the vines,
the labor of the olive fails,
the fields yield no food,
the flocks are cut off from the fold,
and there is no herd in the stalls,
18 yet I will rejoice in Yahweh.
I will be joyful in the God of my salvation!
19 Yahweh, the Lord, is my strength.
He makes my feet like deer’s feet,
and enables me to go in high places.
For the music director, on my stringed instruments.