1 Da de nu fikk høre dette alle kongene som bodde vestenfor Jordan, i fjellbygdene og i lavlandet og på hele kysten av det store hav til midt for Libanon - hetittene og amorittene, kana'anittene, ferisittene, hevittene og jebusittene -

2 da samlet de sig alle som én for å stride mot Josva og Israel.

3 Men da innbyggerne i Gibeon hørte hvad Josva hadde gjort med Jeriko og Ai,

4 da gikk de på sin side frem med list: De tok avsted og gav sig ut for sendebud; de la utslitte sekker på sine asener og utslitte, sprukne og bøtede vinsekker;

5 de tok utslitte og lappede sko på sine føtter og hadde utslitte klær på sig, og alt brødet de hadde til reisekost, var tørt og smuldret.

6 Således drog de til Josva i leiren ved Gilgal og sa til ham og Israels menn: Vi kommer fra et land langt borte; gjør nu en pakt med oss!

7 Da sa Israels menn til hevittene: Kanskje bor I her midt iblandt oss; hvorledes kan vi da gjøre nogen pakt med eder?

8 Da sa de til Josva: Vi vil være dine tjenere. Og Josva sa til dem: Hvem er I, og hvor kommer I fra?

9 De svarte: Dine tjenere kommer fra et land langt, langt borte, for Herrens, din Guds navns skyld; for vi har hørt ryktet om ham og alt det han har gjort i Egypten,

10 og alt det han har gjort med begge amoritter-kongene østenfor Jordan, Sihon, kongen i Hesbon, og Og, kongen i Basan, som bodde i Astarot.

11 Derfor sa våre eldste og alle vårt lands innbyggere til oss: Ta reisekost med eder og gå dem i møte og si til dem: Vi vil være eders tjenere; gjør nu en pakt med oss!

12 Her ser I vårt brød; det var varmt da vi tok det med oss hjemmefra til reisekost den dag vi drog avsted til eder, men se nu hvor tørt og smuldret det er!

13 Og her ser I våre vinsekker; de var nye da vi fylte dem, men nu er de sprukket! Og her ser I våre klær og våre sko; de er blitt utslitt på denne lange, lange reise.

14 Da tok mennene og smakte på deres reisekost; men Herren spurte de ikke til råds.

15 Og Josva tilsa dem fred og gjorde pakt med dem om at de skulde få leve; og menighetens høvdinger tilsvor dem det.

16 Men da tre dager var gått efterat de hadde gjort pakt med dem, fikk de vite at de hørte hjemme der i nærheten og bodde midt iblandt dem.

17 For da Israels barn brøt op, kom de den tredje dag til deres byer; det var Gibeon og Hakkefira og Be'erot og Kirjat-Jearim.

18 Men Israels barn slo dem ikke ihjel, fordi menighetens høvdinger hadde tilsvoret dem fred ved Herren, Israels Gud. Da knurret hele menigheten mot høvdingene;

19 men alle høvdingene sa til hele menigheten: Vi har tilsvoret dem fred ved Herren, Israels Gud, og nu kan vi ikke legge hånd på dem.

20 Således vil vi gjøre med dem: Vi vil la dem få leve, forat det ikke skal komme vrede over oss for den eds skyld som vi har svoret dem.

21 Høvdingene sa altså til dem*: De skal få leve. Så blev de vedhuggere og vannbærere for hele menigheten, således som høvdingene hadde sagt til dem*. / {* Israels menighet.}

22 Da kalte Josva dem for sig og sa til dem: Hvorfor narret I oss og sa: Vi bor langt, langt borte fra eder, og så bor I midt iblandt oss?

23 Derfor skal I nu være forbannet; ingen av eder skal slippe for å være træl og hugge ved og bære vann til min Guds hus.

24 De svarte Josva og sa: Dine tjenere hadde fått vite at Herren din Gud hadde sagt til Moses, sin tjener, at han vilde gi eder hele landet og utrydde alle landets innbyggere for eder; da blev vi så redde for at I skulde ta vårt liv; derfor gjorde vi dette.

25 Men nu er vi i din hånd; gjør med oss som det er godt og rett i dine øine!

26 Og han gjorde således* med dem; han reddet dem av Israels barns hånd, så de ikke slo dem ihjel; / {* JOS 9, 21.}

27 men Josva gjorde dem på den samme dag til vedhuggere og vannbærere for menigheten og for Herrens alter, på det sted han vilde utvelge, og det har de vært til denne dag.

1 When all the kings who were beyond the Jordan, in the hill country, and in the lowland, and on all the shore of the great sea in front of Lebanon, the Hittite, the Amorite, the Canaanite, the Perizzite, the Hivite, and the Jebusite, heard of it 2 they gathered themselves together to fight with Joshua and with Israel, with one accord. 3 But when the inhabitants of Gibeon heard what Joshua had done to Jericho and to Ai, 4 they also resorted to a ruse, and went and made as if they had been ambassadors, and took old sacks on their donkeys, and old, torn-up and bound up wine skins, 5 and old and patched sandals on their feet, and wore old garments. All the bread of their food supply was dry and moldy. 6 They went to Joshua at the camp at Gilgal, and said to him and to the men of Israel, "We have come from a far country. Now therefore make a covenant with us."

7 The men of Israel said to the Hivites, "What if you live among us? How could we make a covenant with you?"

8 They said to Joshua, "We are your servants."

Joshua said to them, "Who are you? Where do you come from?"

9 They said to him, "Your servants have come from a very far country because of the name of Yahweh your God; for we have heard of his fame, all that he did in Egypt, 10 and all that he did to the two kings of the Amorites who were beyond the Jordan, to Sihon king of Heshbon and to Og king of Bashan, who was at Ashtaroth. 11 Our elders and all the inhabitants of our country spoke to us, saying, ‘Take supplies in your hand for the journey, and go to meet them. Tell them, "We are your servants. Now make a covenant with us."’ 12 This our bread we took hot for our supplies out of our houses on the day we went out to go to you; but now, behold, it is dry, and has become moldy. 13 These wine skins, which we filled, were new; and behold, they are torn. These our garments and our sandals have become old because of the very long journey."

14 The men sampled their provisions, and didn’t ask counsel from Yahweh’s mouth. 15 Joshua made peace with them, and made a covenant with them, to let them live. The princes of the congregation swore to them. 16 At the end of three days after they had made a covenant with them, they heard that they were their neighbors, and that they lived among them. 17 The children of Israel traveled and came to their cities on the third day. Now their cities were Gibeon, Chephirah, Beeroth, and Kiriath Jearim. 18 The children of Israel didn’t strike them, because the princes of the congregation had sworn to them by Yahweh, the God of Israel. All the congregation murmured against the princes. 19 But all the princes said to all the congregation, "We have sworn to them by Yahweh, the God of Israel. Now therefore we may not touch them. 20 We will do this to them, and let them live; lest wrath be on us, because of the oath which we swore to them." 21 The princes said to them, "Let them live." So they became wood cutters and drawers of water for all the congregation, as the princes had spoken to them.

22 Joshua called for them, and he spoke to them, saying, "Why have you deceived us, saying, ‘We are very far from you,’ when you live among us? 23 Now therefore you are cursed, and some of you will never fail to be slaves, both wood cutters and drawers of water for the house of my God."

24 They answered Joshua, and said, "Because your servants were certainly told how Yahweh your God commanded his servant Moses to give you all the land, and to destroy all the inhabitants of the land from before you. Therefore we were very afraid for our lives because of you, and have done this thing. 25 Now, behold, we are in your hand. Do to us as it seems good and right to you to do."

26 He did so to them, and delivered them out of the hand of the children of Israel, so that they didn’t kill them. 27 That day Joshua made them wood cutters and drawers of water for the congregation and for Yahweh’s altar to this day, in the place which he should choose.