1 Når jeg vil læge Israel, da åpenbares Efra'ims misgjerning og Samarias ondskap; for de farer med svik, og tyver bryter sig inn, og røverskarer plyndrer utenfor.

2 Og de tenker ikke på at jeg kommer all deres ondskap i hu; nu har deres gjerninger omringet dem, de er kommet for mitt åsyn.

3 Ved sin ondskap gleder de kongen og ved sine løgner fyrstene.

4 Alle sammen er de horkarler; de ligner en ovn som ophetes av bakeren; han holder bare op med å ilde fra deigen eltes til den er syret.

5 På vår konges dag drikker fyrstene sig syke av den hete vin; han rekker spottere hånden.

6 For de gjør sitt hjerte så hett som en ovn mens de lurer; hele natten sover deres baker*, om morgenen brenner det som luende ild. / {* deres lidenskap.}

7 Alle sammen blir de hete som en ovn og fortærer sine dommere; alle deres konger er falt, det er ingen iblandt dem, som kaller på mig.

8 Efra'im blander sig med folkene; Efra'im er blitt en kake som ikke er vendt.

9 Fremmede har fortært hans kraft, men han vet det ikke; hans hår er alt gråsprengt, men han vet det ikke.

10 Og Israels stolthet vidner mot ham like i hans åsyn; men de vender ikke om til Herren sin Gud og søker ham ikke til tross for alt dette.

11 Men Efra'im er blitt som en enfoldig due, uten forstand; på Egypten kaller de, til Assur går de.

12 Så snart de går, vil jeg spenne ut mitt nett over dem; som himmelens fugler vil jeg dra dem ned; jeg vil tukte dem, som det allerede er forkynt for deres menighet.

13 Ve dem, at de flyktet bort fra mig! Ødeleggelse over dem, fordi de er falt fra mig! Jeg vilde forløse dem, men de talte løgn imot mig.

14 De roper ikke til mig fra sitt hjerte, men ligger og hyler på sitt leie; de trenger sig sammen for å få korn og most, men fra mig vender de sig bort.

15 Det er jeg som har lært dem op, og som har styrket deres armer; men mot mig har de ondt i sinne.

16 De vender sig, men ikke mot det høie; de er blitt som en sviktende bue. Deres fyrster skal falle for sverdet for sin rasende tunges skyld; dette blir dem til spott i Egyptens land.

1 `When I give healing to Israel, Then revealed is the iniquity of Ephraim, And the wickedness of Samaria, For they have wrought falsehood, And a thief doth come in, Stript off hath a troop in the street,

2 And they do not say to their heart, [That] all their evil I have remembered, Now compassed them have their doings, Over-against My face they have been.

3 With their wickedness they make glad a king, And with their lies -- princes.

4 All of them [are] adulterers, Like a burning oven of a baker, He ceaseth from stirring up after kneading the dough, till its leavening.

5 A day of our king! Princes have polluted themselves [with] the poison of wine, He hath drawn out his hand with scorners.

6 For they have drawn near, As an oven [is] their heart, In their lying in wait all the night sleep doth their baker, Morning! he is burning as a flaming fire.

7 All of them are warm as an oven, And they have devoured their judges, All their kings have fallen, There is none calling unto Me among them.

8 Ephraim! among peoples he mixeth himself, Ephraim hath been a cake unturned.

9 Devoured have strangers his power, And he hath not known, Also old age hath sprinkled [itself] on him, And he hath not known.

10 And humbled hath been the excellency of Israel to his face, And they have not turned back unto Jehovah their God, Nor have they sought Him for all this.

11 And Ephraim is as a simple dove without heart, Egypt they called on -- [to] Asshur they have gone.

12 When they go I spread over them My net, As the fowl of the heavens I bring them down, I chastise them as their company hath heard.

13 Wo to them, for they wandered from Me, Destruction to them, for they transgressed against Me, And I -- I ransom them, and they have spoken lies against Me,

14 And have not cried unto Me with their heart, but howl on their beds, For corn and new wine they assemble themselves, They turn aside against Me.

15 And I instructed -- I strengthened their arms, And concerning Me they think evil!

16 They turn back -- not to the Most High, They have been as a deceitful bow, Fall by sword do their princes, From the insolence of their tongue, This [is] their derision in the land of Egypt!