1 V’è un male che ho veduto sotto il sole e che grava di frequente sugli uomini:2 eccone uno a cui Dio dà ricchezze, tesori e gloria, in guisa che nulla manca all’anima sua di tutto ciò che può desiderare, ma Dio non gli dà il potere di goderne; ne gode uno straniero. Ecco una vanità e un male grave.3 Se uno generasse cento figliuoli, vivesse molti anni sì che i giorni de’ suoi anni si moltiplicassero, se l’anima sua non si sazia di beni ed ei non ha sepoltura, io dico che un aborto è più felice di lui;4 poiché l’aborto nasce invano, se ne va nelle tenebre, e il suo nome resta coperto di tenebre;5 non ha neppur visto né conosciuto il sole e nondimeno ha più riposo di quell’altro.6 Quand’anche questi vivesse due volte mille anni, se non gode benessere, a che pro? Non va tutto a finire in un medesimo luogo?7 Tutta la fatica dell’uomo è per la sua bocca, e nondimeno l’appetito suo non è mai sazio.8 Che vantaggio ha il savio sopra lo stolto? O che vantaggio ha il povero che sa come condursi in presenza de’ viventi?9 Veder con gli occhi val meglio del lasciar vagare i propri desideri. Anche questo è vanità e un correr dietro al vento.10 Ciò che esiste è già stato chiamato per nome da tempo, ed è noto che cosa l’uomo è, e che non può contendere con Colui ch’è più forte di lui.11 Moltiplicar le parole è moltiplicare la vanità; che pro ne viene all’uomo?12 Poiché chi sa ciò ch’è buono per l’uomo nella sua vita, durante tutti i giorni della sua vita vana, ch’egli passa come un’ombra? E chi sa dire all’uomo quel che sarà dopo di lui sotto il sole?

1 Det er en ulykke som jeg har sett under solen, og som hviler tungt på mennesket:2 Når Gud gir en mann rikdom og skatter og ære, så han for sin del ikke fattes noget som han attrår, men Gud ikke setter ham i stand til å nyte godt av det, men en fremmed mann får nyte det, så er det tomhet og en ond lidelse.3 Om en mann får hundre barn og lever i mange år, så tallet på hans levedager blir stort, men hans sjel ikke mettes av det gode, og han heller ikke får nogen jordeferd, da sier jeg: Et ufullbåret foster er bedre faren enn han.4 For som et intet kom det til verden, og i mørke går det bort, og med mørke blir dets navn skjult,5 og det har hverken sett eller kjent solen; det har mere ro enn han.6 Og om han så hadde levd tusen år to ganger, men ikke nytt noget godt - går ikke alt* til ett sted? / {* JBS 30, 23.}7 Alt menneskets strev er for hans munn, og allikevel blir hans attrå aldri tilfredsstilt;8 for hvad fortrin har den vise fremfor dåren? Hvad fortrin har den fattige som vet å skikke sig blandt de levende?9 Bedre er det at øinene dveler ved det en har, enn at sjelen farer urolig om; også det er tomhet og jag efter vind.10 Hvad der er blitt til, er for lenge siden nevnt med navn*, og det er kjent hvad et menneske skal bli; han kan ikke gå i rette med den som er sterkere enn han; / {* av Gud.}11 for der er mange ord som bare øker tomheten - hvad gagn har mennesket av det?12 For hvem vet hvad som gagner et menneske i livet, i alle hans tomme levedager, dem han tilbringer som en skygge? For hvem kan si et menneske hvad som skal hende under solen efter hans tid?