1 Una buona reputazione val meglio dell’olio odorifero; e il giorno della morte, meglio del giorno della nascita.

2 E’ meglio andare in una casa di duolo, che andare in una casa di convito; poiché là è la fine d’ogni uomo, e colui che vive vi porrà mente.

3 La tristezza val meglio del riso; poiché quando il viso è mesto, il cuore diventa migliore.

4 Il cuore del savio è nella casa del duolo; ma il cuore degli stolti è nella casa della gioia.

5 Meglio vale udire la riprensione del savio, che udire la canzone degli stolti.

6 Poiché qual è lo scoppiettio de’ pruni sotto una pentola, tal è il riso dello stolto. Anche questo è vanità.

7 Certo, l’oppressione rende insensato il savio, e il dono fa perdere il senno.

8 Meglio vale la fine d’una cosa, che il suo principio; e lo spirito paziente val meglio dello spirito altero.

9 Non t’affrettare a irritarti nello spirito tuo, perché l’irritazione riposa in seno agli stolti.

10 Non dire: "Come mai i giorni di prima eran migliori di questi?" poiché non è per sapienza che tu chiederesti questo.

11 La sapienza è buona quanto un’eredità, e anche di più, per quelli che vedono il sole.

12 Poiché la sapienza offre un riparo, come l’offre il danaro; ma l’eccellenza della scienza sta in questo, che la sapienza fa vivere quelli che la possiedono.

13 Considera l’opera di Dio; chi potrà raddrizzare ciò che egli ha ricurvo?

14 Nel giorno della prosperità godi del bene, e nel giorno dell’avversità rifletti. Dio ha fatto l’uno come ’altro, affinché l’uomo non scopra nulla di ciò che sarà dopo di lui.

15 Io ho veduto tutto questo nei giorni della mia vanità. V’è tal giusto che perisce per la sua giustizia, e v’è tal empio che prolunga la sua vita con la sua malvagità.

16 Non esser troppo giusto, e non ti far savio oltremisura; perché ti distruggeresti?

17 Non esser troppo empio, né essere stolto; perché morresti tu prima del tempo?

18 E’ bene che tu t’attenga fermamente a questo, e che tu non ritragga la mano da quello; poiché chi teme ddio evita tutte queste cose.

19 La sapienza dà al savio più forza che non facciano dieci capi in una città.

20 Certo, non v’è sulla terra alcun uomo giusto che faccia il bene e non pecchi mai.

21 Non porre dunque mente a tutte le parole che si dicono, per non sentirti maledire dal tuo servo;

22 poiché il tuo cuore sa che sovente anche tu hai maledetto altri.

23 Io ho esaminato tutto questo con sapienza. Ho detto: "Voglio acquistare sapienza"; ma la sapienza è rimasta lungi da me.

24 Una cosa ch’è tanto lontana e tanto profonda chi la potrà trovare?

25 Io mi sono applicato nel cuor mio a riflettere, a investigare, a cercare la sapienza e la ragion delle cose, e a riconoscere che l’empietà è una follia e la stoltezza una pazzia;

26 e ho trovato una cosa più amara della morte: la donna ch’è tutta tranelli, il cui cuore non è altro che reti, e le cui mani sono catene; colui ch’è gradito a Dio le sfugge, ma il peccatore riman preso da lei.

27 Ecco, questo ho trovato, dice l’Ecclesiaste, dopo aver esaminato le cose una ad una per afferrarne la ragione;

28 ecco quello che l’anima mia cerca ancora, senza ch’io l’abbia trovato: un uomo fra mille, l’ho trovato, ma una donna fra tutte, non l’ho trovata.

29 Questo soltanto ho trovato: che Dio ha fatto l’uomo retto, ma gli uomini hanno cercato molti sotterfugi.

1 Bedre er et godt navn enn god olje, og bedre dødsdagen enn den dag en blir født.

2 Bedre er det å gå til sørgehus enn til gjestebudshus, fordi i sørgehuset ender hvert menneskes liv, og den som lever, legger sig det på hjerte.

3 Bedre er gremmelse enn latter; for mens ansiktet er sørgmodig, er hjertet vel til mote.

4 De vises hjerte er i sorgens hus, men dårenes hjerte i gledens hus.

5 Bedre er det å høre skjenn av en vis enn å høre sang av dårer;

6 for som tornene spraker under gryten, så er det når dåren ler; også dette er tomhet.

7 For urettmessig vinning gjør den vise til dåre, og bestikkelse ødelegger hjertet.

8 Bedre er enden på en ting enn begynnelsen, bedre å være tålmodig enn overmodig.

9 Vær ikke for hastig i din ånd til å vredes; for vreden bor i dårers barm.

10 Si ikke: Hvorav kommer det at de fremfarne dager var bedre enn de som nu er? For det er ikke av visdom du spør om det.

11 Visdom er jevngod med arvegods, ja ennu ypperligere for dem som ser solen;

12 for å være i visdommens skygge er som å være i skyggen av rikdom, men kunnskapens fortrin er at visdommen holder sin eier i live.

13 Se på Guds verk! For hvem kan gjøre rett det som han har gjort kroket?

14 På en god dag skal du være ved godt mot, og på en ond dag skal du tenke på at Gud har gjort den og, like så vel som den andre, forat mennesket ikke skal finne noget efter sig*. / {* d.e. ikke skal vite noget av hvad som skal skje efter ham.}

15 Alt dette har jeg sett i mitt tomme liv: Mangen rettferdig går til grunne tross sin rettferdighet, og mangen ugudelig lever lenge tross sin ondskap.

16 Vær ikke altfor rettferdig og te dig ikke overvettes vis! hvorfor vil du ødelegge dig selv*? / {* nemlig ved fariseisk egenrettferdighet og selvklokskap; LUK 18, 11.}

17 Vær ikke altfor urettferdig*, og vær ikke en dåre! Hvorfor vil du dø før tiden? / {* All synd kan du vel ikke undgå (FRK 7, 20. 1KG 8, 46. JAK 3, 2.), men tro ikke derfor at du kan overgi dig til det onde.}

18 Det er godt at du holder fast ved det ene, men du skal heller ikke slippe det andre; for den som frykter Gud, finner en utvei av alt dette.

19 Visdommen er et sterkere vern for den vise enn ti mektige menn i en by;

20 for det finnes ikke et rettferdig menneske på jorden, som bare gjør godt og aldri synder.

21 Akt heller ikke på alt det folk sier, ellers kunde du få høre din tjener banne dig!

22 For du vet jo med dig selv at også du mange ganger har bannet andre.

23 Alt dette har jeg prøvd med visdom; Jeg sa: Jeg vil vinne visdom, men den er ennu langt borte fra mig.

24 Det som er langt borte og dypt, dypt skjult - hvem kan finne det?

25 Jeg så mig om, og min attrå var å vinne kunnskap og å granske og søke efter visdom og klokskap og å forstå at ugudelighet er dårskap, og at dårskapen er galskap.

26 Og jeg fant noget som er bitrere enn døden: kvinnen - hun er et garn og hennes hjerte en snare, og hennes hender er lenker; den som tekkes Gud, slipper fra henne, men synderen blir fanget av henne.

27 Se, dette fant jeg ut, sier predikeren, idet jeg la det ene til det andre for å finne hovedsummen.

28 Det som jeg stadig har søkt, men ikke har funnet, det er: En mann har jeg funnet blandt tusen, men en kvinne har jeg ikke funnet blandt dem alle.

29 Se, dette er det eneste jeg har funnet ut, at Gud skapte mennesket som det skulde være, men de søker mange kunster.