1 Io dunque, il carcerato nel Signore, vi esorto a condurvi in modo degno della vocazione che vi è stata rivolta,

2 con ogni umiltà e mansuetudine, con longanimità, sopportandovi gli uni gli altri con amore,

3 studiandovi di conservare l’unità dello Spirito col vincolo della pace.

4 V’è un corpo unico ed un unico Spirito, come pure siete stati chiamati ad un’unica speranza, quella della vostra vocazione.

5 V’è un solo Signore, una sola fede, un solo battesimo,

6 un Dio unico e Padre di tutti, che è sopra tutti, fra tutti ed in tutti.

7 Ma a ciascun di noi la grazia è stata data secondo la misura del dono largito da Cristo.

8 Egli è per questo che è detto: Salito in alto, egli ha menato in cattività un gran numero di prigioni ed ha fatto dei doni agli uomini.

9 Or questo è salito che cosa vuol dire se non che egli era anche disceso nelle parti più basse della terra?

10 Colui che è disceso, è lo stesso che è salito al di sopra di tutti i cieli, affinché riempisse ogni cosa.

11 Ed è lui che ha dato gli uni, come apostoli; gli altri, come profeti; gli altri, come evangelisti; gli altri, come pastori e dottori,

12 per il perfezionamento dei santi, per l’opera del ministerio, per la edificazione del corpo di Cristo,

13 finché tutti siamo arrivati all’unità della fede e della piena conoscenza del Figliuol di Dio, allo stato d’uomini fatti, all’altezza della statura perfetta di Cristo;

14 affinché non siamo più dei bambini, sballottati e portati qua e là da ogni vento di dottrina, per la frode degli uomini, per l’astuzia loro nelle arti seduttrici dell’errore,

15 ma che, seguitando verità in carità, noi cresciamo in ogni cosa verso colui che è il capo, cioè Cristo.

16 Da lui tutto il corpo ben collegato e ben connesso mediante l’aiuto fornito da tutte le giunture, trae il proprio sviluppo nella misura del vigore d’ogni singola parte, per edificar se stesso nell’amore.

17 Questo dunque io dico ed attesto nel Signore, che non vi conduciate più come si conducono i pagani nella vanità de’ loro pensieri,

18 con l’intelligenza ottenebrata, estranei alla vita di Dio, a motivo della ignoranza che è in loro, a motivo dell’induramento del cuor loro.

19 Essi, avendo perduto ogni sentimento, si sono abbandonati alla dissolutezza fino a commettere ogni sorta di impurità con insaziabile avidità.

20 Ma quant’è a voi, non è così che avete imparato a conoscer Cristo.

21 Se pur l’avete udito ed in lui siete stati ammaestrati secondo la verità che è in Gesù,

22 avete imparato, per quanto concerne la vostra condotta di prima, a spogliarvi del vecchio uomo che si corrompe seguendo le passioni ingannatrici;

23 ad essere invece rinnovati nello spirito della vostra mente,

24 e a rivestire l’uomo nuovo che è creato all’immagine di Dio nella giustizia e nella santità che procedono dalla verità.

25 Perciò, bandita la menzogna, ognuno dica la verità al suo prossimo perché siamo membra gli uni degli altri.

26 Adiratevi e non peccate; il sole non tramonti sopra il vostro cruccio

27 e non fate posto al diavolo.

28 Chi rubava non rubi più, ma s’affatichi piuttosto a lavorare onestamente con le proprie mani, onde abbia di che far parte a colui che ha bisogno.

29 Niuna mala parola esca dalla vostra bocca; ma se ne avete alcuna buona che edifichi, secondo il bisogno, ditela, affinché conferisca grazia a chi l’ascolta.

30 E non contristate lo Spirito Santo di Dio col quale siete stati suggellati per il giorno della redenzione.

31 Sia tolta via da voi ogni amarezza, ogni cruccio ed ira e clamore e parola offensiva con ogni sorta di malignità.

32 Siate invece gli uni verso gli altri benigni, misericordiosi, perdonandovi a vicenda, come anche Dio vi ha perdonati in Cristo.

1 Jeg formaner eder altså, jeg, den fangne i Herren, at I vandrer så som verdig er for det kall som I er kalt med,

2 med all ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så I tåler hverandre i kjærlighet,

3 idet I legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd.

4 Ett legeme og én Ånd, likesom I og er kalt med ett håp i eders kall;

5 én Herre, én tro, én dåp,

6 én Gud og alles Fader, han som er over alle og gjennem alle og i alle.

7 Men hver og en av oss er nåden gitt efter det mål som Kristi gave tilmåles med.

8 Derfor sier Skriften: Han fór op i det høie og bortførte fanger, han gav menneskene gaver.

9 Men dette: Han fór op, hvad er det uten at han først fór ned til jordens lavere deler?

10 Han som fór ned, er den samme som fór op over alle himler for å fylle alt.

11 Og det er han som gav oss nogen til apostler, nogen til profeter, nogen til evangelister, nogen til hyrder og lærere,

12 forat de hellige kunde bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes opbyggelse,

13 inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde,

14 forat vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive om av ethvert lærdoms vær ved menneskenes spill, ved kløkt i villfarelsens kunster,

15 men at vi, sannheten tro i kjærlighet, i alle måter skal vokse op til ham som er hovedet, Kristus,

16 av hvem hele legemet sammenføies og sammenknyttes ved hvert bånd som han gir, og vokser sin vekst som legeme til sin opbyggelse i kjærlighet, alt efter den virksomhet som er tilmålt hver del især.

17 Dette sier jeg da og vidner i Herren at I ikke lenger skal vandre som hedningene vandrer i sitt sinns tomhet,

18 formørket i sin tanke, fremmedgjort for Guds liv ved den vankundighet som er i dem på grunn av deres hjertes forherdelse,

19 de som følelsesløse har overgitt sig til skamløshet, så de driver all urenhet tillikemed havesyke.

20 Men I har ikke lært Kristus således å kjenne,

21 om I ellers har hørt om ham og er blitt oplært i ham, således som sannhet er i Jesus,

22 at I efter eders forrige ferd skal avlegge det gamle menneske, som forderves ved de dårende lyster,

23 men fornyes i eders sinns ånd

24 og iklæ eder det nye menneske, som er skapt efter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet.

25 Derfor, avlegg løgnen og tal sannhet, enhver med sin næste, fordi vi er hverandres lemmer!

26 Om I vredes, da synd ikke; la ikke solen gå ned over eders vrede,

27 og gi ikke djevelen rum!

28 Den som stjal, stjele ikke lenger, men arbeide heller, idet han gjør noget godt med sine hender, forat han kan ha noget å gi til den som trenger.

29 Ingen råtten tale gå ut av eders munn, men sådan tale som er god til nødvendig opbyggelse, så den kan være til gagn for dem som hører på;

30 og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, han som I har fått til innsegl til forløsningens dag!

31 Allslags bitterhet og hissighet og vrede og skrik og spott være langt borte fra eder, likesom all ondskap;

32 men vær gode mot hverandre, barmhjertige, så I tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt eder i Kristus!