1 Emlékezzél meg Uram, mi esett meg rajtunk; tekintsd meg és lásd meg gyalázatunkat!
2 A mi örökségünk idegenekre szállt; házaink a jövevényekéi.
3 Apátlan árvák lettünk; anyáink, mint az özvegyek.
4 Vizünket pénzért iszszuk, tûzifánkat áron kapjuk.
5 Nyakunknál fogva hajtatunk; elfáradtunk, nincsen nyugtunk.
6 Égyiptomnak adtunk kezet, az assziroknak, hogy jóllakjunk kenyérrel.
7 Apáink vétkeztek; nincsenek; mi hordozzuk vétkeiket.
8 Szolgák uralkodnak rajtunk; nincs a ki megszabadítson kezökbõl.
9 Életünk veszélyeztetésével szerezzük kenyerünket a pusztában levõ fegyver miatt.
10 Bõrünk, mint a kemencze, megfeketedett az éhség lázától.
11 Az asszonyokat meggyalázták Sionban, a szûzeket Júda városaiban.
12 A fejedelmeket kezökkel akasztották fel; a vének orczáit nem becsülik.
13 Az ifjak a kézi malmot hordozzák, és a gyermekek a fahordásban botlanak el.
14 A vének eltüntek a kapuból, [megszüntek] az ifjak énekelni.
15 Oda van a mi szívünk öröme, gyászra fordult a mi körtánczunk.
16 Elesett a mi fejünknek koronája, jaj most nékünk mert vétkeztünk!
17 Ezért lett beteg a mi szívünk, ezekért homályosodtak meg a mi szemeink;
18 A Sion hegyéért, hogy elpusztult; rókák futkosnak azon!
19 Te Uram örökké megmaradsz; a te királyi széked nemzedékrõl nemzedékre!
20 Miért feledkezel el örökre mi rólunk? [miért] hagysz el minket hosszú idõre?
21 Téríts vissza Uram magadhoz és visszatérünk; újítsd meg a mi napjainkat, mint régen.
22 Mert bizony-bizony megvetettél minket; megharagudtál ránk felettébb!
1 Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!
2 Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.
3 Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.
4 Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.
5 Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.
6 Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.
7 Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.
8 Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.
9 Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.
10 Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.
11 Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.
12 Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.
13 Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.
14 De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.
15 Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.
16 Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.
17 Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,
18 for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.
19 Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.
20 Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?
21 Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!
22 For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?