Publicidade

Jó 16

1 Y RESPONDIO Job, y dijo:2 Muchas veces he oído cosas como estas: Consoladores molestos sois todos vosotros.3 ¿Tendrán fin las palabras ventosas? O ¿qué te animará á responder?4 También yo hablaría como vosotros. Ojalá vuestra alma estuviera en lugar de la mía, Que yo os tendría compañía en las palabras, Y sobre vosotros movería mi cabeza.5 Mas yo os alentaría con mis palabras, Y la consolación de mis labios apaciguaría el dolor vuestro.6 Si hablo, mi dolor no cesa; Y si dejo de hablar, no se aparta de mí.7 Empero ahora me ha fatigado: Has tú asolado toda mi compañía.8 Tú me has arrugado; testigo es mi flacura, Que se levanta contra mí para testificar en mi rostro.9 Su furor me destrizó, y me ha sido contrario: Crujió sus dientes contra mí; Contra mí aguzó sus ojos mi enemigo.10 Abrieron contra mí su boca; Hirieron mis mejillas con afrenta; Contra mí se juntaron todos.11 Hame entregado Dios al mentiroso, Y en las manos de los impíos me hizo estremecer.12 Próspero estaba, y desmenuzóme: Y arrebatóme por la cerviz, y despedazóme, Y púsome por blanco suyo.13 Cercáronme sus flecheros, Partió mis riñones, y no perdonó: Mi hiel derramó por tierra.14 Quebrantóme de quebranto sobre quebranto; Corrió contra mí como un gigante.15 Yo cosí saco sobre mi piel, Y cargué mi cabeza de polvo.16 Mi rostro está enlodado con lloro, Y mis párpados entenebrecidos:17 A pesar de no haber iniquidad en mis manos, Y de haber sido mi oración pura.18 Oh tierra! no cubras mi sangre, Y no haya lugar á mi clamor.19 Mas he aquí que en los cielos está mi testigo, Y mi testimonio en las alturas.20 Disputadores son mis amigos: Mas á Dios destilarán mis ojos.21 Ojalá pudiese disputar el hombre con Dios, Como con su prójimo!22 Mas los años contados vendrán, Y yo iré el camino por donde no volveré.

1 Da tok Job til orde og sa:2 Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.3 Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?4 Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;5 jeg kunde styrke eder med min munn*, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte. / {* d.e. med tomme ord.}6 Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?7 Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.8 Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.9 Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.10 De* spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig. / {* mine fiender, JBS 16, 11.}11 Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.12 Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.13 Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.14 Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.15 Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet*; / {* d.e. opgitt min makt og høihet.}16 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.17 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.18 Å jord, dekk ikke mitt blod*, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser! / {* JES 26, 21. 1MO 4, 10.}19 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.20 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,21 at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;22 for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.

Publicidade

Veja também

Publicidade