1 ¿SACARAS tú al leviathán con el anzuelo, O con la cuerda que le echares en su lengua?
2 ¿Pondrás tú garfio en sus narices, Y horadarás con espinas su quijada?
3 ¿Multiplicará él ruegos para contigo? ¿Hablaráte él lisonjas?
4 ¿Hará concierto contigo Para que lo tomes por siervo perpetuo?
5 ¿Jugarás tú con él como con pájaro, O lo atarás para tus niñas?
6 ¿Harán de él banquete los compañeros? ¿Partiránlo entre los mercaderes?
7 ¿Cortarás tú con cuchillo su cuero, O con asta de pescadores su cabeza?
8 Pon tu mano sobre él; Te acordarás de la batalla, y nunca más tornarás.
9 He aquí que la esperanza acerca de él será burlada; Porque aun á su sola vista se desmayarán.
10 Nadie hay tan osado que lo despierte: ¿Quién pues podrá estar delante de mí?
11 ¿Quién me ha anticipado, para que yo restituya? Todo lo que hay debajo del cielo es mío.
12 Yo no callaré sus miembros, Ni lo de sus fuerzas y la gracia de su disposición.
13 ¿Quién descubrirá la delantera de su vestidura? ¿Quién se llegará á él con freno doble?
14 ¿Quién abrirá las puertas de su rostro? Los órdenes de sus dientes espantan.
15 La gloria de su vestido son escudos fuertes, Cerrados entre sí estrechamente.
16 El uno se junta con el otro, Que viento no entra entre ellos.
17 Pegado está el uno con el otro, Están trabados entre sí, que no se pueden apartar.
18 Con sus estornudos encienden lumbre, Y sus ojos son como los párpados del alba.
19 De su boca salen hachas de fuego, Centellas de fuego proceden.
20 De sus narices sale humo, Como de una olla ó caldero que hierve.
21 Su aliento enciende los carbones, Y de su boca sale llama.
22 En su cerviz mora la fortaleza, Y espárcese el desaliento delante de él.
23 Las partes momias de su carne están apretadas: Están en él firmes, y no se mueven.
24 Su corazón es firme como una piedra, Y fuerte como la muela de abajo.
25 De su grandeza tienen temor los fuertes, Y á causa de su desfallecimiento hacen por purificarse.
26 Cuando alguno lo alcanzare, ni espada, Ni lanza, ni dardo, ni coselete durará.
27 El hierro estima por pajas, Y el acero por leño podrido.
28 Saeta no le hace huir; Las piedras de honda se le tornan aristas.
29 Tiene toda arma por hojarascas, Y del blandir de la pica se burla.
30 Por debajo tiene agudas conchas; Imprime su agudez en el suelo.
31 Hace hervir como una olla la profunda mar, Y tórnala como una olla de ungüento.
32 En pos de sí hace resplandecer la senda, Que parece que la mar es cana.
33 No hay sobre la tierra su semejante, Hecho para nada temer.
34 Menosprecia toda cosa alta: Es rey sobre todos los soberbios.
1 Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?
2 Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.
3 Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.
4 Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?
5 Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.
6 Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.
7 De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.
8 Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.
9 Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.
10 Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.
11 Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.
12 Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.
13 På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.
14 Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.
15 Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.
16 Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.
17 Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.
18 Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.
19 Buens sønn* jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den. / {* pilen.}
20 Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.
21 På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.
22 Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.
23 Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.
24 Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.
25 Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.