1 Aproximaram-se os dias em que Davi havia de morrer, e deu ele ordem a seu filho Salomão, dizendo:

2 Eu vou indo pelo caminho de toda a terra. Esforça-te, porta-te varonilmente

3 e cumpre o serviço que é devido a Jeová teu Deus, andando pelos seus caminhos, guardando os seus estatutos, os seus mandamentos e os seus juízos, e os seus testemunhos, conforme está escrito na lei de Moisés, para que prosperes em tudo o que fizeres, e por onde quer que fores,

4 a fim de que Jeová confirme a sua palavra que falou acerca de mim, dizendo: Se teus filhos vigiarem sobre os seus caminhos, andando diante de mim em verdade, de todo o seu coração e de toda a sua alma, não te faltará, disse ele, sucessor ao trono de Israel.

5 Tu sabes também o que me fez Joabe, filho de Zeruia, a saber, o que fez aos dois generais do exército, a Abner, filho de Ner, e a Amasa, filho de Jeter, aos quais ele matou, e em tempo de paz derramou o sangue de guerra, tingindo o cinto que trazia sobre os rins, e os sapatos que tinha nos pés.

6 Faze conforme a tua sabedoria e não permitas que as suas cãs desçam em paz à sepultura.

7 Porém usa de misericórdia com os filhos de Barzilai gileadita, e sejam eles do número dos que comem à tua mesa, porque assim se houveram comigo, quando eu fugia de diante de Absalão, teu irmão.

8 Eis que também contigo está Simei, filho de Gera, homem benjamita, de Baurim, que me amaldiçoou com uma cruel maldição no dia em que eu ia a Maanaim. Mas ele desceu a encontrar-se comigo junto ao Jordão, e eu lhe jurei por Jeová, dizendo: Não te matarei à espada.

9 Agora não o tenhas por inocente, porque és homem sábio; saberás o que lhe hás de fazer, e farás que as suas cãs não desçam sem sangue à sepultura.

10 Davi dormiu com seus pais, e foi sepultado na cidade de Davi.

11 Os dias que Davi reinou sobre Israel, foram quarenta anos: em Hebrom reinou sete anos, e em Jerusalém reinou trinta e três anos.

12 Salomão sentou-se no trono de seu pai Davi, e o seu reino fortificou-se sobremaneira.

13 Então foi Adonias, filho de Hagite, ter com Bate-Seba, mãe de Salomão, que lhe perguntou: É de paz a tua vinda? Respondeu ele: É de paz.

14 E acrescentou: Tenho alguma cousa que te dizer. Ela tornou: Dize-a.

15 Então ele disse: Tu sabes que o reino era meu, e que todo o Israel me tinha escolhido com preferência para reinar; contudo o reino foi transferido e passou a ser de meu irmão, porque Jeová lho deu.

16 Agora uma só cousa te peço, não ma recuses. Ela lhe disse: Fala.

17 Ele disse: Fala ao rei Salomão (pois não to recusará) que me dê por mulher a Abisague sunamita.

18 Bate-Seba respondeu: Pois bem, eu falarei por ti ao rei.

19 Portanto Bate-Seba foi ter com o rei Salomão, para lhe falar por Adonias. O rei levantou-se para a receber, e fez-lhe uma reverência, sentou-se no seu trono, e mandou pôr um trono para a rainha-mãe, que se assentou à sua direita.

20 Disse ela: É só uma pequena cousa que eu te peço; não ma recuses. O rei respondeu-lhe: Pede, minha mãe; pois não ta recusarei.

21 Ela disse: Dê-se Abisague sunamita por mulher a Adonias, teu irmão.

22 Respondeu o rei Salomão à sua mãe: Por que pedes tu a Abisague sunamita para Adonias? pede também para ele o reino (pois é meu irmão mais velho), sim para ele, e para o sacerdote Abiatar, e para Joabe, filho de Zeruia.

23 Jurou o rei Salomão por Jeová, dizendo: Assim me faça Deus, e ainda mais, se Adonias não falou esta palavra contra a sua própria vida.

24 Agora juro pela vida de Jeová que me estabeleceu, e me colocou no trono de Davi, meu pai, fazendo-me uma casa, como prometeu, que hoje será morto Adonias.

25 O rei Salomão deu ordem a Benaia, filho de Joiada, o qual o agrediu de modo que morreu.

26 Disse também o rei ao sacerdote Abiatar: Vai-te para Anatote, para os teus campos; porque és digno de morte. Eu te não tirarei a vida hoje, porque levaste a arca do Senhor Jeová diante de meu pai Davi, e porque foste afligido em todas as aflições de meu pai.

27 Expulsou Salomão a Abiatar, para que não fosse sacerdote de Jeová, a fim de se cumprir a palavra que Jeová tinha proferido em Silo acerca da casa de Eli.

28 Chegando esta notícia a Joabe (pois Joabe tinha seguido o partido de Adonias, ainda que não seguiu o de Absalão), fugiu ele para a Tenda de Jeová, e abraçou-se com os chifres do altar.

29 Foi dito ao rei Salomão: Joabe fugiu para a Tenda de Jeová, e eis que está junto ao altar. Salomão mandou a Benaia, filho de Joiada, dizendo: Vai, fere-o.

30 Foi Benaia à Tenda de Jeová e disse-lhe: Assim diz o rei: Sai para fora. Respondeu Joabe: Não sairei, porém hei de morrer aqui. Benaia deu parte disto ao rei, dizendo: Assim falou Joabe e assim me respondeu.

31 Disse-lhe o rei: Faze como ele te disse. Mata-o e sepulta-o, para que tires de sobre mim e de sobre a casa de meu pai o sangue que Joabe sem causa derramou.

32 Jeová fará recair o sangue dele sobre a sua cabeça, porque deu sobre dois homens mais justos e melhores do que ele e, sem meu pai Davi o saber, matou à espada a Abner, filho de Ner, e general do exército de Israel, e a Amasa, filho de Jeter e general do exército de Judá.

33 Assim o sangue destes recairá para sempre sobre a cabeça de Joabe, e sobre a cabeça da sua descendência; mas a Davi, e à sua descendência, e à sua casa, e ao seu trono, dê Jeová paz para sempre.

34 Subiu Benaia, filho de Joiada, agrediu a Joabe, e matou-o. Joabe foi sepultado em sua casa no deserto.

35 Em lugar dele constituiu o rei por general do exército, a Benaia, filho de Joiada, e em lugar de Abiatar constituiu o rei por sacerdote a Zadoque.

36 Mandou o rei também chamar a Simei, e disse-lhe: Edifica-te uma casa em Jerusalém, e habita aí, daí não saias nem para uma nem para outra parte.

37 Pois fica sabendo que, no dia em que saires, e passares a torrente de Cedrom, sem falta hás de morrer. O teu sangue recairá sobre a tua cabeça.

38 Respondeu Simei ao rei: Boa é essa palavra. Como disse o rei meu senhor, assim fará o teu servo. Simei habitou em Jerusalém muitos dias.

39 Ao fim de três anos fugiram dois dos servos de Simei para Aquis, filho de Maaca, rei de Gate. Disseram a Simei: Eis que os teus servos estão em Gate.

40 Levantou-se Simei, albardou o seu jumento, e foi a Gate ter com Aquis em busca dos seus servos; assim foi Simei e trouxe de Gate os seus servos.

41 Avisou-se a Salomão que Simei tinha ido de Jerusalém a Gate, e que tinha voltado.

42 Então mandou o rei chamar a Simei e lhe disse: Não te fiz eu jurar por Jeová, e não te protestei, dizendo: Fica sabendo que, no dia em que saires, e andares onde quer que seja, sem falta hás de morrer? e tu me respondeste: Boa é essa palavra que acabo de ouvir.

43 Por que não guardaste logo o juramento de Jeová, e a ordem que te dei?

44 Disse mais o rei a Simei: Tu sabes, e o teu coração reconhece, toda a maldade que fizeste a Davi meu pai; por isso Jeová te fará recair sobre a cabeça a tua maldade.

45 O rei Salomão será abençoado, e o trono de Davi será estabelecido perante Jeová para sempre.

46 O rei deu ordem a Benaia, filho de Joiada; este saiu, e agrediu a Simei, de modo que morreu. Estabeleceu-se o reino na mão de Salomão.

1 Da det led mot den tid at David skulde dø, bød han sin sønn Salomo og sa:

2 Jeg går all jordens vei; så vær du sterk og vær en mann!

3 Og ta vare på hvad Herren din Gud vil ha varetatt, så du vandrer på hans veier og holder hans forskrifter, hans bud og hans lover og hans vidnesbyrd, som der er skrevet i Mose lov, så du kan gå viselig frem i alt det du gjør og i alt du gir dig i ferd med,

4 forat Herren må opfylle sitt ord, det som han talte om mig da han sa: Dersom dine sønner akter vel på sin vei så de vandrer for mitt åsyn i sannhet, av hele sitt hjerte og av hele sin sjel, så skal det - sa han - aldri fattes en mann av din ætt på Israels trone.

5 Du vet og hvad Joab, Serujas sønn, har gjort mot mig - hvad han gjorde mot begge Israels hærførere, Abner, Ners sønn, og Amasa, Jeters sønn, hvorledes han drepte dem og utøste blod i fredstid som om det var krig, og lot det komme blod på beltet han hadde om sine lender, og på skoene han hadde på sine føtter, som om det var krig.

6 Gjør derfor som din visdom lærer dig, og la ikke hans grå hår fare med fred ned i dødsriket.

7 Men gileaditten Barsillais sønner skal du gjøre vel imot, og de skal være blandt dem som eter ved ditt bord; for på samme måte kom de mig i møte da jeg flyktet for din bror Absalom.

8 Så har du og benjaminitten Sime'i fra Bahurim, sønn av Gera, hos dig; det var han som bante mig så stygt den dag jeg drog til Mahana'im; men siden kom han mig i møte ned til Jordan, og jeg tilsvor ham ved Herren og sa: Jeg skal ikke la dig dø for sverdet.

9 Men la ham nu ikke bli ustraffet! Du er en vis mann og vil nok vite hvad du skal gjøre med ham, så du lar hans grå hår fare med blod ned i dødsriket.

10 Så la David sig til hvile hos sine fedre og blev begravet i Davids stad.

11 Den tid David var konge over Israel, var firti år; i Hebron regjerte han i syv år og i Jerusalem i tre og tretti år.

12 Og Salomo satt på sin far Davids trone, og hans kongedømme blev meget sterkt.

13 Men Adonja, Haggits sønn, kom inn til Batseba, Salomos mor. Hun spurte: Kommer du med fred? Han svarte: Ja!

14 Så sa han: Jeg har noget å tale med dig om. Hun sa: Tal!

15 Da sa han: Du vet at riket var mitt, og at hele Israel hadde festet sine øine på mig og ventet at jeg skulde bli konge; men kongedømmet gikk fra mig og over til min bror; det var Herren som gav ham det.

16 Og nu er det en ting jeg vil be dig om; du må ikke vise mig bort! Hun svarte: Tal!

17 Da sa han: Bed kong Salomo - for dig viser han ikke bort - at han vil gi mig Abisag fra Sunem til hustru!

18 Batseba svarte: Godt, jeg skal tale til kongen for dig.

19 Så gikk Batseba inn til kong Salomo for å tale til ham for Adonja, og kongen stod op og gikk henne i møte og bøide sig dypt for henne. Derefter satte han sig på sin trone, og det blev satt frem en trone for kongens mor, og hun satte sig ved hans høire side.

20 Hun sa: Det er bare en eneste liten ting jeg vil be dig om; du må ikke vise mig bort! Kongen svarte: Kom du med din bønn, mor! Jeg skal ikke vise dig bort.

21 Da sa hun: La din bror Adonja få Abisag fra Sunem til hustru!

22 Men kong Salomo svarte sin mor: Hvorfor ber du om Abisag fra Sunem for Adonja? Bed da like så godt om riket for ham - han er jo min eldre bror - ja både for ham og for presten Abjatar og for Joab, Serujas sønn!

23 Og kong Salomo svor ved Herren og sa: Herren la det gå mig ille både nu og siden om ikke dette ord skal koste Adonja hans liv.

24 Så sant Herren lever, han som har gitt mig denne makt og satt mig på min far Davids trone, og som har bygget mig et hus, således som han har talt: Adonja skal late livet idag!

25 Så sendte kong Salomo Benaja, Jojadas sønn, avsted, og han hugg ham ned så han døde.

26 Og til presten Abjatar sa kongen: Gå til Anatot, til din gård, for du har fortjent døden; men idag vil jeg ikke la dig dø, fordi du har båret Herrens, Israels Guds ark foran min far David, og fordi du har lidt med i alt hvad min far måtte lide.

27 Så drev Salomo Abjatar bort og lot ham ikke få være Herrens prest lenger, forat Herrens ord skulde bli opfylt, det som han hadde talt mot Elis hus i Silo.

28 Da Joab fikk høre om dette, flyktet han til Herrens telt og grep fatt i alterets horn; for Joab hadde holdt med Adonja, om han enn ikke hadde holdt med Absalom.

29 Men det blev meldt kong Salomo at Joab var flyktet til Herrens telt og stod ved alteret. Da sendte Salomo Benaja, Jojadas sønn, avsted og sa: Gå og hugg ham ned!

30 Da Benaja kom til Herrens telt, sa han til ham: Så sier kongen: Gå bort herfra! Men han sa: Nei, her vil jeg dø. Og Benaja bar bud tilbake til kongen og sa: Så sa Joab, og så svarte han mig.

31 Da sa kongen til ham: Gjør som han sier, og hugg ham ned og begrav ham! Så frir du mig og min fars hus fra det uskyldige blod som Joab har utøst.

32 Og Herren skal la hans blod* komme tilbake på hans hode fordi han hugg ned to menn som var rettferdigere og bedre enn han, og drepte dem med sverdet, så min far David ikke visste om det, Abner, Ners sønn, Israels hærfører, og Amasa, Jeters sønn, Judas hærfører. / {* det av ham utøste blod.}

33 Deres blod skal komme tilbake på Joabs hode og på hans efterkommeres hode til evig tid; men David og hans efterkommere og hans hus og hans trone skal Herren gi lykke til evig tid.

34 Så gikk Benaja, Jojadas sønn, op og hugg ham ned og drepte ham, og han blev begravet ved sitt hus i ørkenen.

35 Og kongen satte Benaja, Jojadas sønn, over hæren i hans sted, og presten Sadok satte kongen i Abjatars sted.

36 Så sendte kongen bud efter Sime'i og sa til ham: Bygg dig et hus i Jerusalem og bo der og gå ikke ut derfra, hverken til det ene sted eller det annet.

37 For det skal du vite for visst, at den dag du går ut og går over bekken Kidron, skal du dø; ditt blod skal komme på ditt eget hode.

38 Da sa Sime'i til kongen: Det er rett det du sier; som min herre kongen har sagt, så skal din tjener gjøre. Og Sime'i blev boende i Jerusalem en lang tid.

39 Men da tre år var gått, hendte det at to av Sime'is tjenere rømte til kongen i Gat, Akis. sønn av Ma'aka. og det blev meldt Sime'i: Dine tjenere er i Gat.

40 Da gjorde Sime'i sig rede og salte sitt asen og drog til Akis i Gat for å lete efter sine tjenere; Sime'i drog da dit og hadde sine tjenere med sig tilbake fra Gat.

41 Men Salomo fikk vite at Sime'i var reist fra Jerusalem til Gat og var kommet tilbake.

42 Da sendte kongen bud efter Sime'i og sa til ham: Har jeg ikke svoret ved Herren og høitidelig sagt dig: Det skal du vite for visst at den dag du går ut og drar til noget annet sted, skal du dø? Og du svarte: Det er rett det du sier; jeg har hørt det.

43 Hvorfor har du da ikke holdt dig efter den ed som var svoret ved Herren, og det bud jeg gav dig?

44 Og kongen sa til Sime'i: Du kjenner selv alt det onde som ditt hjerte vet om at du har gjort mot min far David, og Herren lar nu din ondskap komme tilbake på ditt eget hode.

45 Men kong Salomo skal være velsignet, og Davids trone skal stå fast for Herrens åsyn til evig tid.

46 Så gav kongen Benaja, Jojadas sønn, sin befaling, og han gikk ut og hugg ham ned så han døde. Og kongedømmet lå trygt og fast i Salomos hånd.