1 Pela segunda vez veio a palavra de Jeová a Jonas, dizendo:

2 Levanta-te, vai à grande cidade de Nínive, e faze-lhe a pregação que eu te ordeno.

3 Levantou-se, pois, Jonas e foi a Nínive, conforme a palavra de Jeová. Ora Nínive era uma cidade em extremo grande, de três dias de jornada.

4 Jonas começou a entrar na cidade, fazendo a jornada dum dia, e clamou e disse: Ainda quarenta dias, e Nínive será subvertida.

5 Os homens de Nínive creram em Deus; proclamaram um jejum, e vestiram-se de saco, desde o maior até o menor deles.

6 Chegou a nova ao rei de Nínive; ele se levantou do seu trono, se despiu do seu manto, e, cobrindo-se de saco, se assentou sobre a cinza.

7 Ele fez apregoar e publicou em Nínive pelo decreto do rei e dos seus nobres, o que se segue: Não provem coisa alguma nem homens nem animais, nem bois nem ovelhas; não comam, nem bebam água;

8 mas sejam cobertos de saco, tanto homens como animais, e clamem fortemente a Deus; sim convertam-se cada um do seu mau caminho, e da violência que se acha nas suas mãos.

9 Quem sabe se voltará Deus e se arrependerá, e se apartará do furor da sua ira, para que não pereçamos?

10 Viu Deus o que fizeram, como se converteram de seu mau caminho; Deus arrependeu-se do mal que tinha dito lhes faria, e não o fez.

1 Og Herrens ord kom annen gang til Jonas, og det lød så:

2 Stå op, gå til Ninive, den store stad, og rop ut i den de ord som jeg vil tale til dig!

3 Og Jonas stod op og gikk til Ninive efter Herrens ord. Men Ninive var en stor stad for Gud, tre dagsreiser lang.

4 Og Jonas gikk en dagsreise inn i byen og ropte: Om firti dager skal Ninive bli omstyrtet.

5 Da trodde mennene i Ninive på Gud, og de ropte ut en faste og klædde sig i sekk, både store og små.

6 Da saken kom for Ninives konge, stod han op fra sin trone og la sin kappe av sig og svøpte sekk om sig og satte sig i asken.

7 Og han lot rope ut i Ninive: Efter kongens og hans stormenns påbud må hverken mennesker eller dyr, storfe eller småfe, smake nogen ting, ikke nyte føde og ikke drikke vann!

8 Men de skal svøpe sig i sekk, både mennesker og dyr, og de skal rope til Gud med kraft og vende om, hver fra sin onde vei og fra den urett som henger ved deres hender.

9 Hvem vet? Gud kunde da vende om og angre det, vende om fra sin brennende vrede, så vi ikke forgår.

10 Da nu Gud så det de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei, angret han det onde han hadde sagt han vilde gjøre mot dem, og han gjorde det ikke.