1 Tendo ouvido isto todos os reis que estavam além do Jordão, na região montanhosa, na Sefelá e em toda a costa do grande mar defronte do Líbano, os heteus, os amorreus, os cananeus, os ferezeus, os heveus e os jebuseus,
2 de comum acordo reuniram-se para pelejar contra Josué e contra Israel.
3 Porém os habitantes de Gibeom, tendo ouvido o que fizera Josué a Jericó e a Ai,
4 usaram de astúcia: foram e se fingiram embaixadores, carregando sobre os seus jumentos sacos velhos, e odres velhos, rotos e consertados,
5 tendo nos pés sapatos velhos e remendados, e trajando roupas velhas. Todo o pão de que se proveram era seco, e havia-se tornado bolorento.
6 Foram ter com Josué ao acampamento em Gilgal e disseram-lhe a ele e a todos os homens de Israel: Somos vindos de uma terra longínqua; fazei agora aliança conosco.
7 Responderam os homens de Israel aos heveus: Talvez habiteis entre nós; como, pois, faremos aliança convosco?
8 Tornaram a Josué: Nós somos teus servos. Então lhes perguntou Josué: Quem sois vós? donde vindes?
9 Responderam-lhe: Duma terra mui longínqua são vindos teus servos por causa do nome de Jeová teu Deus, porque temos ouvido a sua fama, e tudo o que fez no Egito,
10 e tudo quanto fez aos dois reis dos amorreus, que estavam além do Jordão, a Seom, rei de Hesbom, e a Ogue, rei de Basã, que estava em Astarote.
11 Os nossos anciãos e todos os habitantes da nossa terra nos disseram: Tomai nas mãos provisão para o caminho, e ide-lhes ao encontro, e dizei-lhes: Nós somos vossos servos; fazei agora aliança conosco.
12 Este nosso pão tomamo-lo quente das nossas casas para a nossa provisão no dia em que saímos para ir ter convosco; mas eis que agora está seco, e já se tornou bolorento;
13 estes odres que enchemos de vinho, eram novos, e eis que agora são rotos; estes nossos vestidos e os nossos sapatos já se envelheceram em razão do mui longo caminho.
14 Os homens tomaram da provisão deles, e não pediram conselhos à boca de Jeová.
15 Josué também fez paz com eles, e estabeleceu uma aliança para lhes poupar a vida; e os príncipes da congregação lhes juraram.
16 Ao fim de três dias depois de terem feito aliança com eles, ouviram que eram os seus vizinhos, e que moravam no meio deles.
17 Tendo partido os filhos de Israel, chegaram no terceiro dia às cidades deles. Ora as suas cidades eram Gibeom, Quefira, Beerote e Quiriate-Jearim.
18 Os filhos de Israel não os feriram, porque os príncipes da congregação lhes haviam jurado por Jeová, Deus de Israel. Então toda a congregação murmurou contra os príncipes.
19 Mas todos os príncipes disseram a toda a congregação: Nós lhes juramos por Jeová, Deus de Israel; agora não os podemos tocar.
20 Isso lhes faremos, e os deixaremos viver, para que não venha grande ira sobre nós, por faltarmos ao juramento que lhes fizemos.
21 Disseram-lhes os príncipes: Vivam. Assim se tornaram rachadores de lenha e tiradores de água para toda a congregação, como os príncipes lhes haviam dito.
22 Chamou-os Josué, e disse-lhes: Por que nos enganastes, dizendo: Nós habitamos mui longe de vós; quando habitais entre nós?
23 Agora sois malditos, e dentre vós nunca deixará de haver escravos, rachadores de lenha e tiradores de água, para a casa do meu Deus.
24 Então responderam a Josué: Foi anunciado aos teus servos, como Jeová teu Deus ordenou aos seu servo Moisés que vos desse toda a terra, e que destruísse diante de vós todos os habitantes da mesma; por isso temíamos de vós pelas nossas vidas, e fizemos isto.
25 Eis que agora estamos nas tuas mãos; faze-nos o que te parecer bom e justo que se nos faça.
26 Assim lhes fez, e livrou-os das mãos dos filhos de Israel, de sorte que os não mataram.
27 Nesse dia Josué fê-los rachadores de lenha e tiradores de água para a congregação, e para o altar de Jeová, no lugar que escolhesse, como se vê até o dia de hoje.
1 Da de nu fikk høre dette alle kongene som bodde vestenfor Jordan, i fjellbygdene og i lavlandet og på hele kysten av det store hav til midt for Libanon - hetittene og amorittene, kana'anittene, ferisittene, hevittene og jebusittene -
2 da samlet de sig alle som én for å stride mot Josva og Israel.
3 Men da innbyggerne i Gibeon hørte hvad Josva hadde gjort med Jeriko og Ai,
4 da gikk de på sin side frem med list: De tok avsted og gav sig ut for sendebud; de la utslitte sekker på sine asener og utslitte, sprukne og bøtede vinsekker;
5 de tok utslitte og lappede sko på sine føtter og hadde utslitte klær på sig, og alt brødet de hadde til reisekost, var tørt og smuldret.
6 Således drog de til Josva i leiren ved Gilgal og sa til ham og Israels menn: Vi kommer fra et land langt borte; gjør nu en pakt med oss!
7 Da sa Israels menn til hevittene: Kanskje bor I her midt iblandt oss; hvorledes kan vi da gjøre nogen pakt med eder?
8 Da sa de til Josva: Vi vil være dine tjenere. Og Josva sa til dem: Hvem er I, og hvor kommer I fra?
9 De svarte: Dine tjenere kommer fra et land langt, langt borte, for Herrens, din Guds navns skyld; for vi har hørt ryktet om ham og alt det han har gjort i Egypten,
10 og alt det han har gjort med begge amoritter-kongene østenfor Jordan, Sihon, kongen i Hesbon, og Og, kongen i Basan, som bodde i Astarot.
11 Derfor sa våre eldste og alle vårt lands innbyggere til oss: Ta reisekost med eder og gå dem i møte og si til dem: Vi vil være eders tjenere; gjør nu en pakt med oss!
12 Her ser I vårt brød; det var varmt da vi tok det med oss hjemmefra til reisekost den dag vi drog avsted til eder, men se nu hvor tørt og smuldret det er!
13 Og her ser I våre vinsekker; de var nye da vi fylte dem, men nu er de sprukket! Og her ser I våre klær og våre sko; de er blitt utslitt på denne lange, lange reise.
14 Da tok mennene og smakte på deres reisekost; men Herren spurte de ikke til råds.
15 Og Josva tilsa dem fred og gjorde pakt med dem om at de skulde få leve; og menighetens høvdinger tilsvor dem det.
16 Men da tre dager var gått efterat de hadde gjort pakt med dem, fikk de vite at de hørte hjemme der i nærheten og bodde midt iblandt dem.
17 For da Israels barn brøt op, kom de den tredje dag til deres byer; det var Gibeon og Hakkefira og Be'erot og Kirjat-Jearim.
18 Men Israels barn slo dem ikke ihjel, fordi menighetens høvdinger hadde tilsvoret dem fred ved Herren, Israels Gud. Da knurret hele menigheten mot høvdingene;
19 men alle høvdingene sa til hele menigheten: Vi har tilsvoret dem fred ved Herren, Israels Gud, og nu kan vi ikke legge hånd på dem.
20 Således vil vi gjøre med dem: Vi vil la dem få leve, forat det ikke skal komme vrede over oss for den eds skyld som vi har svoret dem.
21 Høvdingene sa altså til dem*: De skal få leve. Så blev de vedhuggere og vannbærere for hele menigheten, således som høvdingene hadde sagt til dem*. / {* Israels menighet.}
22 Da kalte Josva dem for sig og sa til dem: Hvorfor narret I oss og sa: Vi bor langt, langt borte fra eder, og så bor I midt iblandt oss?
23 Derfor skal I nu være forbannet; ingen av eder skal slippe for å være træl og hugge ved og bære vann til min Guds hus.
24 De svarte Josva og sa: Dine tjenere hadde fått vite at Herren din Gud hadde sagt til Moses, sin tjener, at han vilde gi eder hele landet og utrydde alle landets innbyggere for eder; da blev vi så redde for at I skulde ta vårt liv; derfor gjorde vi dette.
25 Men nu er vi i din hånd; gjør med oss som det er godt og rett i dine øine!
26 Og han gjorde således* med dem; han reddet dem av Israels barns hånd, så de ikke slo dem ihjel; / {* JOS 9, 21.}
27 men Josva gjorde dem på den samme dag til vedhuggere og vannbærere for menigheten og for Herrens alter, på det sted han vilde utvelge, og det har de vært til denne dag.