1 Depois disso, houve uma festa dos judeus, e Jesus subiu a Jerusalém.

2 Há em Jerusalém, junto à porta das Ovelhas, um tanque, chamado em hebraico Betesda, que tem cinco pórticos.

3 Nestes pórticos jazia um grande número de enfermos, de cegos, de coxos e de paralíticos, que esperavam o movimento da água.

4 {Pois de tempos em tempos um anjo do Senhor descia ao tanque e a água se punha em movimento. E o primeiro que entrasse no tanque, depois da agitação da água, ficava curado de qualquer doença que tivesse.}

5 Estava ali um homem enfermo havia trinta e oito anos.

6 Vendo-o deitado e sabendo que já havia muito tempo que estava enfermo, perguntou-lhe Jesus: Queres ficar curado?

7 O enfermo respondeu-lhe: Senhor, não tenho ninguém que me ponha no tanque, quando a água é agitada; enquanto vou, já outro desceu antes de mim.

8 Ordenou-lhe Jesus: Levanta-te, toma o teu leito e anda.

9 No mesmo instante, aquele homem ficou curado, tomou o seu leito e foi andando. Ora, aquele dia era sábado.

10 E os judeus diziam ao homem curado: E sábado, não te é permitido carregar o teu leito.

11 Respondeu-lhes ele: Aquele que me curou disse: Toma o teu leito e anda.

12 Perguntaram-lhe eles: Quem é o homem que te disse: Toma o teu leito e anda?

13 O que havia sido curado, porém, não sabia quem era, porque Jesus se havia retirado da multidão que estava naquele lugar.

14 Mais tarde, Jesus o achou no templo e lhe disse: Eis que ficaste são; já não peques, para não te acontecer coisa pior.

15 Aquele homem foi então contar aos judeus que fora Jesus quem o havia curado.

16 Por esse motivo, os judeus perseguiam Jesus, porque fazia esses milagres no dia de sábado.

17 Mas ele lhes disse: Meu Pai continua agindo até agora, e eu ajo também.

18 Por esta razão os judeus, com maior ardor, procuravam tirar-lhe a vida, porque não somente violava o repouso do sábado, mas afirmava ainda que Deus era seu Pai e se fazia igual a Deus.

19 Jesus tomou a palavra e disse-lhes: Em verdade, em verdade vos digo: o Filho de si mesmo não pode fazer coisa alguma; ele só faz o que vê fazer o Pai; e tudo o que o Pai faz, o faz também semelhantemente o Filho.

20 Pois o Pai ama o Filho e mostra-lhe tudo o que faz; e maiores obras do que esta lhe mostrará, para que fiqueis admirados.

21 Com efeito, como o Pai ressuscita os mortos e lhes dá vida, assim também o Filho dá vida a quem ele quer.

22 Assim também o Pai não julga ninguém, mas entregou todo o julgamento ao Filho.

23 Desse modo, todos honrarão o Filho, bem como honram o Pai. Aquele que não honra o Filho, não honra o Pai, que o enviou.

24 Em verdade, em verdade vos digo: quem ouve a minha palavra e crê naquele que me enviou tem a vida eterna e não incorre na condenação, mas passou da morte para a vida.

25 Em verdade, em verdade vos digo: vem a hora, e já está aí, em que os mortos ouvirão a voz do Filho de Deus; e os que a ouvirem viverão.

26 Pois como o Pai tem a vida em si mesmo, assim também deu ao Filho o ter a vida em si mesmo,

27 e lhe conferiu o poder de julgar, porque é o Filho do Homem.

28 Não vos maravilheis disso, porque vem a hora em que todos os que se acham nos sepulcros sairão deles ao som de sua voz:

29 os que praticaram o bem irão para a ressurreição da vida, e aqueles que praticaram o mal ressuscitarão para serem condenados.

30 De mim mesmo não posso fazer coisa alguma. Julgo como ouço; e o meu julgamento é justo, porque não busco a minha vontade, mas a vontade daquele que me enviou.

31 Se eu der testemunho de mim mesmo, não é digno de fé o meu testemunho.

32 Há outro que dá testemunho de mim, e sei que é digno de fé o testemunho que dá de mim.

33 Vós enviastes mensageiros a João, e ele deu testemunho da verdade.

34 Não invoco, porém, o testemunho de homem algum. Digo-vos essas coisas, a fim de que sejais salvos.

35 João era uma lâmpada que arde e ilumina; vós, porém, só por uma hora quisestes alegrar-vos com a sua luz.

36 Mas tenho maior testemunho do que o de João, porque as obras que meu Pai me deu para executar - essas mesmas obras que faço - testemunham a meu respeito que o Pai me enviou.

37 E o Pai que me enviou, ele mesmo deu testemunho de mim. Vós nunca ouvistes a sua voz nem vistes a sua face...

38 e não tendes a sua palavra permanente em vós, pois não credes naquele que ele enviou.

39 Vós perscrutais as Escrituras, julgando encontrar nelas a vida eterna. Pois bem! São elas mesmas que dão testemunho de mim.

40 E vós não quereis vir a mim para que tenhais a vida...

41 Não espero a minha glória dos homens,

42 mas sei que não tendes em vós o amor de Deus.

43 Vim em nome de meu Pai, mas não me recebeis. Se vier outro em seu próprio nome, haveis de recebê-lo...

44 Como podeis crer, vós que recebeis a glória uns dos outros, e não buscais a glória que é só de Deus?

45 Não julgueis que vos hei de acusar diante do Pai; há quem vos acusa: Moisés, no qual colocais a vossa esperança.

46 Pois se crêsseis em Moisés, certamente creríeis em mim, porque ele escreveu a meu respeito.

47 Mas, se não acreditais nos seus escritos, como acreditareis nas minhas palavras?

1 Derefter var det en av jødenes høitider, og Jesus drog op til Jerusalem.

2 Men det er ved Fåreporten i Jerusalem en dam som på hebraisk heter Betesda og har fem bueganger;

3 i dem lå en mengde syke: blinde, halte, visne.

4 For en engel steg til visse tider ned i dammen og oprørte vannet. Den som da først steg ned efterat vannet var blitt oprørt, han blev helbredet, hvad sykdom han så led av.

5 Nu var der en mann som hadde vært syk i åtte og tretti år;

6 da Jesus så ham ligge der, og visste at han allerede hadde vært syk i lang tid, sa han til ham: Vil du bli frisk?

7 Den syke svarte ham: Herre! jeg har ingen til å kaste mig ned i dammen når vannet blir oprørt; og i det samme jeg kommer, stiger en annen ned før mig.

8 Jesus sier til ham: Stå op, ta din seng og gå!

9 Og straks blev mannen frisk og han tok sin seng og gikk. Men det var sabbat den dag.

10 Jødene sa da til ham som var blitt helbredet: Det er sabbat, og det er dig ikke tillatt å bære sengen.

11 Han svarte dem: Han som gjorde mig frisk, han sa til mig: Ta din seng og gå!

12 De spurte ham: Hvem er det menneske som sa til dig: Ta den og gå?

13 Men han som var blitt helbredet, visste ikke hvem det var; for Jesus hadde trukket sig tilbake, da det var meget folk på stedet.

14 Siden traff Jesus ham i templet og sa til ham: Se, du er blitt frisk; synd ikke mere, forat ikke noget verre skal vederfares dig!

15 Mannen gikk bort, og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.

16 Og derfor forfulgte jødene Jesus, fordi han gjorde dette på en sabbat.

17 Men Jesus svarte dem: Min Fader arbeider inntil nu; også jeg arbeider.

18 Derfor stod da jødene ham enn mere efter livet, fordi han ikke bare brøt sabbaten, men også kalte Gud sin Fader og gjorde sig selv Gud lik.

19 Jesus svarte da og sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Sønnen kan ikke gjøre noget av sig selv, men bare det han ser Faderen gjør; for det han gjør, det gjør Sønnen likeså;

20 for Faderen elsker Sønnen, og viser ham alt det han selv gjør; og han skal vise ham større gjerninger enn disse, forat I skal undre eder.

21 For likesom Faderen opvekker de døde og gjør levende, således gjør også Sønnen levende hvem han vil.

22 For Faderen dømmer heller ikke nogen, men har gitt Sønnen hele dommen,

23 forat alle skal ære Sønnen, likesom de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt ham.

24 Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt mig, han har evig liv og kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.

25 Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den time kommer, og er nu, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve.

26 For likesom Faderen har liv i sig selv, således har han også gitt Sønnen å ha liv i sig selv,

27 og han har gitt ham makt til å holde dom, fordi han er en menneskesønn.

28 Undre eder ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst,

29 og de skal gå ut, de som har gjort godt, til livets opstandelse, de som har gjort ondt, til dommens opstandelse.

30 Jeg kan ikke gjøre noget av mig selv; som jeg hører, så dømmer jeg, og min dom er rettferdig; for jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt mig.

31 Vidner jeg om mig selv, da er mitt vidnesbyrd ikke sant;

32 det er en annen som vidner om mig, og jeg vet at det vidnesbyrd han vidner om mig, er sant.

33 I har sendt bud til Johannes, og han har vidnet for sannheten;

34 jeg tar ikke imot vidnesbyrd av et menneske, men jeg sier dette forat I skal bli frelst.

35 Han var det brennende og skinnende lys, men I vilde bare en tid fryde eder i hans lys.

36 Men jeg har det vidnesbyrd som er større enn det Johannes har vidnet; for de gjerninger som Faderen har gitt mig å fullbyrde, selve disse gjerninger som jeg gjør, de vidner om mig at Faderen har utsendt mig.

37 Og Faderen, som har sendt mig, han har vidnet om mig; hverken har I nogensinne hørt hans røst eller sett hans skikkelse,

38 og hans ord har I ikke blivende i eder; for den han har sendt, ham tror I ikke.

39 I ransaker skriftene, fordi I tenker at i dem har I evig liv, og det er de som vidner om mig;

40 og I vil ikke komme til mig for å få liv.

41 Jeg tar ikke ære av mennesker;

42 men jeg kjenner eder og vet at I ikke har kjærligheten til Gud i eder.

43 Jeg er kommet i min Faders navn, og I tar ikke imot mig; kommer en annen i sitt eget navn, ham tar I imot.

44 Hvorledes kan I tro, I som tar ære av hverandre, og den ære som er av den eneste Gud, den søker I ikke?

45 I må ikke tenke at jeg vil anklage eder hos Faderen; det er en som anklager eder, Moses, han som I har satt eders håp til.

46 For hadde I trodd Moses, da hadde I trodd mig; for det er om mig han har skrevet;

47 men tror I ikke hans skrifter, hvorledes kan I da tro mine ord?