1 Eu sou o homem que conheceu a dor, sob a vara de seu furor.
2 Conduziu-me e me fez caminhar nas trevas e não na claridade.
3 Ele não cessa de voltar a mão todos os dias contra mim.
4 Consumiu minha carne e minha pele, partiu meus ossos.
5 Em torno de mim acumulou veneno e dor.
6 Fez-me morar nas trevas como os mortos do tempo antigo.
7 Cercou-me com muralhas sem saída, carregou-me de pesados grilhões.
8 Não obstante meus gritos e apelos sufocou a minha prece!
9 Fechou-me a vereda com pedras e obstruiu o meu caminho.
10 Foi ele para mim qual urso de emboscada, qual leão traiçoeiro.
11 Desviou-me para me dilacerar, deixando-me no abandono.
12 Retesou o arco e me tomou para alvo de suas setas.
13 Cravou em meus rins as flechas de sua aljava.
14 Tornei-me escárnio do meu povo, objeto constante de suas canções.
15 Saturou-me de amarguras, saciou-me de absinto.
16 Quebrou-me os dentes com cascalhos, mergulhou-me em cinzas.
17 A paz foi roubada de minha alma, nem sei mais o que é felicidade.
18 E eu penso: perdi minha força e minha esperança no Senhor.
19 A lembrança de meus tormentos e minhas misérias é para mim absinto e veneno.
20 A pensar nisso sem cessar, minha alma desfalece dentro de mim.
21 Eis, porém, o que vou tomar a peito para recuperar a esperança.
22 É graças ao Senhor que não fomos aniquilados, porque não se esgotou sua piedade.
23 Cada manhã ele se manifesta e grande é sua fidelidade.
24 Disse-me a alma: o Senhor é minha partilha, e assim nele confio.
25 O Senhor é bom para quem nele confia, para a alma que o procura.
26 Bom é esperar em silêncio o socorro do Senhor.
27 É bom para o homem carregar seu jugo na mocidade.
28 Permaneça só e em silêncio, quando Deus lho determinar!
29 Leve sua boca ao pó; haverá, talvez, esperança?
30 Estenda a face a quem o fere, e se farte de opróbrios!
31 Porque o Senhor não repele para sempre.
32 Após haver afligido, ele tem piedade, porque é grande sua misericórdia.
33 Não lhe alegra o coração humilhar e afligir os homens.
34 Calcar aos pés todos os cativos da terra;
35 violar o direito de um homem à face do Altíssimo;
36 lesar os direitos de outros... Não vê tudo isso o Senhor?
37 De quem se executa a ordem, sem que Deus a ordene?
38 Não é da boca do Altíssimo que procedem males e bens?
39 De que pode o homem em vida queixar-se? Que cada um se queixe de seus pecados.
40 Examinemos, escrutemos o nosso proceder, e voltemos para o Senhor.
41 Elevemos os corações, tanto quanto as mãos, para Deus lá nos céus.
42 Pecamos, recalcitramos, e não nos perdoastes.
43 Cobristes-vos de cólera para nos perseguir. Matastes sem piedade.
44 Numa nuvem vos envolvestes para impedir que a prece a atravessasse.
45 E de nós fizestes raspas, refugo das nações.
46 Contra nós abrem a boca todos os nossos inimigos.
47 Fosso e terror - é o nosso quinhão, com ruínas e desolação.
48 Rios de lágrimas correm-me dos olhos, por causa da ruína da filha de meu povo.
49 Não cessam meus olhos de chorar, porque não cessa {a desgraça},
50 até que do alto dos céus o Senhor desça seu olhar.
51 Minha alma se amargura, ao ver todas as filhas da minha cidade.
52 Caçaram-me como a um pardal os que, sem razão, me odeiam.
53 Quiseram precipitar-me no fosso rolando uma pedra sobre mim.
54 Acima de mim subiam as águas: Estou perdido!, exclamei.
55 Invoquei, Senhor, o vosso nome do profundo fosso.
56 Ouvistes-me gritar: Não aparteis do meu chamado o vosso ouvido.
57 E vós viestes no dia em que vos invoquei e dissestes: Não tenhas medo!
58 Defendestes, Senhor, a minha causa, e minha vida resgatastes.
59 Vistes, Senhor, o mal que me fizeram: fazei-me justiça.
60 Vós vedes seus projetos vingativos e suas tramas contra mim.
61 Senhor, ouvistes suas injúrias e todos os seus conluios contra mim;
62 As palavras de meus inimigos e o que sem cessar estão tramando contra mim.
63 Observai-os: sentados ou de pé, fazem de mim objeto de suas canções.
64 Dai-lhes, Senhor, a paga, o que merece o seu proceder.
65 Cegai-lhes o coração; feri-os com a vossa maldição;
66 persegui-os com vossa cólera, e exterminai-os do nosso universo, Senhor!
1 Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris.
2 Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys.
3 Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag.
4 Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben.
5 Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie.
6 På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde.
7 Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge.
8 Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn.
9 Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete.
10 En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul.
11 Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig.
12 Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil.
13 Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer.
14 Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen.
15 Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke.
16 Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken.
17 Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er,
18 og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.
19 Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!
20 Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.
21 Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe:
22 Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende.
23 Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.
24 Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.
25 Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham.
26 Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse.
27 Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom,
28 at han sitter ene og tier, når han* legger byrder på ham, / {* Herren.}
29 at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp -
30 at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån.
31 For Herren forkaster ikke til evig tid,
32 men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;
33 for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.
34 Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter,
35 bøier mannens rett for den Høiestes åsyn
36 eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?
37 Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?
38 Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?
39 Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!
40 La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!
41 La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!
42 Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.
43 Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke.
44 Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem.
45 Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene.
46 De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender.
47 Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang.
48 Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under.
49 Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile,
50 før Herrens øie ser ned fra himmelen.
51 Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld.
52 Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak.
53 De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig.
54 Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.
55 Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.
56 Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring!
57 Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke!
58 Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv.
59 Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak!
60 Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig.
61 Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig,
62 mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag.
63 Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig.
64 Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning.
65 Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del.
66 Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel.