1 Det drar op mot dig en som vil sprede dig til alle kanter; vokt festningen, sku ut på veien, styrk dine lender, samle all din kraft! 2 For Herren fører Jakobs høihet tilbake likesom Israels høihet, for ransmenn har plyndret dem og ødelagt deres vintrær. 3 Hans kjempers skjold er rødfarvede, stridsmennene er klædd i skarlagen, vognene i luende stål på den dag han stiller dem op, og spydene svinges. 4 På gatene raser vognene avsted, de styrter frem over torvene; de er som bluss å se til, som lyn farer de frem. 5 Han kommer i hu sine gjæve menn; de snubler under sin gang, de haster avsted til bymuren, men skjoldtaket er reist. 6 Portene ut mot elvene blir åpnet, og palasset forgår av angst. 7 Og det står fast: Hun {Ninive fremstilt som en kvinne.} blir avklædd, ført bort, og hennes piker kurrer som duer og slår sig for sitt bryst. 8 Og Ninive er som en dam full av vann {en folkerik stad.} like fra de dager det blev til. Men nu flyr de. Stans, stans! Men ingen vender sig om. 9 Røv sølv, røv gull! For det er ingen ende på skattene, en overflod av allehånde kostelige ting! 10 Tomt, tømt, uttømt! (-)forferdede hjerter og vaklende knær og verk i alle lender, og alles ansikter er blussende røde.

11 Hvor er nu løvenes bolig, det sted hvor de unge løver fortærte sitt rov, hvor løven og løvinnen ferdedes og løveungen, og det var ingen som skremte dem?

12 Hvor er løven, som røvet til dens unger hadde nok, og myrdet for sine løvinner og fylte sine huler med rov og sine boliger med det den hadde sønderrevet? 13 Se, jeg kommer over dig, sier Herren, hærskarenes Gud, og jeg vil brenne dine vogner så de går op i røk, og dine unge løver skal sverdet fortære; og jeg vil utrydde ditt rov av jorden, og dine sendebuds røst skal ikke mere høres.

1 O destruidor subiu contra ti.

Guarda tua fortaleza,

vigia o caminho,

fortalece os lombos,

reforça muito o teu poder.

2 Porque o Senhor restaurará

a excelência de Jacó

como a excelência de Israel;

porque os saqueadores

os despojaram,

e destruíram os seus ramos.

3 Os escudos dos seus fortes

serão vermelhos,

os homens valorosos

estarão vestidos de escarlate,

os carros como tochas flamejantes

no dia da sua preparação,

e os ciprestes serão

terrivelmente abalados.

4 Os carros correrão furiosamente

nas ruas,

colidirão um contra o outro

nos largos caminhos;

o seu aspecto será

como o de tochas,

correrão como relâmpagos.

5 Ele se lembrará dos seus valentes;

eles, porém, tropeçarão

na sua marcha;

apressar-se-ão

para chegar ao seu muro,

quando o amparo for preparado.

6 As portas dos rios se abrirão,

e o palácio será dissolvido.

7 É decretado:

ela será levada cativa,

conduzida para cima;

e as suas servas

a acompanharão,

gemendo como pombas,

batendo em seus peitos.

8 Nínive desde que existiu

tem sido como um tanque de águas,

porém elas agora vazam.

Parai, parai, clamar-se-á;

mas ninguém olhará para trás.

9 Saqueai a prata,

saqueai o ouro,

porque não têm fim as provisões,

riquezas há de todo o gênero

de bens desejáveis.

10 Vazia, esgotada

e devastada está;

derrete-se o coração,

e tremem os joelhos,

e em todos os lombos há dor,

e os rostos de todos eles

se enegrecem.

11 Onde está agora

o covil dos leões,

e as pastagens dos leõezinhos,

onde passeava o leão velho,

e o filhote do leão,

sem haver ninguém

que os espantasse?

12 O leão arrebatava o que bastava

para os seus filhotes,

e estrangulava a presa

para as suas leoas,

e enchia de presas

as suas cavernas,

e os seus covis de rapina.

13 Eis que eu estou contra ti,

diz o Senhor dos Exércitos,

e queimarei na fumaça

os teus carros,

e a espada devorará

os teus leõezinhos,

e arrancarei da terra

a tua presa,

e não se ouvirá mais a voz

dos teus mensageiros.