1 Og Herren talte til Moses og sa: 2 Du skal hellige mig alt førstefødt, alt det som åpner morsliv blandt Israels barn, enten det er folk eller fe! Mig hører det til. 3 Og Moses sa til folket: Kom i hu denne dag da I gikk ut av Egypten, av trælehuset, for med sterk hånd førte Herren eder ut derfra! Da skal I ikke ete syret brød.

4 Idag drar I ut, i måneden abib. 5 Når da Herren fører dig inn i kana’nittenes og hetittenes og amorittenes og hevittenes og jebusittenes land, som han tilsvor dine fedre å gi dig, et land som flyter med melk og honning, da skal du holde denne tjeneste i denne måned.

6 I syv dager skal du ete usyret brød, og på den syvende dag skal det være høitid for Herren. 7 Usyret brød skal du ete alle de syv dager, det skal ikke finnes syret brød hos dig, og ikke surdeig i hele ditt land. 8 Og samme dag skal du fortelle din sønn det og si: Dette er til minne om det som Herren gjorde for mig da jeg drog ut av Egypten.

9 Og det skal være dig til et tegn på din hånd og til en minneskrift på din panne, forat Herrens lov skal være i din munn; for med sterk hånd førte Herren dig ut av Egypten. 10 Og du skal gjøre efter denne lov til fastsatt tid, år efter år.

11 Og når Herren har ført dig til kana’nittenes land, således som han tilsvor dig og dine fedre, og gir dig det,

12 da skal du overgi til Herren alt det som åpner morsliv; alt som åpner morsliv, som faller av det fe du har, hvis det er av hankjønn, hører det Herren til. 13 Og alt som åpner morsliv blandt asen, skal du løse med et stykke småfe; men hvis du ikke løser det, skal du bryte nakken på det; og alt førstefødt av mennesker, blandt dine sønner, skal du løse. 14 Og når din sønn siden spør dig og sier: Hvad betyr dette? da skal du svare ham: Med sterk hånd førte Herren oss ut av Egypten, av trælehuset.

15 For dengang da Farao satte sig hårdt imot å la oss fare, da slo Herren ihjel alt førstefødt i Egyptens land, både folk og fe; derfor ofrer jeg Herren alt det som åpner morsliv, det som er av hankjønn, og alle førstefødte blandt mine sønner løser jeg. 16 Og det skal være til et tegn på din hånd og til en minneseddel på din panne; for med sterk hånd førte Herren oss ut av Egypten.

17 Da nu Farao lot folket fare, da førte Gud dem ikke på veien til filistrenes land, skjønt den var den nærmeste; for Gud sa: Folket kunde angre det når de ser krig for sig, og så vende tilbake til Egypten.

18 Men Gud lot folket ta omveien gjennem ørkenen mot det Røde Hav. Og Israels barn drog fullt rustet ut av Egyptens land. 19 Og Moses tok Josefs ben med sig; for Josef hadde tatt en ed av Israels barn og sagt: Gud skal visselig se til eder, og da skal I føre mine ben med eder op herfra. 20 Så brøt de op fra Sukkot og slo leir i Etam ved grensen av ørkenen.

21 Og Herren gikk foran dem, om dagen i en skystøtte for å lede dem på veien og om natten i en ildstøtte for å lyse for dem, så de kunde dra frem både dag og natt. 22 Skystøtten vek ikke fra folket om dagen, ikke heller ildstøtten om natten.

1 L’Eterno parlò a Mosè, dicendo: 2 "Consacrami ogni primogenito, chi nasce per primo tra i figli d’Israele, tanto degli uomini quanto degli animali: esso mi appartiene". 3 E Mosè disse al popolo: "Ricordatevi questo giorno, nel quale siete usciti dall’Egitto, dalla casa di servitù; poiché l’Eterno vi ha fatti uscire da questo luogo, con mano potente; non si mangi pane lievitato. 4 Voi uscite oggi, nel mese di Abib. 5 Quando dunque l’Eterno ti avrà fatto entrare nel paese dei Cananei, degli Ittiti, degli Amorei, degli Ivvei e dei Gebusei che giurò ai tuoi padri di darti, paese dove scorre il latte e il miele, osserva questo rito, in questo mese. 6 Per sette giorni mangia pane senza lievito; e il settimo giorno si faccia una festa all’Eterno. 7 Si mangi pane senza lievito per sette giorni; e non si veda pane lievitato presso di te, né si veda lievito presso di te, entro tutti i tuoi confini. 8 E in quel giorno tu spiegherai la cosa a tuo figlio, dicendo: ‘Si fa così, a causa di quello che l’Eterno fece per me quando uscii dall’Egitto’. 9 E ciò sarà per te come un segno sulla tua mano, come un ricordo fra i tuoi occhi, affinché la legge dell’Eterno sia nella tua bocca; poiché l’Eterno ti ha fatto uscire dall’Egitto con mano potente. 10 Osserva dunque questa istituzione, al tempo fissato, di anno in anno.

11 Quando l’Eterno ti avrà fatto entrare nel paese dei Cananei, come giurò a te e ai tuoi padri, e te lo avrà dato, 12 consacra all’Eterno ogni fanciullo primogenito e ogni primo parto del bestiame che ti appartiene: i maschi saranno dell’Eterno. 13 Ma riscatta ogni primo parto dell’asino con un agnello; e se non lo vuoi riscattare, spezzagli il collo; riscatta anche ogni primogenito dell’uomo fra i tuoi figli. 14 E quando, in avvenire, tuo figlio ti interrogherà, dicendo: ‘Che significa questo?’, gli risponderai: ‘L’Eterno ci fece uscire dall’Egitto, dalla casa di servitù, con mano potente; 15 e avvenne che, quando Faraone si ostinò a non lasciarci andare, l’Eterno uccise tutti i primogeniti nel paese d’Egitto, tanto i primogeniti degli uomini quanto i primogeniti degli animali; perciò io sacrifico all’Eterno tutti i primi parti maschi, ma riscatto ogni primogenito dei miei figli’. 16 Ciò sarà come un segno sulla tua mano e come un frontale fra i tuoi occhi, poiché l’Eterno ci ha tratti fuori dall’Egitto con mano potente".

17 Quando il Faraone lasciò andare il popolo, Iddio non lo condusse per la via del paese dei Filistei, perché troppo vicina; poiché Iddio disse: "Bisogna evitare che il popolo, di fronte a una guerra, si penta e torni in Egitto’; 18 ma Iddio fece fare al popolo un giro, per la via del deserto, verso il Mar Rosso. E i figli d’Israele uscirono armati dal paese d’Egitto. 19 Mosè prese con sé le ossa di Giuseppe; perché questi aveva espressamente fatto giurare i figli d’Israele, dicendo: "Iddio, certo, vi visiterà; allora, trasportate di qui le mie ossa con voi". 20 E gli Israeliti, partiti da Succot, si accamparono a Etam, all’estremità del deserto. 21 L’Eterno andava davanti a loro: di giorno, in una colonna di nuvola per guidarli per il loro cammino; e di notte, in una colonna di fuoco per illuminarli, perché potessero camminare giorno e notte. 22 La colonna di nuvola non si ritirava mai dal cospetto del popolo di giorno, né la colonna di fuoco di notte.