1 Så brøt de op fra Elim, og den femtende dag i den annen måned efterat de hadde draget ut av Egyptens land, kom hele Israels barns menighet til ørkenen Sin, som ligger mellem Elim og Sinai. 2 Og hele Israels barns menighet knurret mot Moses og Aron i ørkenen. 3 Og Israels barn sa til dem: Å, om vi var død for Herrens hånd i Egyptens land da vi satt ved kjøttgrytene, og da vi åt brød til vi blev mette! For I har ført oss hit ut i ørkenen for å la hele denne store folkeskare dø av hunger. 4 Da sa Herren til Moses: Se, jeg vil la regne ned brød fra himmelen til eder, og folket skal gå ut og sanke for hver dag det de trenger; således vil jeg prøve dem, om de vil følge min lov eller ikke.

5 Og på den sjette dag skal de lage til det som de har hatt med hjem, og det skal være dobbelt så meget som det de ellers sanker for hver dag. 6 Og Moses og Aron sa til alle Israels barn: Iaften skal I kjenne at det er Herren som har ført eder ut av Egyptens land, 7 og imorgen skal I få se Herrens herlighet, fordi han har hørt hvorledes I knurrer mot ham; for hvad er vi, at I knurrer mot oss? 8 Så sa Moses: I skal få se det når Herren iaften gir eder kjøtt å ete og imorgen brød, så I blir mette; for Herren har hørt hvorledes I knurrer og murrer mot ham; for hvad er vel vi? Det er ikke mot oss I knurrer, men mot Herren. 9 Og Moses sa til Aron: Si til hele Israels barns menighet: Kom frem for Herrens åsyn; for han har hørt hvorledes I knurrer.

10 Da så Aron talte til hele Israels barns menighet, vendte de sig mot ørkenen, og se, Herrens herlighet åpenbarte sig i skyen. 11 Og Herren talte til Moses og sa:

12 Jeg har hørt hvorledes Israels barn knurrer; tal til dem og si: Imellem de to aftenstunder skal I få kjøtt å ete, og imorgen skal I mettes med brød, og I skal kjenne at jeg er Herren eders Gud.

13 Da det nu blev aften, kom det vaktler og dekket leiren, og om morgenen var det et lag av dugg rundt omkring leiren.

14 Og da duggen gikk bort, se, da lå det utover ørkenen noget fint, kornet, fint som rim på jorden. 15 Da Israels barn så det, sa de til hverandre: Hvad er det? for de visste ikke hvad det var. Da sa Moses til dem: Det er det brød Herren har gitt eder å ete. 16 Således har Herren befalt: Sank av det efter som enhver trenger, en omer til manns efter tallet på eders husfolk; enhver skal ta for dem som er i hans telt.

17 Og Israels barn gjorde således, og de sanket, den ene meget, den andre lite. 18 Og da de målte det med omeren, hadde den som hadde sanket meget, intet tilovers, og den som hadde sanket lite, fattedes intet; enhver hadde sanket efter som han trengte. 19 Og Moses sa til dem: Ingen skal levne noget av det til om morgenen. 20 Men de lød ikke Moses, for nogen levnet noget av det til om morgenen; da vokste det makk i det, og det luktet ille. Og Moses blev vred på dem. 21 Siden sanket de det hver morgen efter som enhver trengte; men når solen brente hett, smeltet det.

22 På den sjette dag sanket de dobbelt så meget brød, to omer for hver; og alle menighetens høvdinger kom og meldte det til Moses.

23 Da sa han til dem: Det er det Herren har sagt. Imorgen er det sabbat, hellig sabbat for Herren; bak nu det I vil bake, og kok det I vil koke, men alt det som blir tilovers, skal I legge til side og gjemme til imorgen! 24 Så lot de det ligge til om morgenen, således som Moses hadde befalt; og det luktet ikke, heller ikke var det makk i det. 25 Da sa Moses: Et det idag. For idag er det sabbat for Herren; idag finner I ikke noget på marken. 26 I seks dager skal I sanke det; men på den syvende dag er det sabbat, da skal det ikke være å finne. 27 Allikevel gikk nogen av folket ut den syvende dag for å sanke; men de fant intet.

28 Da sa Herren til Moses: Hvor lenge vil I være gjenstridige og ikke holde mine bud og mine lover? 29 Kom i hu at Herren har gitt eder sabbaten; derfor gir han eder på den sjette dag brød for to dager; bli hjemme enhver hos sig, ingen gå hjemmefra på den syvende dag! 30 Så hvilte folket på den syvende dag. 31 Og israelittene kalte det manna; {hebr. man, de. hvad er det?} det lignet korianderfrø, det var hvitt, og det smakte som honningkake.

32 Og Moses sa: Således har Herren befalt: Fyll en omer av det og gjem det for eders efterkommere, så de kan se det brød jeg gav eder å ete i ørkenen da jeg førte eder ut av Egyptens land.

33 Så sa Moses til Aron: Ta en krukke og legg i den en full omer manna, og sett den ned for Herrens åsyn til å gjemmes for eders efterkommere! 34 Som Herren hadde befalt Moses, således satte Aron den ned foran vidnesbyrdet {lovens tavler} til å gjemmes. 35 Og Israels barn åt manna i firti år, inntil de kom til bygget land; de åt manna helt til de kom til grensen av Kana’ns land. 36 En omer er tiendedelen av en efa.

1 Tutta la comunità dei figli d’Israele partì da Elim e giunse al deserto di Sin, che è fra Elim e Sinai, il quindicesimo giorno del secondo mese dopo la loro partenza dal paese d’Egitto. 2 E tutta la comunità dei figli d’Israele mormorò contro Mosè e contro Aaronne nel deserto. 3 I figli d’Israele dissero loro: "Oh, fossimo pur morti per mano dell’Eterno nel paese d’Egitto, quando sedevamo presso le pentole della carne e mangiavamo del pane a sazietà! Poiché voi ci avete condotti in questo deserto per far morire di fame tutta questa moltitudine". 4 Allora l’Eterno disse a Mosè: "Ecco, io vi farò piovere del pane dal cielo; e il popolo uscirà e ne raccoglierà giorno per giorno quanto gliene occorrerà per la giornata, perché io lo metta alla prova per vedere se camminerà o no secondo la mia legge. 5 Ma il sesto giorno, quando prepareranno quello che avranno portato a casa, sarà il doppio di quello che avranno raccolto ogni altro giorno". 6 Mosè e Aaronne dissero a tutti i figli d’Israele: "Questa sera voi conoscerete che l’Eterno è colui che vi ha fatto uscire dal paese d’Egitto; 7 e domattina vedrete la gloria dell’Eterno; poiché egli ha udito i vostri mormorii contro l’Eterno; quanto a noi, che cosa siamo perché mormoriate contro di noi?". 8 Mosè disse: "Vedrete la gloria dell’Eterno quando stasera egli vi darà della carne da mangiare e domattina del pane a sazietà; poiché l’Eterno ha udito i vostri mormorii che proferite contro di lui; quanto a noi, che cosa siamo? i vostri mormorii non sono contro di noi, ma contro l’Eterno". 9 Poi Mosè disse ad Aaronne: "Di’ a tutta la comunità dei figli d’Israele: ‘Avvicinatevi alla presenza dell’Eterno, perché egli ha udito i vostri mormorii’". 10 Mentre Aaronne parlava a tutta la comunità dei figli d’Israele, questi volsero gli occhi verso il deserto; ed ecco che la gloria dell’Eterno apparve nella nuvola. 11 E l’Eterno parlò a Mosè, dicendo: 12 "Io ho udito i mormorii dei figli d’Israele; parla loro, dicendo: ‘Al tramonto mangerete della carne, e domattina sarete saziati di pane; e conoscerete che io sono l’Eterno, il vostro Dio’".

13 Così, verso sera, salirono delle quaglie, che ricoprirono il campo e, la mattina, c’era uno strato di rugiada intorno al campo. 14 Quando lo strato di rugiada fu sparito, ecco sulla superficie del deserto una cosa minuta, tonda, minuta come brina sulla terra. 15 E i figli d’Israele, quando la videro, dissero l’uno all’altro: "Che cos’è?", perché non sapevano che cosa fosse. E Mosè disse loro: "Questo è il pane che l’Eterno vi dà a mangiare. 16 Ecco quello che l’Eterno ha comandato: ‘Ne raccolga ognuno quanto gli basta per il suo nutrimento: un omer a testa, secondo il numero delle vostre persone; ognuno ne prenda per quelli che sono nella sua tenda’". 17 I figli d’Israele fecero così, e ne raccolsero gli uni più e gli altri meno. 18 Lo misurarono con l’omer, e chi ne aveva raccolto molto non ne ebbe in eccesso; e chi ne aveva raccolto poco non ne ebbe in difetto. Ognuno ne raccolse quanto ne aveva bisogno per il suo nutrimento. 19 Poi Mosè disse loro: "Nessuno ne conservi fino a domattina". 20 Ma alcuni non ubbidirono a Mosè, e ne conservarono fino all’indomani; e quello generò vermi e imputridì; e Mosè si adirò contro costoro. 21 Così lo raccoglievano tutte le mattine: ciascuno nella misura che bastava per il suo nutrimento; e quando il sole si faceva caldo, quello si scioglieva. 22 Il sesto giorno raccolsero il doppio di quel pane: due omer per ciascuno. E tutti i capi della comunità lo vennero a dire a Mosè. 23 Ed egli disse loro: "Questo è quello che ha detto l’Eterno: ‘Domani è un giorno solenne di riposo: un sabato sacro all’Eterno; fate cuocere oggi ciò che avete da cuocere e fate bollire ciò che avete da bollire; e tutto quello che vi avanza, riponetelo e conservatelo fino a domani’". 24 Essi dunque lo riposero fino all’indomani, come Mosè aveva ordinato: e quello non imputridì e non generò vermi. 25 Mosè disse: "Mangiatelo oggi, perché oggi è il sabato sacro all’Eterno; oggi non ne troverete per i campi. 26 Raccoglietene durante sei giorni; ma il settimo giorno è il sabato; in quel giorno non ve ne sarà". 27 Ora, nel settimo giorno avvenne che alcuni del popolo uscirono per raccoglierne, e non ne trovarono. 28 Allora l’Eterno disse a Mosè: "Fino a quando rifiuterete di osservare i miei comandamenti e le mie leggi? 29 Considerate che l’Eterno vi ha dato il sabato. Per questo, nel sesto giorno egli vi dà del pane per due giorni; ognuno stia dov’è; nessuno esca dalla sua tenda il settimo giorno". 30 Così il popolo si riposò il settimo giorno. 31 La casa d’Israele chiamò quel pane Manna; esso era simile al seme di coriandolo; era bianco, e aveva il gusto di schiacciata fatta con il miele. 32 E Mosè disse: "Questo è quello che l’Eterno ha ordinato: ‘Riempi un omer di manna, perché sia conservato per i vostri discendenti, perché vedano il pane con il quale vi ho nutriti nel deserto, quando vi ho tratti fuori dal paese d’Egitto’". 33 Mosè disse ad Aaronne: "Prendi un vaso, mettici dentro un intero omer di manna, e deponilo davanti all’Eterno, perché sia conservato per i vostri discendenti". 34 Secondo l’ordine che l’Eterno aveva dato a Mosè, Aaronne lo depose davanti alla Testimonianza, perché fosse conservato. 35 E i figli d’Israele mangiarono la manna per quarant’anni, finché arrivarono nel paese abitato; mangiarono la manna finché giunsero ai confini del paese di Canaan. 36 L’omer è la decima parte dell’efa.