1 Så var det en mann av Levis hus som gikk bort og tok en Levis datter til ekte. 2 Og kvinnen blev fruktsommelig og fødte en sønn; og da hun så at det var et vakkert barn, skjulte hun ham i tre måneder. 3 Men da hun ikke lenger kunne skjule ham, tok hun en kiste til ham av rør og smurte den over med jordbek og tjære, og hun la gutten i den og satte den i sivet ved elvebredden. 4 Men hans søster stod et stykke fra for å få vite hvorledes det gikk ham.

5 Da kom Faraos datter ned til elven for å bade sig, mens hennes jomfruer gikk frem og tilbake på elvebredden; hun fikk se kisten midt i sivet og sendte sin pike avsted og lot den hente.

6 Da hun åpnet den, så hun barnet, og se, det var en gutt som lå der og gråt; da ynkedes hun over ham og sa: Det er en av hebreernes guttebarn. 7 Da sa hans søster til Faraos datter: Skal jeg gå og hente en amme til dig blandt de hebraiske kvinner, så hun kan fostre op barnet for dig? 8 Faraos datter svarte henne: Ja, gå! Og piken gikk og hentet guttens mor. 9 Da sa Faraos datter til henne: Ta denne gutt og fostre ham op for mig; jeg vil gi dig lønn for det. Og konen tok gutten og fostret ham op. 10 Da gutten blev voksen, gikk hun med ham til Faraos datter, og han blev som en sønn for henne; hun kalte ham Moses, {den som er dradd op av vannet} for(-)sa hun(-)av vannet har jeg dradd ham op.

11 Og det hendte på den tid da Moses var blitt voksen, at han gikk ut til sine brødre og så på deres slit og slep, og han fikk se en egyptisk mann som slo en hebraisk mann, en av hans brødre.

12 Da vendte han sig hit og dit og så at det ikke var nogen der, og så slo han egypteren ihjel og skjulte ham i sanden. 13 Den andre dag gikk han atter ut og så to hebraiske menn som holdt på å slåss; da sa han til ham som hadde urett: Hvorfor slår du din landsmann? 14 Han svarte: Hvem har satt dig til høvding og dommer over oss? Tenker du å slå mig ihjel, likesom du slo egypteren ihjel? Da blev Moses redd og sa: Sannelig, saken er blitt kjent. 15 Da Farao fikk høre det, søkte han å slå Moses ihjel; men Moses flyktet for Farao, og han tok bolig i landet Midian og bodde ved en brønn.

16 Presten i Midian hadde syv døtre; de kom og øste op vann og fylte vannrennene for å vanne sin fars småfe.

17 Så kom det nogen gjætere og drev dem bort; men Moses stod op og hjalp dem og vannet deres småfe. 18 Da de så kom hjem til Re’el, sin far, sa han: Hvorfor kommer I så snart idag? 19 De svarte: En egyptisk mann hjalp oss mot gjæterne, og han øste også vann for oss og vannet småfeet. 20 Da sa han til sine døtre: Hvor er han da? Hvorfor lot I mannen bli igjen der? Be ham inn, så han kan ete med oss! 21 Og Moses samtykket i å bli hos mannen; og han lot Moses få sin datter Sippora til hustru. 22 Hun fikk en sønn, og han kalte ham Gersom; {utlending der} for han sa: Jeg er blitt en gjest i et fremmed land.

23 Da lang tid var gått, døde kongen i Egypten, og Israels barn sukket over sin trældom og klaget; og deres rop over trældommen steg op til Gud.

24 Og Gud hørte deres sukk, og Gud kom i hu sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. 25 Og Gud så til Israels barn, og Gud kjentes ved dem.

1 Ora un uomo della casa di Levi andò e prese per moglie una figlia di Levi. 2 Questa donna concepì, e partorì un figlio; e vedendo quanto era bello, lo tenne nascosto tre mesi. 3 E quando non poté più tenerlo nascosto, prese un canestro fatto di giunchi, lo spalmò di bitume e di pece, vi pose dentro il bambino, e lo mise nel canneto sulla riva del Fiume. 4 La sorella del bambino se ne stava a una certa distanza, per sapere quello che gli sarebbe accaduto. 5 Ora, la figlia del Faraone scese a fare il bagno sulla riva del Fiume; e le sue ancelle passeggiavano lungo il Fiume. Lei vide il canestro nel canneto, e mandò la sua cameriera a prenderlo. 6 Lo aprì, e vide il bimbo; ed ecco, il piccolo piangeva; e lei ne ebbe compassione, e disse: "Questo è uno dei figli degli Ebrei". 7 Allora la sorella del bambino disse alla figlia del Faraone: "Devo andare a chiamarti una balia tra le donne ebree che ti allatti questo bimbo?". 8 La figlia del Faraone le rispose: "Va’". E la fanciulla andò a chiamare la madre del bambino. 9 E la figlia del Faraone le disse: "Porta via questo bambino, allattamelo, e io ti darò il tuo salario". E quella donna prese il bambino e lo allattò. 10 E quando il bambino fu cresciuto, lo condusse dalla figlia del Faraone: egli fu per lei come un figlio, e lo chiamò Mosè; "Perché", disse, "io l’ho tratto dall’acqua".

11 In quei giorni, Mosè, già diventato grande, si recò a trovare i suoi fratelli, e notò i lavori di cui erano gravati, e vide un Egiziano, che percuoteva uno degli Ebrei suoi fratelli. 12 Egli volse lo sguardo di qua e di là e, visto che non c’era nessuno, uccise l’Egiziano e lo nascose nella sabbia. 13 Il giorno seguente uscì, ed ecco due Ebrei che litigavano; ed egli disse a quello che aveva torto: "Perché percuoti il tuo compagno?". 14 Ma quello rispose: "Chi ti ha costituito principe e giudice sopra di noi? Vuoi uccidere me come uccidesti l’Egiziano?". Allora Mosè ebbe paura, e disse: "Certo, la cosa è nota". 15 E quando Faraone udì il fatto, cercò di uccidere Mosè; ma Mosè fuggì dalla presenza del Faraone, e si fermò nel paese di Madian; e si mise a sedere presso un pozzo. 16 Ora, il sacerdote di Madian aveva sette figlie; ed esse vennero ad attingere l’acqua, e a riempire gli abbeveratoi per abbeverare il gregge di loro padre. 17 Ma sopraggiunsero i pastori, che le scacciarono. Allora Mosè si alzò, prese la loro difesa, e abbeverò il loro gregge. 18 E quando esse giunsero da Reuel loro padre, questi disse: "Come mai siete tornate così presto oggi?". 19 Ed esse risposero: "Un Egiziano ci ha liberate dalle mani dei pastori, e in più ci ha attinto l’acqua, e ha abbeverato il gregge". 20 Allora egli disse alle sue figlie: "E dov’è? Chiamatelo, che prenda del cibo". 21 Mosè acconsentì a stare da quell’uomo; ed egli diede a Mosè Sefora, sua figlia. 22 E lei partorì un figlio che egli chiamò Ghersom, "perché", disse, "io soggiorno in terra straniera". 23 Ora, nel corso di quel tempo, che fu lungo, avvenne che il re d’Egitto morì; e i figli d’Israele sospiravano a causa della schiavitù, e elevavano delle grida; e le grida che la schiavitù strappava loro salirono a Dio. 24 Dio udì i loro gemiti; e Dio si ricordò del suo patto con Abraamo, con Isacco e con Giacobbe. 25 E Dio vide i figli d’Israele, e Dio ebbe riguardo alla loro condizione.