1 Det drar op mot dig en som vil sprede dig til alle kanter; vokt festningen, sku ut på veien, styrk dine lender, samle all din kraft! 2 For Herren fører Jakobs høihet tilbake likesom Israels høihet, for ransmenn har plyndret dem og ødelagt deres vintrær. 3 Hans kjempers skjold er rødfarvede, stridsmennene er klædd i skarlagen, vognene i luende stål på den dag han stiller dem op, og spydene svinges. 4 På gatene raser vognene avsted, de styrter frem over torvene; de er som bluss å se til, som lyn farer de frem. 5 Han kommer i hu sine gjæve menn; de snubler under sin gang, de haster avsted til bymuren, men skjoldtaket er reist. 6 Portene ut mot elvene blir åpnet, og palasset forgår av angst. 7 Og det står fast: Hun {Ninive fremstilt som en kvinne.} blir avklædd, ført bort, og hennes piker kurrer som duer og slår sig for sitt bryst. 8 Og Ninive er som en dam full av vann {en folkerik stad.} like fra de dager det blev til. Men nu flyr de. Stans, stans! Men ingen vender sig om. 9 Røv sølv, røv gull! For det er ingen ende på skattene, en overflod av allehånde kostelige ting! 10 Tomt, tømt, uttømt! (-)forferdede hjerter og vaklende knær og verk i alle lender, og alles ansikter er blussende røde.

11 Hvor er nu løvenes bolig, det sted hvor de unge løver fortærte sitt rov, hvor løven og løvinnen ferdedes og løveungen, og det var ingen som skremte dem?

12 Hvor er løven, som røvet til dens unger hadde nok, og myrdet for sine løvinner og fylte sine huler med rov og sine boliger med det den hadde sønderrevet? 13 Se, jeg kommer over dig, sier Herren, hærskarenes Gud, og jeg vil brenne dine vogner så de går op i røk, og dine unge løver skal sverdet fortære; og jeg vil utrydde ditt rov av jorden, og dine sendebuds røst skal ikke mere høres.

1 Un distruttore marcia contro di te o Ninive; custodisci bene la fortezza, sorveglia le strade, fortifica i tuoi lombi, raccogli tutte le tue forze! 2 Poiché l’Eterno ristabilisce la gloria di Giacobbe, e la gloria d’Israele; perché i saccheggiatori li hanno saccheggiati e hanno distrutto i loro tralci. 3 Lo scudo dei suoi prodi è tinto di rosso, i suoi guerrieri vestono di scarlatto; il giorno in cui egli si prepara, l’acciaio dei carri scintilla e si impugnano le lance di cipresso. 4 I carri si lanciano furiosamente per le strade, si precipitano per le piazze; hanno l’aspetto di fiaccole, guizzano come fulmini. 5 Il re si ricorda dei suoi prodi ufficiali; essi inciampano nella loro marcia, si precipitano verso le mura e la difesa è preparata. 6 Le porte dei fiumi si aprono e il palazzo crolla.

7 È fatto! Ninive è spogliata e portata via; le sue serve gemono come colombe e si battono il petto. 8 Ninive, dal giorno che esiste, è stata come un serbatoio pieno di acqua; e ora fuggono! Fermatevi! fermatevi! Ma nessuno si volta. 9 Saccheggiate l’argento, saccheggiate l’oro! Ci sono dei tesori senza fine, montagne di oggetti preziosi di ogni genere. 10 Essa è svuotata, spogliata, devastata; i cuori si sciolgono, le ginocchia tremano, tutti i fianchi sono doloranti, tutti i volti impallidiscono.

11 Dov’è questo covo di leoni, questo luogo dove facevano il pasto i leoncelli, dove passeggiavano il leone, la leonessa e i leoncelli, senza che nessuno li spaventasse? 12 Là il leone sbranava per i suoi piccoli, strangolava per le sue leonesse, e riempiva i suoi covi di preda e le sue tane di bottino. 13 "Eccomi a te", dice l’Eterno degli eserciti, "io brucerò i tuoi carri che andranno in fumo, e la spada divorerà i tuoi leoncelli; io farò scomparire dalla terra la tua preda, e non si udrà più la voce dei tuoi messaggeri".