1 Atunci Moise şi copiii lui Israel au cîntat Domnului cîntarea aceasta. Ei au zis: ,,Voi cînta Domnului, căci Şi -a arătat slava: A năpustit în mare pe cal şi pe călăreţ.

2 Domnul este tăria mea şi temeiul cîntărilor mele de laudă: El m'a scăpat. El este Dumnezeul meu: pe El Îl voi lăuda; El este Dumnezeul tatălui meu: pe El Îl voi preamări.

3 Domnul este un războinic viteaz: Numele Lui este Domnul.

4 El a aruncat în mare carăle lui Faraon şi oastea lui; Luptătorii lui aleşi au fost înghiţiţi în marea Roşie.

5 I-au acoperit valurile, Şi s'au pogorît în fundul apelor, ca o piatră.

6 Dreapta Ta, Doamne, şi -a făcut vestită tăria; Mîna Ta cea dreaptă, Doamne, a zdrobit pe vrăjmaşi.

7 Prin mărimea măreţiei Tale, Tu trînteşti la pămînt pe vrăjmaşii Tăi; Îţi deslănţuieşti mînia, Şi ea -i mistuie ca pe o trestie.

8 La suflarea nărilor Tale, s'au îngrămădit apele, S'au ridicat talazurile ca un zid, Şi s'au închegat valurile în mijlocul mării.

9 Vrăjmaşul zicea: ,,Îi voi urmări, îi voi ajunge, Voi împărţi prada de război; Îmi voi răzbuna pe ei, Voi scoate sabia, şi -i voi nimici cu mîna mea!``

10 Dar Tu ai suflat cu suflarea Ta: Şi marea i -a acoperit; Ca plumbul s'au afundat În adîncimea apelor.

11 Cine este ca Tine între dumnezei, Doamne? Cine este ca Tine minunat în sfinţenie, Bogat în fapte de laudă, Şi făcător de minuni?

12 Tu Ţi-ai întins mîna dreaptă: Şi i -a înghiţit pămîntul.

13 Prin îndurarea Ta, Tu ai călăuzit, Şi ai izbăvit pe poporul acesta; Iar prin puterea Ta îl îndrepţi Spre locaşul sfinţeniei Tale.

14 Popoarele vor afla lucrul acesta, şi se vor cutremura: Apucă groaza pe Filisteni,

15 Se înspăimîntă căpeteniile Edomului, Şi un tremur apucă pe războinicii lui Moab; Toţi locuitorii Canaanului leşină dela inimă.

16 Îi va apuca teama şi spaima; Iar văzînd măreţia braţului Tău, Vor sta muţi ca o piatră, Pînă va trece poporul Tău, Doamne! Pînă va trece Poporul, pe care Ţi l-ai răscumpărat.

17 Tu îi vei aduce şi -i vei aşeza pe muntele moştenirii Tale, În locul, pe care Ţi l-ai pregătit ca locaş, Doamne, La Templul, pe care mînile Tale l-au întemeiat, Doamne!

18 Şi Domnul va împărăţi în veac şi în veci de veci.

19 Căci caii lui Faraon, carăle şi călăreţii lui au intrat în mare, Şi Domnul a adus peste ei apele mării; Dar copiii lui Israel au mers ca pe uscat prin mijlocul mării.``

20 Maria, proorociţa, sora lui Aaron, a luat în mînă o timpană, şi toate femeile au venit după ea, cu timpane şi jucînd.

21 Maria răspundea copiilor lui Israel:

22 Moise a pornit pe Israel dela marea Roşie. Au apucat înspre pustia Şur; şi, după trei zile de mers în pustie, n'au găsit apă.

23 Au ajuns la Mara; dar n'au putut să bea apă din Mara, pentrucă era amară. De aceea locul acela a fost numit Mara (Amărăciune).

24 Poporul a cîrtit împotriva lui Moise, zicînd: ,,Ce avem să bem?``

25 Moise a strigat către Domnul; şi Domnul i -a arătat un lemn, pe care l -a aruncat în apă. Şi apa s'a făcut dulce. Acolo a dat Domnul poporului legi şi porunci, şi acolo l -a pus la încercare.

26 El a zis: ,,Dacă vei asculta cu luare aminte glasul Domnului, Dumnezeului tău, dacă vei face ce este bine înaintea Lui, dacă vei asculta de poruncile Lui, şi dacă vei păzi toate legile Lui, nu te voi lovi cu niciuna din bolile cu cari am lovit pe Egipteni; căci Eu sînt Domnul, care te vindecă.``

27 Au ajuns la Elim, unde erau douăsprezece izvoare de apă şi şaptezeci de finici. Şi au tăbărît acolo, lîngă apă.

1 Da sang Moses og Israels barn denne sang for Herren: Jeg vil lovsynge Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet.

2 Herren er min styrke og lovsang, og han blev mig til frelse; han er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars Gud, og jeg vil ophøie ham.

3 Herren er en stridsmann, Herren er hans navn.

4 Faraos vogner og hans hær kastet han i havet, og hans utvalgte vognkjempere druknet i det Røde Hav.

5 Avgrunner skjulte dem, de sank som sten i dype vann.

6 Din høire hånd, Herre, er herliggjort i kraft, din høire hånd, Herre, knuser fiender.

7 Og i din høihets velde slår du dine motstandere ned; du slipper din vrede løs, den fortærer dem som strå.

8 Og ved ditt åndepust hopet vannene sig sammen, bølgene stod som voller, dype vann stivnet i havets hjerte.

9 Fienden sa: Jeg vil forfølge dem, jeg vil innhente dem, jeg vil dele ut hærfang, jeg vil mette min sjel med dem; jeg vil dra mitt sverd, min hånd skal utrydde dem.

10 Du blåste med din ånde, havet skjulte dem; de sank som bly i de veldige vann.

11 Herre, hvem er som du blandt gudene? Hvem er som du herliggjort i hellighet, forferdelig å love, underfull i gjerning?

12 Du rakte ut din høire hånd, jorden slukte dem.

13 Du fører ved din miskunnhet det folk som du forløste; du leder dem ved din kraft til din hellige bolig.

14 Folkene hører det, de skjelver; angst griper dem som bor i Filisterland.

15 Da forferdes Edoms stammefyrster, redsel griper Moabs høvdinger, alle Kana'ans innbyggere forgår av angst.

16 Forferdelse og redsel faller over dem, ved din arms velde blir de målløse som sten, mens ditt folk drar frem, Herre, mens det folk drar frem som du har vunnet dig.

17 Du fører dem inn og planter dem på din arvs berg, det sted du har skapt dig til bolig, Herre, den helligdom, Herre, som dine hender har grunnlagt.

18 Herren skal være konge i all evighet.

19 For da Faraos hester med hans vogner og menn for ut i havet, da lot Herren havets vann vende tilbake over dem, mens Israels barn gikk på det tørre midt igjennem havet.

20 Og profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tromme i sin hånd, og alle kvinnene gikk efter henne med trommer og dans.

21 Og Mirjam sang fore: Lovsyng Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet.

22 Så lot Moses Israel bryte op fra det Røde Hav, og de drog ut i ørkenen Sur; og tre dager drog de frem i ørkenen uten å finne vann.

23 Så kom de til Mara; men de kunde ikke drikke vannet i Mara fordi det var beskt; derfor blev stedet kalt Mara*. / {* beskhet.}

24 Da knurret folket mot Moses og sa: Hvad skal vi drikke?

25 Og han ropte til Herren, og Herren viste ham et tre; det kastet han i vannet, og vannet blev godt. Der satte han dem lov og rett, og der prøvde han dem;

26 og han sa: Dersom du hører på Herren din Guds røst, og gjør det som er rett i hans øine, og gir akt på hans bud, og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på dig nogen av de sykdommer som jeg la på egypterne; for jeg er Herren, din læge.

27 Så kom de til Elim; der var tolv vannkilder og sytti palmetrær; og de slo leir der ved vannet.