1 Men en mann ved navn Ananias og hans hustru Saffira solgte en eiendom,

2 og han stakk til side noget av pengene med sin hustrus vitende, og bar frem en del og la det for apostlenes føtter.

3 Da sa Peter: Ananias! hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skulde lyve for den Hellige Ånd og stikke til side noget av pengene for akeren?

4 Var den ikke din så lenge du hadde den, og var den ikke i din makt da den blev solgt? Hvorfor har du satt dig denne gjerning fore i ditt hjerte? Du har ikke løiet for mennesker, men for Gud.

5 Men da Ananias hørte disse ord, falt han om og opgav ånden. Og stor frykt kom over alle som hørte det;

6 og de unge menn stod op og la ham til rette og bar ham ut og begravde ham.

7 Så gikk det omkring tre timer; da trådte hans hustru inn, uten å vite hvad som var skjedd.

8 Peter tok da til orde og sa til henne: Si mig: Var det for denne pris I solgte akeren? Hun sa: Ja, for denne pris.

9 Da sa Peter til henne: Hvorfor er I dog blitt enige om å friste Herrens Ånd? Se, deres føtter som har begravet din mann, er for døren, og de skal bære dig ut.

10 Og straks falt hun om for hans føtter og opgav ånden, og da de unge menn kom inn, fant de henne død; og de bar henne ut og begravde henne hos hennes mann.

11 Og stor frykt kom over hele menigheten og over alle som hørte dette.

12 Men det blev gjort mange tegn og undergjerninger blandt folket ved apostlenes hender, og de holdt alle samdrektig til i Salomos buegang.

13 Av de andre vågde ingen å holde sig til dem; men folket priste dem;

14 og dess flere troende blev vunnet for Herren, menn og kvinner i hopetall,

15 så de endog bar de syke ut på gatene og la dem på senger og benker, forat endog bare skyggen av Peter kunde overskygge nogen av dem når han kom.

16 Ja, også fra de omliggende byer kom de sammen i mengde til Jerusalem og førte med sig syke og folk som var plaget av urene ånder, og de blev alle helbredet.

17 Da stod ypperstepresten op og alle de som holdt med ham, det var sadduseernes parti, og de blev fulle av nidkjærhet

18 og la hånd på apostlene og kastet dem i det offentlige fengsel.

19 Men en Herrens engel åpnet om natten fengslets dører og førte dem ut og sa:

20 Gå avsted, og stå frem og tal i templet alle dette livs ord for folket!

21 Da de hørte dette, gikk de mot dagningen inn i templet og lærte. Da nu ypperstepresten og hans følge kom, kalte de sammen rådet og alle Israels barns eldste, og sendte bud til fengslet for å hente dem.

22 Men de tjenere som kom dit, fant dem ikke i fengslet; de kom da tilbake og meldte:

23 Fengslet fant vi pålitelig lukket, og vaktmennene stod ved døren; men da vi lukket op, fant vi ingen der inne.

24 Da høvedsmannen for tempelvakten og yppersteprestene hørte disse ord, visste de ikke hvad de skulde tenke om dem, og hvad dette skulde bli til.

25 Da kom det en og meldte dem: Se, de menn som I kastet i fengsel, står i templet og lærer folket.

26 Da gikk høvedsmannen avsted med tjenerne og hentet dem, dog ikke med vold; for de fryktet for folket, at de skulde bli stenet.

27 Og da de hadde hentet dem, stilte de dem for rådet, og ypperstepresten spurte dem og sa:

28 Vi bød eder strengt at I ikke skulde lære i dette navn, og nu har I fylt Jerusalem med eders lære og vil føre dette menneskes blod over oss!

29 Da svarte Peter og apostlene: En skal lyde Gud mere enn mennesker.

30 Våre fedres Gud opvakte Jesus, som I drepte ved å henge ham på et tre;

31 ham ophøiet Gud ved sin høire hånd til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse.

32 Og vi er hans vidner om disse ting, og likeså den Hellige Ånd, som Gud gav dem som lyder ham.

33 Da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de la råd op om å slå dem ihjel.

34 Men det stod op en fariseer i rådet ved navn Gamaliel, en lovlærer som var høit aktet av hele folket, og han bød å føre mennene ut et øieblikk,

35 og han sa til dem: Israelittiske menn! Se eder vel for hvad I gjør med disse mennesker!

36 For nogen tid siden fremstod Teudas, som sa sig å være noget, og omkring fire hundre menn slo sig sammen med ham; han blev drept, og alle de som lød ham, spredtes og blev til intet.

37 Efter ham fremstod Judas fra Galilea i skatteutskrivningens dager og forførte folket til å følge sig; også han omkom, og alle de som lød ham, blev spredt.

38 Og nu sier jeg eder: Hold eder fra disse menn og la dem være i fred! for er dette råd eller dette verk av mennesker, da skal det gå til grunne,

39 men er det av Gud, vil I ikke kunne ødelegge dem. Vokt eder at I ikke må finnes stridende mot Gud!

40 De lød ham da, og kalte apostlene inn igjen og lot dem hudstryke, og bød dem at de ikke skulde tale i Jesu navn, og så lot de dem gå.

41 Så gikk de da bort fra rådet, glade over at de var aktet verdige til å vanæres for det navns skyld;

42 og de holdt ikke op med å lære hver dag i templet og hjemme og å forkynne evangeliet om Kristus Jesus.

1 Or, un homme, nommé Ananias, avec Saphira sa femme, vendit une possession;

2 Et il retint une part du prix, de concert avec sa femme, et il en apporta le reste, et le mit aux pieds des apôtres.

3 Mais Pierre lui dit: Ananias, pourquoi l'adversité s'est-elle emparé de ton cœur, que tu aies menti au Saint-Esprit, et détourné une part du prix de la terre?

4 Si tu l'aurais gardée, ne te demeurait-elle pas? et l'ayant vendue, son prix n'était-il pas en ton pouvoir? Comment as-tu résolu cette action dans ton cœur? Ce n'est pas aux hommes que tu as menti, mais à Dieu.

5 Ananias, à l'entendue de ces paroles, tomba, et expira; ce qui causa une grande crainte à tous ceux qui en entendirent parler.

6 Et les jeunes gens s'étant levés, le prirent, l'emportèrent, et l'ensevelirent.

7 Environ trois heures après, sa femme, ne sachant rien de ce qui était arrivé, entra.

8 Et Pierre prenant la parole, lui dit: Dis-moi, avez-vous vendu tant le fonds de terre? Et elle dit: Oui, autant.

9 Alors Pierre lui dit: Pourquoi vous êtes-vous accordés pour tenter l'Esprit du Seigneur? Voilà, ceux qui ont enseveli ton mari sont à la porte, et ils t'emporteront.

10 Au même instant elle tomba à ses pieds, et expira. Et les jeunes gens, étant entrés, la trouvèrent morte, et l'ayant emportée, ils l'ensevelirent auprès de son mari.

11 Cela donna une grande crainte à toute l'Église, et à tous ceux qui en entendirent parler.

12 Or il se faisait beaucoup de miracles et de prodiges parmi le peuple, par le moyen des apôtres; et ils étaient tous d'un commun accord au portique de Salomon.

13 Et aucun des autres n'osait se joindre à eux, mais le peuple leur donnait de grandes louanges.

14 Et plusieurs croyants, une multitude d'hommes et de femmes, étaient ajoutées au Seigneur;

15 En sorte qu'on apportait les malades dans les rues, et on les mettait sur des portiques et sur des civières, afin que quand Pierre viendrait, son ombre du moins couvrît quelques-uns d'entre eux.

16 Le peuple des villes voisines venait aussi en foule à Jérusalem; apportant des malades, et des hommes tourmentés par des esprits haineux, et tous étaient guéris.

17 Alors, le souverain sacrificateur et tous ceux qui étaient avec lui, lesquels formaient la secte des sadducéens, se levèrent, et furent remplis de jalousie.

18 Et se saisissant des apôtres, ils les mirent dans la prison publique.

19 Mais l'ange du Seigneur ouvrit, pendant la nuit, les portes de la prison, et les ayant fait sortir, leur dit:

20 Allez, et vous tenant dans le temple, annoncez au peuple toutes les paroles de cette vie.

21 Ayant entendu cela, ils entrèrent, dès le point du jour, dans le temple, et ils y enseignaient. Cependant, le souverain sacrificateur et ceux qui étaient avec lui étant arrivés, ils assemblèrent le Sanhédrin et tout le Conseil des anciens des enfants d'Israël; et ils envoyèrent chercher les apôtres à la prison.

22 Mais quand les officiers y furent allés, ils ne les trouvèrent point dans la prison; et étant revenus,

23 Ils l'annoncèrent en disant: Nous avons trouvé la prison fermée en toute sûreté et les gardes en sentinelle dehors devant les portes; mais l'ayant ouverte, nous n'avons trouvé personne dedans.

24 Le souverain sacrificateur, le capitaine du temple et les principaux sacrificateurs, ayant entendu cela, ne savaient que penser au sujet des apôtres, de ce qui en arriverait.

25 Mais quelqu'un survint, qui leur fit ce rapport: Voici, les hommes que vous avez mis en prison, sont dans le temple, et enseignent le peuple.

26 Alors le capitaine s'en alla avec les huissiers, et les amena sans violence; car ils craignaient d'être lapidés par le peuple.

27 Et les ayant amenés, ils les présentèrent au Sanhédrin. Et le souverain sacrificateur les interrogea, en disant:

28 Ne vous avons-nous pas défendu expressément d'enseigner en ce nom-là? Et vous avez rempli Jérusalem de votre doctrine, et vous voulez faire retomber sur nous le sang de cet homme.

29 Mais Pierre et les apôtres répondirent: Il faut obéir à Dieu plutôt qu'aux hommes.

30 Le Dieu de nos pères a ressuscité Jésus, que vous avez fait mourir, en le pendant au bois.

31 Dieu l'a élevé à sa droite, comme le Prince et Sauveur, afin de donner à Israël la repentance et la rémission des péchés.

32 Et nous lui sommes témoins de ces choses, aussi bien que le Saint-Esprit, que Dieu a donné à ceux qui lui sont soumis.

33 Eux entendant cela, grinçaient des dents, et ils délibéraient de les faire mourir.

34 Mais un Pharisien, nommé Gamaliel, docteur de la loi, honoré de tout le peuple, se levant dans le Sanhédrin, commanda qu'on fît retirer les apôtres pour un peu de temps.

35 Et il leur dit: Hommes Israélites, prenez garde à ce que vous avez à faire à l'égard de ces gens.

36 Car, il y a quelque temps que Theudas s'éleva, se disant être quelque chose; auquel un nombre d'environ quatre cents hommes se joignit; mais il fut tué, et tous ceux qui l'avaient cru furent dispersés et réduits à rien.

37 Après lui, au temps du dénombrement, s'éleva Judas le Galiléen, qui attira à lui un grand peuple; mais il périt aussi, et tous ceux qui le crurent furent dispersés.

38 Je vous dis donc maintenant: Ne poursuivez point ces gens-là, et laissez-les aller; car si cette entreprise ou cette oeuvre vient des hommes, elle sera détruite;

39 Mais si elle vient de Dieu, vous ne pouvez la détruire; et prenez garde qu'il ne se trouve que vous ayez fait la guerre à Dieu.

40 Et ils furent de son avis, et après avoir appelé les apôtres, et après les avoir fait fouetter, ils leur défendirent de parler au nom de Jésus; et ils les laissèrent aller.

41 Eux donc se retirèrent de devant le Sanhédrin, remplis de joie d'avoir été jugés dignes de souffrir des opprobres pour le nom de Jésus.

42 Et ils ne cessaient tous les jours d'enseigner et d'annoncer Jésus-Christ, dans le temple et de maison en maison.