1 Det var en mann i Cesarea ved navn Kornelius, høvedsmann ved den hærdeling som kaltes den italiske;

2 han var en from mann og fryktet Gud med hele sitt hus og gav mange almisser til folket og bad alltid til Gud.

3 Og han så grandgivelig i et syn, omkring den niende time på dagen, en Guds engel som kom inn til ham og sa til ham: Kornelius!

4 Men han stirret på ham og blev forferdet og sa: Hvad er det, Herre? Han svarte ham: Dine bønner og dine almisser er steget op til ihukommelse for Gud.

5 Og nu, send nogen menn til Joppe og hent til dig en mann ved navn Simon, som kalles med tilnavn Peter;

6 han bor hos en garver som heter Simon, og som har et hus ved havet.

7 Da nu engelen som talte til ham, var faret fra ham, kalte han til sig to av sine tjenere og en from stridsmann av dem som alltid var om ham,

8 og han fortalte dem det alt sammen, og sendte dem avsted til Joppe.

9 Den næste dag, mens disse var på veien og nærmet sig til byen, gikk Peter ved den sjette time op på taket for å bede.

10 Han blev da sulten og vilde ha noget å ete. Mens de nu laget det til, kom det en henrykkelse over ham,

11 og han ser himmelen åpnet og noget dale ned, likesom en stor duk, som blev senket ned på jorden efter de fire hjørner;

12 i den var det alle slags firføtte og krypende dyr som lever på jorden, og alle slags himmelens fugler.

13 Og det kom en røst til ham: Stå op, Peter! slakt og et!

14 Men Peter sa: Ingenlunde, Herre! aldri har jeg ett noget vanhellig eller urent.

15 Og det kom atter en røst, for annen gang, til ham: Det som Gud har renset, det må ikke du gjøre til urent.

16 Dette skjedde tre ganger, og straks blev det tatt op igjen til himmelen.

17 Mens nu Peter var tvilrådig med sig selv om hvad det syn vel skulde bety som han hadde sett, se, da stod de menn som var utsendt av Kornelius, for porten, efterat de hadde spurt sig frem til Simons hus,

18 og de ropte inn og spurte om Simon som kaltes med tilnavn Peter, bodde der.

19 Mens Peter nu grundet på synet, sa Ånden til ham: Se, tre menn leter efter dig;

20 stå op og gå ned, og dra med dem uten å tvile! for det er jeg som har sendt dem.

21 Da gikk Peter ned til mennene og sa: Se, jeg er den som I leter efter; hvad er årsaken til at I er kommet hit?

22 De sa: Kornelius, en høvedsmann, en rettferdig og gudfryktig mann, som har godt vidnesbyrd av hele jødenes folk, fikk det bud av en hellig engel at han skulde hente dig til sitt hus og høre hvad du har å si.

23 Han kalte dem da inn og gav dem herberge. Og den næste dag stod han op og drog avsted med dem, og nogen av brødrene fra Joppe gikk med ham.

24 Dagen efter kom de til Cesarea, og Kornelius hadde kalt sammen sine frender og nærmeste venner og ventet på dem.

25 Da nu Peter trådte inn, gikk Kornelius ham i møte og falt ned for hans føtter og tilbad ham.

26 Men Peter reiste ham op og sa: Stå op! Også jeg er et menneske.

27 Og idet han samtalte med ham, gikk han inn, og der fant han mange samlet,

28 og han sa til dem: I vet hvor utillatelig det er for en jøde å omgåes med nogen av et annet folk eller å gå inn til ham; men Gud viste mig at jeg ikke skulde kalle noget menneske vanhellig eller urent;

29 derfor kom jeg også uten innvending da jeg blev budsendt. Jeg spør altså: Av hvad årsak sendte I bud efter mig?

30 Da sa Kornelius: For fire dager siden - det var da som nu ved den niende time - bad jeg i mitt hus, og se, en mann stod for mig i skinnende klædebon,

31 og han sier: Kornelius! din bønn er hørt, og dine almisser er ihukommet for Guds åsyn;

32 send derfor bud til Joppe og kall til dig Simon som kalles med tilnavnet Peter! han har herberge hos Simon, en garver, ved havet; og han skal tale til dig når han kommer hit.

33 Derfor sendte jeg straks bud til dig, og du gjorde vel at du kom. Nu er vi da alle til stede for Guds åsyn for å høre alt som er dig pålagt av Herren.

34 Peter oplot da sin munn og sa: Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk;

35 men blandt ethvert folkeslag tar han imot den som frykter ham og gjør rettferdighet.

36 Det ord som han sendte ut til Israels barn, idet han i evangeliet forkynte fred ved Jesus Kristus han er alles Herre

37 det ord kjenner I, det som utgikk over hele Judea efter å ha tatt sin begynnelse fra Galilea efter den dåp som Johannes forkynte -

38 hvorledes Gud salvet Jesus fra Nasaret med den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet av djevelen, fordi Gud var med ham.

39 Og vi er vidner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem, han som de slo ihjel, idet de hengte ham på et tre.

40 Ham opvakte Gud på den tredje dag, og gav ham å åpenbare sig,

41 ikke for hele folket, men for de vidner som var forut valgt av Gud, for oss, vi som åt og drakk sammen med ham efterat han var opstanden fra de døde.

42 Og han bød oss å forkynne for folket og vidne at han er den som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde.

43 Ham gir alle profetene det vidnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn.

44 Mens Peter ennu talte disse ord, falt den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet.

45 Og alle de troende av omskjærelsen som var kommet med Peter, blev forferdet over at den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene;

46 for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud.

47 Da svarte Peter: Mon nogen kan nekte dem vannet, så de ikke skulde bli døpt, de som har fått den Hellige Ånd likesom vi?

48 Og han bød at de skulde døpes i Jesu Kristi navn. De bad ham da bli der nogen dager.

1 Now there was a certain man in Cæsarea, Cornelius by name, a centurion of the band called the Italian band, 2 a devout man, and one that feared God with all his house, who gave much alms to the people, and prayed to God always. 3 He saw in a vision openly, as it were about the ninth hour of the day, an angel of God coming in unto him, and saying to him, Cornelius. 4 And he, fastening his eyes upon him, and being affrighted, said, What is it, Lord? And he said unto him, Thy prayers and thine alms are gone up for a memorial before God. 5 And now send men to Joppa, and fetch one Simon, who is surnamed Peter: 6 he lodgeth with one Simon a tanner, whose house is by the sea side. 7 And when the angel that spake unto him was departed, he called two of his household-servants, and a devout soldier of them that waited on him continually; 8 and having rehearsed all things unto them, he sent them to Joppa.

9 Now on the morrow, as they were on their journey, and drew nigh unto the city, Peter went up upon the housetop to pray, about the sixth hour: 10 and he became hungry, and desired to eat: but while they made ready, he fell into a trance; 11 and he beholdeth the heaven opened, and a certain vessel descending, as it were a great sheet, let down by four corners upon the earth: 12 wherein were all manner of fourfooted beasts and creeping things of the earth and birds of the heaven. 13 And there came a voice to him, Rise, Peter; kill and eat. 14 But Peter said, Not so, Lord; for I have never eaten anything that is common and unclean. 15 And a voice came unto him again the second time, What God hath cleansed, make not thou common. 16 And this was done thrice: and straightway the vessel was received up into heaven.

17 Now while Peter was much perplexed in himself what the vision which he had seen might mean, behold, the men that were sent by Cornelius, having made inquiry for Simon’s house, stood before the gate, 18 and called and asked whether Simon, who was surnamed Peter, were lodging there. 19 And while Peter thought on the vision, the Spirit said unto him, Behold, three men seek thee. 20 But arise, and get thee down, and go with them, nothing doubting: for I have sent them. 21 And Peter went down to the men, and said, Behold, I am he whom ye seek: what is the cause wherefore ye are come? 22 And they said, Cornelius a centurion, a righteous man and one that feareth God, and well reported of by all the nation of the Jews, was warned of God by a holy angel to send for thee into his house, and to hear words from thee. 23 So he called them in and lodged them.

And on the morrow he arose and went forth with them, and certain of the brethren from Joppa accompanied him. 24 And on the morrow they entered into Cæsarea. And Cornelius was waiting for them, having called together his kinsmen and his near friends. 25 And when it came to pass that Peter entered, Cornelius met him, and fell down at his feet, and worshipped him. 26 But Peter raised him up, saying, Stand up; I myself also am a man. 27 And as he talked with him, he went in, and findeth many come together: 28 and he said unto them, Ye yourselves know how it is an unlawful thing for a man that is a Jew to join himself or come unto one of another nation; and yet unto me hath God showed that I should not call any man common or unclean: 29 wherefore also I came without gainsaying, when I was sent for. I ask therefore with what intent ye sent for me. 30 And Cornelius said, Four days ago, until this hour, I was keeping the ninth hour of prayer in my house; and behold, a man stood before me in bright apparel, 31 and saith, Cornelius, thy prayer is heard, and thine alms are had in remembrance in the sight of God. 32 Send therefore to Joppa, and call unto thee Simon, who is surnamed Peter; he lodgeth in the house of Simon a tanner, by the sea side. 33 Forthwith therefore I sent to thee; and thou hast well done that thou art come. Now therefore we are all here present in the sight of God, to hear all things that have been commanded thee of the Lord. 34 And Peter opened his mouth, and said,

Of a truth I perceive that God is no respecter of persons: 35 but in every nation he that feareth him, and worketh righteousness, is acceptable to him. 36 The word which he sent unto the children of Israel, preaching good tidings of peace by Jesus Christ (he is Lord of all)— 37 that saying ye yourselves know, which was published throughout all Judæa, beginning from Galilee, after the baptism which John preached; 38 even Jesus of Nazareth, how God anointed him with the Holy Spirit and with power: who went about doing good, and healing all that were oppressed of the devil; for God was with him. 39 And we are witnesses of all things which he did both in the country of the Jews, and in Jerusalem; whom also they slew, hanging him on a tree. 40 Him God raised up the third day, and gave him to be made manifest, 41 not to all the people, but unto witnesses that were chosen before of God, even to us, who ate and drank with him after he rose from the dead. 42 And he charged us to preach unto the people, and to testify that this is he who is ordained of God to be the Judge of the living and the dead. 43 To him bear all the prophets witness, that through his name every one that believeth on him shall receive remission of sins.

44 While Peter yet spake these words, the Holy Spirit fell on all them that heard the word. 45 And they of the circumcision that believed were amazed, as many as came with Peter, because that on the Gentiles also was poured out the gift of the Holy Spirit. 46 For they heard them speak with tongues, and magnify God. Then answered Peter, 47 Can any man forbid the water, that these should not be baptized, who have received the Holy Spirit as well as we? 48 And he commanded them to be baptized in the name of Jesus Christ. Then prayed they him to tarry certain days.