1 Da nu opstyret hadde lagt sig, kalte Paulus disiplene til sig og for mante dem og bød dem farvel; så drog han avsted for å fare til Makedonia.

2 Efterat han nu hadde reist gjennem disse landskaper og hadde formant dem med mange ord, kom han til Grekenland;

3 der blev han i tre måneder, og fordi jødene lurte på ham da han var i ferd med å seile til Syria, satte han sig fore å vende tilbake gjennem Makedonia.

4 Han hadde da følge til Asia av Sopater, Pyrrus' sønn, fra Berøa, og blandt tessalonikerne av Aristarkus og Sekundus, og av Gajus fra Derbe og Timoteus, og av Tykikus og Trofimus fra Asia.

5 Disse drog i forveien og bidde på oss i Troas;

6 men vi seilte ut fra Filippi efter de usyrede brøds dager, og kom fem dager efter til dem i Troas; der blev vi i syv dager.

7 På den første dag i uken var vi samlet for å bryte brødet; Paulus holdt da samtaler med dem, for han skulde fare derfra den næste dag, og han drog sin tale ut like til midt på natten.

8 Det var mange lamper i salen hvor vi var samlet.

9 Men en ung mann ved navn Eutykus satt i vinduet og var falt i dyp søvn, da Paulus talte med dem i lang tid, og i søvne styrtet han ut og falt ned fra tredje stokkverk, Og blev tatt død op.

10 Men Paulus gikk ned og kastet sig over ham og favnet ham og sa: Vær ikke urolige! hans sjel er i ham.

11 Så gikk han op igjen og brøt brødet og åt av det; og efterat han hadde talt lenge med dem, like til daggry, drog han avsted.

12 De førte da gutten levende bort og blev høilig trøstet.

13 Vi hadde imens gått ombord i skibet og seilte til Assus, hvor vi skulde ta Paulus ombord; for det hadde han pålagt oss; selv vilde han gå til fots.

14 Da han nu møtte oss i Assus, tok vi ham ombord, og kom til Mitylene,

15 Og derfra seilte vi videre og kom den næste dag bent ut for Kios; annen dag gikk vi innom Samos og lå over i Trogillium, og kom dagen efter til Milet.

16 For Paulus hadde satt sig fore å seile Efesus forbi, så han ikke skulde bli heftet i Asia; for han hastet for å nå frem til Jerusalem til pinsedag, om det var ham mulig.

17 Fra Milet sendte han da bud til Efesus og kalte menighetens eldste til sig.

18 Da de var kommet til ham, sa han til dem: I vet hvordan min ferd iblandt eder var hele tiden fra den første dag jeg kom til Asia,

19 at jeg tjente Herren med all ydmykhet og under tårer og prøvelser som jeg måtte utstå ved jødenes efterstrebelser;

20 hvorledes jeg ikke holdt tilbake noget av det som kunde være eder til gagn, men forkynte eder det og lærte eder det offentlig og i husene,

21 idet jeg vidnet både for jøder og for grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus.

22 Og nu se, bundet av Ånden drar jeg til Jerusalem, og vet ikke hvad som skal møte mig der,

23 men bare at den Hellige Ånd i by efter by vidner for mig og sier at bånd og trengsler venter mig.

24 Men for mig selv akter jeg ikke mitt liv et ord verdt, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av den Herre Jesus: å vidne om Guds nådes evangelium.

25 Og nu, se, jeg vet at I aldri mere skal se mitt åsyn, alle I som jeg gikk omkring iblandt og forkynte riket.

26 Derfor vidner jeg for eder på denne dag at jeg er ren for alles blod;

27 for jeg holdt ikke noget tilbake, men forkynte eder hele Guds råd.

28 Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant sig ved sitt eget blod!

29 Jeg vet at efter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blandt eder, som ikke skåner hjorden;

30 ja, blandt eder selv skal det fremstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene efter sig.

31 Våk derfor, og kom i hu at jeg i tre år ikke holdt op, hverken natt eller dag, å formane hver eneste en med tårer!

32 Og nu overgir jeg eder til Gud og hans nådes ord, han som er mektig til å opbygge eder og gi eder arvelodd blandt alle dem som er blitt helliget.

33 Jeg attrådde ikke sølv eller gull eller klær av nogen;

34 I vet selv at det jeg selv trengte, og de som var med mig, det har disse hender arbeidet for.

35 I alle deler viste jeg eder at således bør vi ved strevsomt arbeid ta oss av de skrøpelige og komme den Herre Jesu ord i hu, som han selv har sagt: Det er saligere å gi enn å ta.

36 Da han hadde sagt dette, falt han på kne og bad sammen med dem alle.

37 De brast da alle i sterk gråt, og de falt Paulus om halsen og kysset ham;

38 men mest sørget de over det ord han hadde sagt, at de aldri mere skulde se hans åsyn. Derefter fulgte de ham til skibet.

1 And after the uproar ceased, Paul having sent for the disciples and exhorted them, took leave of them, and departed to go into Macedonia. 2 And when he had gone through those parts, and had given them much exhortation, he came into Greece. 3 And when he had spent three months there, and a plot was laid against him by the Jews as he was about to set sail for Syria, he determined to return through Macedonia. 4 And there accompanied him as far as Asia, Sopater of Beroea, the son of Pyrrhus; and of the Thessalonians, Aristarchus and Secundus; and Gaius of Derbe, and Timothy; and of Asia, Tychicus and Trophimus. 5 But these had gone before, and were waiting for us at Troas. 6 And we sailed away from Philippi after the days of unleavened bread, and came unto them to Troas in five days; where we tarried seven days.

7 And upon the first day of the week, when we were gathered together to break bread, Paul discoursed with them, intending to depart on the morrow; and prolonged his speech until midnight. 8 And there were many lights in the upper chamber where we were gathered together. 9 And there sat in the window a certain young man named Eutychus, borne down with deep sleep; and as Paul discoursed yet longer, being borne down by his sleep he fell down from the third story, and was taken up dead. 10 And Paul went down, and fell on him, and embracing him said, Make ye no ado; for his life is in him. 11 And when he was gone up, and had broken the bread, and eaten, and had talked with them a long while, even till break of day, so he departed. 12 And they brought the lad alive, and were not a little comforted.

13 But we, going before to the ship, set sail for Assos, there intending to take in Paul: for so had he appointed, intending himself to go by land. 14 And when he met us at Assos, we took him in, and came to Mitylene. 15 And sailing from thence, we came the following day over against Chios; and the next day we touched at Samos; and the day after we came to Miletus. 16 For Paul had determined to sail past Ephesus, that he might not have to spend time in Asia; for he was hastening, if it were possible for him, to be at Jerusalem the day of Pentecost.

17 And from Miletus he sent to Ephesus, and called to him the elders of the church. 18 And when they were come to him, he said unto them,

Ye yourselves know, from the first day that I set foot in Asia, after what manner I was with you all the time, 19 serving the Lord with all lowliness of mind, and with tears, and with trials which befell me by the plots of the Jews; 20 how I shrank not from declaring unto you anything that was profitable, and teaching you publicly, and from house to house, 21 testifying both to Jews and to Greeks repentance toward God, and faith toward our Lord Jesus Christ. 22 And now, behold, I go bound in the spirit unto Jerusalem, not knowing the things that shall befall me there: 23 save that the Holy Spirit testifieth unto me in every city, saying that bonds and afflictions abide me. 24 But I hold not my life of any account as dear unto myself, so that I may accomplish my course, and the ministry which I received from the Lord Jesus, to testify the gospel of the grace of God. 25 And now, behold, I know that ye all, among whom I went about preaching the kingdom, shall see my face no more. 26 Wherefore I testify unto you this day, that I am pure from the blood of all men. 27 For I shrank not from declaring unto you the whole counsel of God. 28 Take heed unto yourselves, and to all the flock, in which the Holy Spirit hath made you bishops, to feed the church of the Lord which he purchased with his own blood. 29 I know that after my departing grievous wolves shall enter in among you, not sparing the flock; 30 and from among your own selves shall men arise, speaking perverse things, to draw away the disciples after them. 31 Wherefore watch ye, remembering that by the space of three years I ceased not to admonish every one night and day with tears. 32 And now I commend you to God, and to the word of his grace, which is able to build you up, and to give you the inheritance among all them that are sanctified. 33 I coveted no man’s silver, or gold, or apparel. 34 Ye yourselves know that these hands ministered unto my necessities, and to them that were with me. 35 In all things I gave you an example, that so laboring ye ought to help the weak, and to remember the words of the Lord Jesus, that he himself said, It is more blessed to give than to receive.

36 And when he had thus spoken, he kneeled down and prayed with them all. 37 And they all wept sore, and fell on Paul’s neck and kissed him, 38 sorrowing most of all for the word which he had spoken, that they should behold his face no more. And they brought him on his way unto the ship.