1 En bønn av profeten Habakuk; efter Sjigjonot*. / {* SLM 7, 1.}

2 Herre, jeg har hørt budskapet om dig, jeg er forferdet. Herre, din gjerning* - kall den til live før mange år er lidd, ja, kunngjør den før mange år er lidd! I din vrede komme du i hu å forbarme dig! / {* HAB 1, 5; 2, 2 fg.}

3 Gud kommer fra Teman, den Hellige fra Paran-fjellet. Sela. Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet.

4 En glans som solens lys bryter frem, stråler omgir ham, og i dem er hans makt skjult.

5 Pest går frem for hans åsyn, og sott følger hans fottrin.

6 Han stiger frem og ryster jorden; han ser op og får folkene til å skjelve; de evige fjell sprenges i stykker, de eldgamle hauger synker sammen; hans gang er som i eldgammel tid.

7 Jeg ser Kusans telter i sorg, teltteppene i Midians land bever.

8 Harmes du, Herre, på elvene, er din vrede optendt mot dem, eller din harme mot havet, siden du farer frem på dine hester, på dine seierrike vogner?

9 Bar og naken er din bue - dine eder til stammene, ditt ord*! - Sela. Til elver kløver du jorden. / {* blir nu synlig fullbyrdet.}

10 Fjellene ser dig og bever, vannstrømmer styrter frem; avgrunnen lar sin røst høre, den løfter sine hender mot det høie.

11 Sol og måne treder inn i sin bolig for lyset av dine piler, som farer frem, for glansen av ditt lynende spyd.

12 I harme skrider du frem over jorden, i vrede treder du folkene ned.

13 Du drar ut til frelse for ditt folk, til frelse for din salvede; du knuser taket på den ugudeliges* hus, du avdekker grunnvollen like til halsen. Sela. / {* kaldeerkongens.}

14 Du gjennemborer med hans* eget spyd hodene på hans skarer, som stormer frem for å sprede mig og gleder sig likesom de skulde til å opete en arming i lønndom. / {* den ugudeliges; HAB 3, 13.}

15 Du farer gjennem havet med dine hester, gjennem en haug av store vann.

16 Jeg hørte det*; da bevet mitt indre, ved lyden dirret mine leber; det kommer råttenhet i mine ben, og jeg bever hvor jeg står, fordi jeg rolig må bie på nødens dag, bie på at han drar op mot folket, han som skal trenge det. / {* HAB 3, 2.}

17 For fikentreet springer ikke ut, og vintrærne bærer ikke, oljetreets frukt slår feil, og markene gir ingen føde; han* har utryddet fårene av kveen, og det finnes ikke fe i fjøsene. / {* kaldeeren.}

18 Men jeg vil fryde mig i Herren, jeg vil juble i min frelses Gud.

19 Herren, Israels Gud, er min kraft, han gjør mine føtter som hindenes og lar mig skride frem over mine høider. Til sangmesteren, med min strengelek.

1 A prayer of Habakkuk the prophet, set to Shigionoth.

2 O Jehovah, I have heard the report of thee, and am afraid:

O Jehovah, revive thy work in the midst of the years;

In the midst of the years make it known;

In wrath remember mercy.

3 God came from Teman,

And the Holy One from mount Paran. [Selah.

His glory covered the heavens,

And the earth was full of his praise.

4 And his brightness was as the light;

He had rays coming forth from his hand;

And there was the hiding of his power.

5 Before him went the pestilence,

And fiery bolts went forth at his feet.

6 He stood, and measured the earth;

He beheld, and drove asunder the nations;

And the eternal mountains were scattered;

The everlasting hills did bow;

His goings were as of old.

7 I saw the tents of Cushan in affliction;

The curtains of the land of Midian did tremble.

8 Was Jehovah displeased with the rivers?

Was thine anger against the rivers,

Or thy wrath against the sea,

That thou didst ride upon thy horses,

Upon thy chariots of salvation?

9 Thy bow was made quite bare;

The oaths to the tribes were a sure word. [Selah.

Thou didst cleave the earth with rivers.

10 The mountains saw thee, and were afraid;

The tempest of waters passed by;

The deep uttered its voice,

And lifted up its hands on high.

11 The sun and moon stood still in their habitation,

At the light of thine arrows as they went,

At the shining of thy glittering spear.

12 Thou didst march though the land in indignation;

Thou didst thresh the nations in anger.

13 Thou wentest forth for the salvation of thy people,

For the salvation of thine anointed;

Thou woundest the head out of the house of the wicked man,

Laying bare the foundation even unto the neck. [Selah.

14 Thou didst pierce with his own staves the head of his warriors:

They came as a whirlwind to scatter me;

Their rejoicing was as to devour the poor secretly.

15 Thou didst tread the sea with thy horses,

The heap of mighty waters.

16 I heard, and my body trembled,

My lips quivered at the voice;

Rottenness entereth into my bones, and I tremble in my place;

Because I must wait quietly for the day of trouble,

For the coming up of the people that invadeth us.

17 For though the fig-tree shall not flourish,

Neither shall fruit be in the vines;

The labor of the olive shall fail,

And the fields shall yield no food;

The flock shall be cut off from the fold,

And there shall be no herd in the stalls:

18 Yet I will rejoice in Jehovah,

I will joy in the God of my salvation.

19 Jehovah, the Lord, is my strength;

And he maketh my feet like hinds’ feet,

And will make me to walk upon my high places.